indulgens, i romersk-katolsk språkbruk ettergivelse av de timelige syndestraffer som mennesket ellers må sone enten i jordlivet eller i skjærsilden. Avlat forutsetter botens sakrament, som består av syndsbekjennelse og absolusjon, dvs. at presten i Guds sted tilgir de synder som er bekjent. Etter absolusjonen kan skriftefaren pålegge skriftebarnet botsøvelser, som bønn, faste, almisser o.l. Disse botsstraffer og de timelige straffer kan forkortes eller ettergis ved avlat.
Avlat kan gis fordi kirken øser av en skatt av ubrukte fortjenester som Kristus og helgenene har opparbeidet.
Botsøvelsene, som i middelalderen kunne være meget strenge, ble det etter hvert mulig å erstatte med pengegaver. Dette utartet i senmiddelalderen til avlatshandel, hvorved folk fikk den forestilling at man ved avlat også kunne kjøpe seg fri fra de evige syndestraffer. Den mest kjente avlatshandler i Tyskland var Johann Tetzel. De åpenbare misbruk av avlat var foranledningen til Luthers 95 teser i 1517, og ble dermed en av årsakene til reformasjonen. Siden midten av 1500-tallet er avlatshandel forbudt av den romersk-katolske kirke.