autonome nervesystem

Røde linjer representerer fibre i det parasympatiske nervesystemet; blå linjer det sympatiske. Minst to efferente nerveceller inngår i de perifere signalveiene. I det sympatiske nervesystemet ligger de preganglionære nevronene i brystdelen av ryggmargen (grensestrengen) eller i ganglier foran ryggsøylen. I det parasympatiske systemet ligger de preganglionære cellene delvis i hjernestammen og delvis i sakraldelen av ryggmargen. Fra hjernestammen løper aksonene ut gjennom tredje, syvende, niende og tiende hjernenerve. Som en hovedregel påvirker sympatikus og parasympatikus aktiviteten i de ulike målorganene i motsatt retning (aktiverende eller hemmende). Det enteriske nervesystemet er utelatt fra denne skissen.

Av /KF-arkiv ※.

Det autonome nervesystemet er den delen av nervesystemet som styrer aktiviteten i glatt muskulatur, hjertemuskulatur og kjertler, det vil si så godt som alle våre indre organer unntatt de tverrstripete skjelettmusklene.

Faktaboks

Uttale
autonˈome
Etymologi
av gresk autos, 'selv', og nomos, 'lov'; det vil si et system som 'fungerer etter sine egne lover'
Også kjent som

viscerale nervesystem, vegetative nervesystem

Autonom betyr selvstyrende. Det betyr i denne sammenhengen at vi ikke har noen direkte, viljemessig kontroll over aktiviteten i denne delen av nervesystemet. Motstykket er det somatiske nervesystemet, altså den delen av nervesystemet som styrer aktiviteten i våre skjelettmuskler, og som gir opphav til våre vanlige bevisste sanseopplevelser. Det er en stor grad av samordning av aktiviteten i disse to delene av nervesystemet. Sammen er de ansvarlige for å tilpasse aktiviteten i de ulike organene til hele kroppens behov.

Det autonome nervesystemet består av tre komponenter:

Utenfor hjernen og ryggmargen (sentralnervesystemet) er de tre systemene separate anatomiske enheter, men med koblinger seg imellom. I det autonome nervesystemet er det flere ledd mellom nervecellene fra sentralnervesystemet til målorganene (effektororganene) enn i det somatiske nervesystemet. Effektororgan er det organet som mottar signaler fra en nerve, for eksempel kjertler, glatt muskulatur og hjertemuskulatur. I det somatiske nervesystemet går nervefibrene fra motoriske nerveceller i ryggmargen og hjernestammen direkte til sine tverrstripete skjelettmuskler.

Nerveceller
I det somatiske nervesystemet formidler nerveceller signaler direkte fra sentralnervesystemet (ryggmargen) til målorganet (muskulatur). I det autonome nervesystemet må signalet gå via en samling nerveceller (ganglion).
Nerveceller
Av .

Det sympatiske nervesystemet

Kurvene over viser puls (A) og blodtrykk (B) hos en student som er oppe til muntlig eksamen. Den gule stripen markerer eksamineringsperioden, og den røde pilen angir studentens reaksjon på et uventet tilleggsspørsmål. Både puls og blodtrykk, som begge reguleres av det autonome nervesystemet, blir sterkt påvirket av forsøkspersonens psykiske anspenthet.

/Store norske leksikon.

Nervebanene til det sympatiske nervesystemet består av to ledd: et preganglionært nevron fra ryggmargen til para- eller prevertebrale ganglier og et postganglionært nevron som sender sitt akson til det aktuelle effektororganet.

Preganglionære nevroner

Det sympatiske nervesystemet springer ut fra ryggmargens øverste brystsegment til andre lendesegment. I hele denne delen av ryggmargen ligger de såkalte preganglionære nervecellene som en søyle i sidehornet i den grå substansen. Disse cellene sender sine aksoner (utløpere) ut gjennom ryggmargens fremre røtter sammen med de somatiske motoriske nevronenes aksoner.

De preganglionære aksonene forlater de fremre røttene og går som en samlet bunt til sitt ganglion. Disse er ertestore samlinger av postganglionære nerveceller. Noen av de preganglionære aksonene danner koblinger (synapser) med sine postganglionære nerveceller i samme segment. Andre aksoner fortsetter oppover eller nedover i den sympatiske grensestrengen og danner synapser med postganglionære celler i nabosegmentene.

Postganglionære nevroner

De postganglionære aksonene formidler signalene videre til hjertet, glatt muskulatur og kjertler. Enkelte av aksonene løper igjennom grensestrengen uten å danne synapser, men danner synapser med postganglionære nerveceller utenfor grensestrengen i de såkalte prevertebrale ganglier. Disse formidler signalene videre til organer i bukhulen og bekkenet.

