Opp gjennom tidene har det vært benyttet forskjellige tilnærminger til selve posisjonsberegningen. I dag er det vanlig å se på den astronomiske stedlinjen som en del av «likehøydesirkelen» som ligger i nærheten av vår posisjon. I et begrenset område kan dette betraktes som en rett linje, men er i virkeligheten en sirkel med lik høydevinkel til himmellegemet. Stedlinjen vil gå vinkelrett på peilingen (retningen til) himmellegemet. Etter man har målt høyden, beregner man en teoretisk høyde ut fra bestikkposisjon (der man tror man er), samt rettvisende peiling til himmellegemet. Hvis bestikkposisjon avviker fra den virkelige posisjon vil den beregnede og målte høyden avvike fra hverandre. Avviket (høydefeilen) forteller hvor langt man må flytte stedlinjen mot eller fra himmellegemet. Ved å velge himmellegemer som er plassert med mest mulig rett vinkel på hverandre vil stedlinjene ideelt kunne krysse hverandre med mest mulig rett vinkel, og dermed redusere usikkerheten.
Hvis man kun benytter solen i observasjon vil man måtte gjøre to observasjoner ved to forskjellige tidspunkter — minimum med to timers intervall, for å få to stedlinjer. Alternativt kan man gjøre en observasjon når solen er på sitt høyeste (kulminasjon), og ut fra dette beregne stedets breddegrad direkte. Avviket mellom lokal kulminasjonstid og tid i Greenwich vil da representere stedets lengdegrad.
For å kunne beregne posisjonen kreves det i tillegg til sekstant, nøyaktig klokke (kronometer) og nautisk almanakk. Tidligere var det vanlig å foreta hele beregningen ved hjelp av tabeller, men i dag benyttes oftest en vanlig lommekalkulator eller programvare på PC. PCer og noen kalkulatorer kan ha nautisk almanakk som en del av programvaren, noe som forenkler prosessen vesentlig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.