gren av sosialpsykologien som studerer hvordan mennesker spontant plasserer årsaker, skyld og ansvar i dagliglivssammenhenger. Dette har stor betydning for psykologisk fungering, særlig hvis de etableres som typiske attribusjonsmønstre. Eksempelvis kan en student som gjør det dårlig til en eksamen, tilskrive årsaken til dette til noe i situasjonen («oppgavene var så vanskelige dette semesteret») eller noe ved en selv («å, jeg er så dum»). Hvis studenten legger seg til et attribusjonsmønster der nederlag alltid møtes med attribusjoner til slike stabile, personlige egenskaper, kan dette være uheldig. Mye av attribusjonsforskningen har konsentrert seg om hvordan vi feiltolker årsaker. For eksempel er det vanlig med en overdreven tendens til å fremheve personfaktorer fremfor situasjonsfaktorer («den fundamentale attribusjonsfeil») i forklaring av atferd. Pionerer i attribusjonsforskningen er de amerikanske psykologene Fritz Heider og Harold Kelley.