avhør

Avhør er i norsk rett politiet og rettens avhør av mistenkte (siktede) og vitner under etterforskningen og iretteføringen av en straffesak.

En som er mistenkt eller siktet, må finne seg i at politiet eller domstolen ønsker å avhøre ham, men har ingen plikt til å avgi forklaring. Vitner har som hovedregel heller ikke plikt til å forklare seg overfor politiet, men kan normalt pålegges å avgi sannferdig forklaring for domstolene. Kun offentlige tjenestemenn og andre som handler på vegne av stat eller kommune, har forklaringsplikt for politiet – så lenge det kan skje uten å krenke taushetsplikt. Etter en lovendring i 2002 har mistenkte og vitner plikt til å møte for politiet for å avklare om han eller hun er villig til å forklare seg for politiet. Mistenkte og vitnet kan imidlertid ikke pålegges å forklare seg. Plikten til å møte frem faller bort dersom vedkommende på forhånd har bestemt seg og gjør det klart til politiet at vedkommende ikke vil avgi forklaring. Dersom slik underretning ikke er gitt, kan den som ønskes avhørt, bli hentet av politiet.

Dersom et vitne skulle nekte å avgi politiforklaring, må det i tilfelle innkalles til tingretten, hvor det har forklaringsplikt, såkalt rettslig avhør. Unntak fra vitneplikten gjelder blant annet i saker der vitnet står i et nært slektskapsforhold til siktede eller tilhører en yrkesgruppe som har taushetsplikt om betrodde forhold som advokater, prester og leger. Ved rettslige vitneavhør får den mistenkte status som siktet, med de rettigheter dette medfører blant annet knyttet til tilstedeværelse og bruk av forsvarer. Retten kan imidlertid i nærmere angitte tilfeller, for eksempel ved anonym vitneførsel, bestemme at siktede skal forlate rettssalen under avhøret.

Den som er siktet i saken, har aldri plikt til å forklare seg, ei heller overfor retten. Den siktede kan heller ikke straffes dersom vedkommende gir en usann forklaring, så lenge forklaringen ikke beskylder andre uriktig for straffbare handlinger.

I sedelighets- og voldssaker vil avhør av et vitne under 16 år eller med psykisk utviklingshemming skje utenfor rettsmøte (såkalt tilrettelagte avhør). Det samme kan bestemmes i saker om andre lovovertredelser når hensynet til vitnet tilsier dette. Siktede vil ikke ha krav på å være til stede ved slike avhør. Har siktede forsvarer, vil forsvareren normalt bli gitt anledning til å overvære avhøret og få spørsmål stillet. I motsatt fall skal siktede få oppnevnt forsvarer straks etter avhøret til å gå gjennom dette, og eventuelt begjære tilleggsavhør med nye spørsmål. Dersom forsvareren ikke har vært tilstede da avhøret ble tatt eller fått stille tilleggsspørsmål under etterforskningen, og det senere blir tatt ut tiltale, må det gjennomføres nytt avhør dersom siktede eller forsvareren ønsker det slik at det skal ha vært en reell adgang for tiltalte til å ha stilt spørsmål til vitnet i samsvar med kravene i menneskerettighetene.

Hverken en mistenkt eller et vitne har forklaringsplikt om forhold som kan utsette han selv eller sine nærstående for straffeansvar eller tap av borgerlig aktelse.

Et vitne som har forklaringsplikt for retten men som nekter å forklare seg, kan få rettergangsbøter eller fengsles frem til forklaring blir avgitt.

Politiet og retten vil etter nærmere regler som fastsettes av Kongen (regjeringen) kunne ta lydopptak av forklaringer som avgis av mistenkte/siktede og vitner. Ved tilrettelagte avhør hos politiet, skal avhøret normalt tas opp ved videoopptak som kan avspilles i retten dersom det blir reist tiltale.

Retten er på nærmere vilkår gitt adgang til ved hjelp av telefon eller videokommunikasjon å avhøre vitner som befinner seg et annet sted, såkalt fjernavhør.

Utilbørlige avhørsmetoder er forbudt. Dette er slått fast både i Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950 og i Grunnlovens § 96. Nærmere regler om politiets avhør av mistenkte/siktede og av vitner er gitt i straffeprosessloven fra 22. mai 1981, kapittel 18 og i påtaleinstruksens kapittel 8. Rettens avhør av siktede er regulert i straffeprosessloven §§ 90-93 og av vitner i samme lovs kapittel 10.