Bønn og gudstjeneste står sentralt i den jødiske religionsutøvelse og er en religiøs forpliktelse i seg selv. I Torahen er bønn først og fremst beskrevet som individets henvendelse til Gud. Senere ble bønn knyttet sammen med ofringer, og da tempelet i Jerusalem ble bygd, ble dette det sentrale stedet for bønn og ofringer for hele folket. Etter hvert utviklet det seg tre faste tider for bønn, morgen, ettermiddag og kveld, som siden har bestått. Opprinnelig var bønnen spontan og privat, men det oppstod behov for et ordnet liturgisk mønster med tilhørende musikk. Bønneformularer finnes så tidlig som i 5 Mosebok, mens Salmenes bok la grunnlag for en mer fullstendig liturgi.
I dag ber jøder faste bønner til de fastlagte bønnetider, tre ganger daglig. Det ideelle er å be kollektivt. Det må være enminjan, ti voksne menn, til stede for at gudstjenesten skifter karakter fra det private til det offentlige. Menn bruker bønnesjal og bønneremmer under morgengudstjenesten, som ledes av en kantor; alle bønnene fremsies på melodi.
Bønnene er samlet i en egen bønnebok, siddur (av seder, 'orden'), og hver type gudstjeneste har sine faste bønner. De viktigste bønnene er Shema, den jødiske trosbekjennelse, Amidah, kalt Attenbønnen, en stille bønn som sies stående, og Kaddish, som sies i 11 måneder etter en avdød slektning. Helligdagene har sine spesielle bønner. All bønn, offentlig og privat, sies vendt mot Jerusalem.