avholdsbevegelsen

I oldtiden og middelalderen kjente man bare «naturlig gjæret» drikk (øl, mjød, vin og så videre) med forholdsvis lav alkoholstyrke, sjelden over 15 prosent, og vinen ble som regel blandet med vann. Skadevirkningene ble derfor begrenset. Men etter at destillasjonen var blitt kjent omkring år 1500, ble brennevin et alminnelig nytelsesmiddel. Utbredelsen ble sterkt stimulert ved at brennevinet ble betraktet som et viktig legemiddel. Ved siden av å gi mot og styrke skulle det beskytte mot all verdens sykdommer, mot utmattelse og avkjøling, og ble derfor ansett som uunnværlig under store strabaser og når sykdom truet. Myndighetene søkte nok å demme opp mot overdreven bruk av brennevin ved forskjellige tiltak, men med liten effekt på grunn av manglende kontrollmuligheter. I opplysningstiden på 1700-tallet inngikk også kamp mot brennevinsbruken, blant annet ved folkeskrifter og forbud mot brennevinsbrenning.

Det organiserte avholdsarbeidet stammer imidlertid vesentlig fra 1800-tallet. Som dets «far» regnes den amerikanske legen Benjamin Rush fordi hans skrift om brennevins virkning på legeme og sjel gav støtet til stiftelsen av de første amerikanske måteholdsforeninger i 1808 og 1813. Måteholdsprinsippet gjaldt til å begynne med alle former for rusdrikk. Men etter kort tid ble avholdsprinsippet stilt opp for brennevinets vedkommende; måteholden bruk av vin og øl skulle derimot fremdeles være tillatt. På dette grunnlaget ble The American Temperance Society stiftet i 1826; det fikk hurtig stor tilslutning og øvde stor innflytelse på den offentlige mening både i USA og Europa. Kampen mot brennevinet ble ført ved opplysningsarbeid, organisering av foreninger og ved offentlige tiltak som høy skattlegging og restriksjoner i retten til produksjon og salg av brennevin. Men kampen hadde ikke den ønskede virkningen. Forbruket av øl og vin tiltok sterkt, blant annet som følge av bayerølindustriens oppsving, og det ble etter hvert klart at alkoholmisbruk ikke kunne motvirkes bare ved avhold fra brennevin. Tanken om totalavhold fra alle former for rusdrikk vokste frem. I 1851 ble den internasjonale godtemplarorden, IOGT, som hadde totalavhold på sitt program, stiftet i staten New York og bredte seg derfra til Europa og andre verdensdeler. Den er fremdeles den største internasjonale avholdsorganisasjonen og har vært forbilde for mange lignende organisasjoner, både internasjonale og nasjonale.

Under første verdenskrig og de første årene etter ble brennevinsforbud innført i en del land, men opphevet senere da forbudet viste seg å ha uheldige sidevirkninger som hjemmebrenning, smugling, gauking, opprettelse av ulovlige serveringssteder, brennevinsresepter og surrogatfyll (Island 1915, opphevet 1934, Finland 1919, opphevet 1932, USA 1920, opphevet 1933.)

I Norge ble de første måteholdsforeninger stiftet i midten av 1830-årene. Etter at forbudet mot hjemmebrenning i byene var blitt opphevet i 1792 og i landdistriktene i 1816, hadde brennevinsforbruket økt sterkt og edruelighetsforholdene var blitt bekymringsfulle. Foreningene opptok avhold fra brennevin på programmet og gikk i 1845 sammen til en landsforening: Den norske Forening mod Brændeviinsdrik. Bevegelsens leder var teologistudenten Kjeld Andresen (1808–1851). Dels på grunn av bevegelsen og dels fordi Stortinget i 1830–1840-årene vedtok restriksjoner i den frie rett til brenning og omsetning av brennevin, sank forbruket av brennevin, og var i 1851 kommet ned i cirka seks liter per innbygger. Samtidig steg riktignok forbruket av øl og vin noe, men ikke så mye i året at det oppveide nedgangen i brennevinsforbruket. I 1859 kom avholdsbevegelsen til Norge da kvekeren Asbjørn Kloster (1823–1876) stiftet den første totalavholdsforening i Stavanger, fra den nedstammer Det Norske Totalavholdsselskap.

Rett etter begynnelsen av første verdenskrig, i august 1914, ble et midlertidig brennevinsforbud innført i Norge. Det ble samtidig forbudt å bruke korn og poteter til å brygge øl og å lage brennevin. Årsaken var mangel på forsyninger under krigen. I 1916 ble et endelig brennevinsforbud innført, i 1917 også et forbud mot sterkvin. Etter folkeavstemning i 1919, som viste 62 prosent for forbud, ble bestemmelsen opprettholdt. Men da skadevirkningene i form av hjemmebrenning, gauking, smugling og så videre ble stadig tydeligere og det oppstod handelsvansker med vinlandene, ble brennevinsforbudet opphevet våren 1927 etter at en folkeavstemning høsten 1926 hadde gitt et flertall på 56 prosent mot forbud. Sterkvinsforbudet var blitt opphevet allerede i 1923, blant annet på grunn av press fra land som Spania og Portugal. Etter dette har avholdsbevegelsen arbeidet for såkalt lokal tørrlegging, det vil si lokale forbud mot salg og skjenking av rusdrikk, begrensning av salg av rusdrikk og høye priser, opprettelse av alkoholfrie restauranter, opplysningsvirksomhet, undervisning og forskjellige kulturelle tiltak.