Noradrenalin og adrenalin

De sympatiske postganglionære aksonene bruker som regel noradrenalin som signalstoff (nevrotransmitter). Noradrenalin virker på adrenerge reseptorer på målcellene.

Binyremargen er nært knyttet til det sympatiske nervesystemet. Binyremargen er en kjertel som innerveres av preganglionære sympatiske nervefibre. Når kjertelen blir aktivert, produserer den adrenalin som et hormon og slipper det ut i blodet. Adrenalin ligner på noradrenalin og har mange lignende virkninger på effektororganene.

Mens noradrenalin fra de postganglionære nevronene virker lokalt på noen få celler, tømmes adrenalin ut i blodet og virker derfor på reseptorer i hele kroppen.

Det parasympatiske nervesystemet

Nervebanene til det parasympatiske nervesystemet består også av et preganglionært og et postganglionært nevron.

Preganglionære nevroner

De preganglionære nevronene ligger delvis i hjernestammen og delvis i korsbeinsdelen av ryggmargen. De preganglionære fibrene fra hjernestammen går ut gjennom fire ulike hjernenerver:

De preganglionære fibrene fra korsbeinsdelen av ryggmargen går ut gjennom de fremre røttene i ryggmargen og går via nerver i bekkenet til endetarmen, urinblæren og kjønnsorganene.

Postganglionære nevroner

De preganglionære nevronene går til postganglionære nevroner i eller like ved veggen til effektororganet. I det parasympatiske nervesystemet er de postganglionære nevronene korte sammenlignet med for det sympatiske nervesystemet.

Acetylkolin

De parasympatiske postganglionære nevronene bruker acetylkolin som signalstoff (nevrotransmitter). Acetylkolin virker på muskarin-følsomme reseptorer på målcellene.

Det enteriske nervesystemet

Det enteriske nervesystemet består av flettverk av nerveceller som ligger i veggen i hele mage-tarmkanalen. Dette er mer komplisert bygd enn de to andre delene av det autonome nervesystemet.

Det enteriske nervesystemet består av mange ulike typer nerveceller med både aktiverende og hemmende effekter. Det totale antall nerveceller i det enteriske systemet er svært stort sammenlignbart med antall nerveceller i ryggmargen.

Funksjon

Nervecellene er koblet sammen både med hverandre og med effektorcellene i tarmveggen. Det enteriske nervesystemet kan derfor styre tarmens bevegelser (peristaltikk) og hvilke væsker det skiller ut i forbindelse med fordøyelsen. Det enteriske nervesystemet kan kontrollere det meste av tarmfunksjonen.

Tarmen innerveres imidlertid også av det sympatiske og parasympatiske nervesystem. Deres påvirkninger formidles gjennom enteriske ganglieceller som så påvirker effektorcellene i tarmen. Slike effekter er mest uttalt i magesekken, tolvfingertarmen og endetarmen.

Det enteriske nervesystemet opprettholder peristaltikk og sekresjon fra fordøyelsekjertler selv om sympatikus og parasympatikus er satt ut av funksjon.

Signalformidling

De preganglionære nevronene får sine signaler fra sentralnervesystemet (hjernen og ryggmargen). De preganglionære nevronene sender signaler til de postganglionære nevronene gjennom synapser. De postganglionære nevronene danner igjen synapser med effektororganene. Synapsene får navn etter hva slags signalstoff (nevrotransmitter) som formidler signalet.

I synapsene mellom de preganglionære og postganglionære nevronene er acetylkolin signalstoffet. Det gjelder både i det sympatiske og det parasympatiske systemet. Slike synapser kalles kolinerge.

Synapsene mellom de postganglionære parasympatiske nevronene og effektororganene er også kolinerge. Synapsene mellom de postganglionære sympatiske nevronene er imidlertid noradrenerge. Det vil si at de bruker noradrenalin som signalstoff.

Dette er viktige både prinsipielt og praktisk fordi det finnes en rekke legemidler og giftstoffer som påvirker signaloverføringen ved disse synapsene. De aktuelle legemidlene ligner kjemisk sett på signalstoffet i synapsen. Ettersom det er ulike signalstoffer i de to systemene, finnes det legemidler som virker spesifikt på henholdsvis sympatisk og parasympatisk postsynaptisk signaloverføring.

Reseptorer

For at noe skal fungere som signalstoff i en synapse, må den postsynaptiske cellen ha spesielle mottakermolekyler (reseptorer) for signalstoffet i sin cellemembran. For hvert signalstoff finnes det flere ulike reseptorer. Ofte er det flere hovedtyper med forskjellige undergrupper.

autonome nervesystem

Det sympatiske og det parasympatiske nervesystem. De to systemene er ulikt bygd, ulikt lokalisert og benytter til dels ulike signalstoffer. De preganglionære sympatiske nevronene ligger i ryggmargen, de tilsvarende parasympatiske delvis i hjernestammen og delvis i nederste del av ryggmargen. De sympatiske postganglionære nevronene ligger i den sympatiske grensestrengen og nærliggende ganglier, mens de postganglionære parasympatiske nervecellene ligger i veggen i effektororganene.

