selvoksidasjon, oksidasjonsprosesser som forløper under frivillig opptak av atmosfærisk oksygen. Under auto-oksidasjon regnes også tilfeller hvor det opptatte oksygen kan overføres til andre stoffer som ellers ikke lar seg oksidere direkte. I slike tilfeller kan et stoff A (auto-oksidator) ta opp oksygen og danne et oksid som reagerer videre med et stoff B (akseptor).
Isolert sett er akseptorene ved alminnelig temperatur lite ømfintlige overfor oksygen. I nærvær av en auto-oksidator, som natriumsulfitt eller hydrogen løst i palladium, oksideres de raskt.
Eksempler på akseptorer er ammoniakk, karbonmonoksid, hydrogenjodid, benzen, oksalsyre. Alle disse stoffer angripes praktisk talt ikke av oksygen ved vanlig temperatur, men oksideres lett dersom en egnet auto-oksidator er til stede. Flere av de oksidasjonsprosessene som foregår i naturen og ved alminnelig temperatur, er auto-oksidasjoner, f.eks. oksidasjoner som er forbundet med livsprosessene, forråtnelsesprosesser, tørking av linolje, oksidativ aldring av plast, gummi og fiberstoffer, harskning av fett og olje, selvantennelse av kull og mineralolje m.fl. Mange av disse auto-oksidasjonsprosessene kan hemmes ved hjelp av antioksidanter.