bacchanalia

Bacchanalia var den den romerske betegnelse for dionysiske orgia, nattlige kultfester for vinguden Dionysos, som ofte ble identifisert med Bacchus i romersk sammenheng. Kulten spredte seg i Italia på begynnelsen av 200-tallet fvt. I 186 grep imidlertid senatet hardhendt inn mot kulten, mer av frykt for sosial gjæring og politisk konspirasjon enn av moralsk indignasjon.

Vi vet ikke hva som faktisk foregikk under disse bacchanaliene, men Livius (39.8) forteller at medlemmene ble anklaget for fyll (strengt forbudt for kvinner) og tøylesløs adferd, som ledet til seksuelle perversjoner, vold, drap og økonomisk kriminalitet. 7000 involverte ble arrestert, de fleste endte med å bli dømt og henrettet. Bacchus-kulten ble forbudt uten oppsyn og godkjennelse fra en romersk pretor, og dens altre og hellige gjenstander destruert.

Antagelig hadde det hele mer med politikk enn med religion og moral å gjøre. Ser vi nærmere på hva som ble forbudt, kan man ane at det den romerske senatseliten ville stanse, var en alternativ sosial organisering. Det spesifiseres nemlig at «ingen skal utpeke en mann eller kvinne til mester (magister) eller setteleder, eller forsøke å avlegge eder, sverge sammen eller innordne seg felles avtaler og løfter». Bacchanalia brøt med tradisjonell kultus, samfunnshierarkiet og den sosiale organiseringen av familiene og romerstaten. Ved at borgere inngikk avtaler og lojalitetsbånd til et uavhengig religiøst samfunn, sto romerstaten i fare for å bli underminert.

Senatets vedtak, Senatus consultum de Bacchanalibus, er bevart på en lang innskrift (nå i Wien) og referert hos Livius. Bacchus-kulten kom aldri skikkelig på fote igjen, men dukker opp som et yndet motiv i private sammenhenger, noe man kan se bl.a. av alle sarkofagene med dionysiske motiver.

Ordet bakkanal brukes nå om et vilt og støyende drikkelag.