Av /KF-arkiv ※.

Kolinerge

For signalstoffet acetylkolin finnes det to hovedtyper: nikotinerge og muskarinerge. Begge disse hovedtypene kalles kolinerge reseptorer fordi de kan binde acetylkolin. De nikotinerge reseptorene kan i tillegg binde giftstoffet nikotin, mens de muskarinerge reseptorene kan binde muskarin.

Acetylkolin er signalstoffet mellom preganglionære og postganglionære nevroner i både i det sympatiske og parasympatiske nervesystemet. Her er reseptorene av typen nikotinerge reseptorer. Acetylkolin er også signalstoffet fra de parasympatiske postganglionære nerveceller til målorganene. I målorganene er det muskarinerge reseptorer.

Siden det er ulike kolinerge reseptorer i de to synapsene, finnes det også legemidler som spesifikt virker på de nikotinerge reseptorene, og andre som virker på de muskarinerge reseptorene.

Adrenerge reseptorer

I synapsene mellom sympatiske postganglionære nerveceller og målorganene er noradrenalin signalstoffet. Blant de adrenerge reseptorene er det to ulike familier med flere undertyper: alfa- og betareseptorer, begge med undertyper (1 og 2).

Når noradrenalin binder til sin reseptor kan det enten aktivere eller hemme organet. Også her finnes det legemidler med spesifikke effekter både på organer og effektorceller.

Noen virker aktiverende (agonister), andre virker hemmende (antagonister eller blokkere). Noen virker på bestemte organer avhengig av reseptorfamilier og -typer. Det autonome nervesystemet har dermed et stort utvalg effekter på de ulike innvollsorganene. Mange legemidler, blant annet mot hjerte- og karsykdommer, virker spesifikt på slike reseptorer.

I tillegg til acetylkolin og noradrenalin har det blitt påvist en rekke andre signalstoffer i det autonome nervesystemet. I mange tilfeller er disse stoffene nevropeptider, men det kan også være adenosintrifosfat eller serotonin. Sammen kalles de kotransmittere. Ofte frigjøres de i tillegg til de «klassiske» substansene noradrenalin eller acetylkolin. De bidrar til å justere effekten av hovedsignalstoffet. Slike kotransmittere er ofte til stede i nervecellene i det enteriske systemet hvor signalformidlingen er mer komplisert enn i sympatikus og parasympatikus.

Sanseinformasjon fra innvollsorganene

De indre organene har mange sensoriske nervefibre. Disse er delvis mekanoreseptorer som registrerer utspilingsgrad (volumreseptorer) eller trykk i hulorganer. Andre er kjemo-/osmoreseptorer som registrerer konsentrasjonen av aktuelle stoffer i tarminnhold, urin eller blod. Signalene fra disse reseptorene inngår i reflekser som styrer aktiviteten i blant annet hjerte-karsystemet, luftveiene, tarmsystemet og urinveiene.

De sensoriske signalene virker på både sympatiske, parasympatiske og enteriske effektormekanismer. Signalene formidles delvis gjennom ryggmargens bakre røtter og delvis gjennom de aktuelle hjernenervene.

Vanligvis gir ikke denne sanseinformasjonen opphav til bevisste sanseopplevelser på samme måte som for eksempel berøringsstimuli på hudoverflaten. Fornemmelser som sult, trang til vannlating og behov for tømming av endetarmen har sine opphav i sanseapparatet i de relevante organene.

Smerte

Under mer spesielle forhold kan imidlertid sanseinformasjon formidlet gjennom det autonome nervesystemet gi opphav til intense smerteopplevelser, som kolikk ved nyre-/gallestein eller tarmslyng og fødselsveer. Slike smerter skyldes spesielt kraftige sammentrekninger i disse hulorganenes glatte muskulatur. Andre typer smerte fra innvollene oppleves ved nedsatt blodforsyning til deler av hjertet (hjertekrampe, hjerteinfarkt).

Smerter fra innvollene kan ofte føles på andre steder enn i nærheten av det rammede organet. Smerten lokaliseres i stedet til et hudområde som tilhører samme ryggmargsegment som det syke organet. Derfor gir hjertekrampe ofte smerter som stråler ut i venstre arm. Tilsvarende kan gallestein ofte gi smerter under høyre skulderblad. Slik «feilprojeksjon» av smerte kalles referert smerte. Det kan skyldes en overlapping av signalene fra nervecellene i de indre organene og fra huden i det aktuelle ryggmargssegmentet.

Overordnet kontroll

Hypothalamus er et viktig område i hjernen som blant annet styrer aktiviteten i det autonome nervesystem og som samordner denne aktiviteten med somatisk og endokrin aktivitet.

Signalene fra hypothalamus når via direkte og indirekte nervebaner til områder i nedre del av hjernestammen, i nærheten av kjerneområdene for niende og tiende hjernenerve (nervus glossopharyngeus og nervus vagus). Her ligger sentrene for refleksene som styrer blant annet hjerteaktivitet og blodtrykk.

Hypothalamus og hjernestammen sender også aksoner nedover hele ryggmargen til de preganglionære sympatiske og parasympatiske nervecellene. Disse forbindelsene inngår i den overordnede autonome kontrollen av hjertet, luftveiene, mage-tarmkanalen og bekkenorganene.

Sympatikustonus

Det er ofte en bakgrunnsaktivitet i de pre- og postganglionære sympatiske nervecellene. Denne bakgrunnsaktiviteten kalles sympatikustonus. Denne opprettholdes av de nedadgående fibrene fra hjernestammen. Med en slik bakgrunnsaktivitet kan aktiviteten i et organ både økes og reduseres via sympatikus alene. Dessuten er mange indre organer under kontroll av både parasympatikus og sympatikus. De to har oftest motsatt virkning (aktivering/hemming) på et gitt effektororgan.

Mange av reflekseffektene skyldes en samtidig påvirkning av både sympatikus og parasympatikus slik at økning i det ene er ledsaget av redusert aktivitet i det andre («resiprok» virkning). På denne måten effektiviseres den autonome kontrollen av aktiviteten i effektororganene.

Autonome effekter i utvalgte organer

Organ Sympatikus Parasympatikus
Øynene Pupilleutvidelse (dilatasjon) Pupillekontraksjon, nærinnstilling (akkommodasjon), tåresekresjon
Spyttkjertlene Svak sekresjon Kraftig sekresjon
Hjertet Økt hjertefrekvens, kraftigere hjerteslag Langsommere hjertefrekvens
Lungene Utvidelse av luftrøret Luftrørforsnevring, sekresjon
Magesekken Nedsatt peristaltikk og sekresjon, stenger utløpet Økt peristaltikk og sekresjon, åpner utløpet
Leveren Glykogen spaltes Indikerer ingen markant effekt
Bukspyttkjertelen (endokrin) Hemmer insulinutskillelse Øker insulinutskillelse
Tarmene Nedsatt peristaltikk og sekresjon Økt peristaltikk og sekresjon
Blodårene Forsnevres Indikerer ingen markant effekt
Urinblæren Hemmer veggmuskler, stenger utløpet Aktiverer veggmusklene, åpner utløpet
Fettcellene Fett spaltes (lipolyse) Indikerer ingen markant effekt

Effektene på øynene kommer i stand ved påvirkning av sirkulært og radiært løpende glatt muskulatur i regnbuehinnen, og i den glatte muskulaturen i strålelegemet. Ciliærmuskulaturen påvirker linsens krumning og fører til nærinnstilling av øyet når den trekker seg sammen seg (nærsyn).

Spyttet er vesentlig vannholdig ved sympatikuspåvirkning og mer enzymholdig ved parasympatikuspåvirkning.

I hjertet skyldes effektene på slagfrekvensen virkninger på sinusknuten. Virkningene på slagkraften er sterkest fra sympatikus og skyldes virkning på hjertekammermuskulatur.

I magesekken skyldes effektene peristaltikk og sekresjon virkninger på glatt muskulatur i veggen og på kjertler i slimhinnen. Effektene på utløpet skyldes virkningene på en sirkulær glatt muskelbunt (pylorus) rundt utløpet av magesekken.

I urinblæren må veggmuskulaturen gi etter (hemmes) mens urinblæren fylles med urin. Ved blæretømming aktiveres veggmuskulaturen og lukkemuskelen ved utløpet hemmes.

De parasympatiske effektene formidles alle av kolinerge muskarinske reseptorer. De sympatiske effektene formidles av flere forskjellige typer adrenerge reseptorer i effektorcellene (for eksempel alfa- og betareseptorer).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Kjersti Østlie

Hei, jeg skriver om det autonome nervesystemet og hva som skjer i forkant av å få en depresjon / "møte veggen", og hvordan man ved å være bevisst kan stimulere de rette sidene av nervesystemet for å komme seg raskere. I den forbindelse ønsker jeg å fp tillatelse til å referere tekst, og å bruke skjemaet som Autonome effekter i utvalgte organer. Håper på velvillig svar! Med vennlig hilsen Kjersti W. Østlie

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Kjersti, Så lenge du henviser til oss som kilde og krediterer forfatterne kan du referere til teksten. Ettersom teksten står med begrenset lisens må du følge vanlig siteringspraksis. Du kan bruke tabellen, men må også der henvise til kilde. Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg