ask (planteslekt)

Vanlig ask er et hurtigvoksende, lyskrevende tre som kan bli opptil 25 meter høyt og nå betydelige stammedimensjoner. Knoppene er runde og svarte, og de yngste grenene er grove og bueformet oppstigende. Bladene kommer sent og faller tidlig av om høsten.

Blomstene er svartfiolette, uten blomsterdekke og sitter i klaser eller topper. Disse vindbestøves. De er énkjønnete eller tvekjønnete, med to pollenbærere og en pollenvei med et tofliket arr. Ask formeres med frø, men dersom trærne hogges som unge settes det også stubbeskudd. Frøene modnes i oktober, men de kan sitte på kvistene langt utover vinteren. Spiringen skjer for del fleste frø etter ett år i jorda.

Flere avvikende former plantes som prydtrær, for eksempel hengeask og enbladask. I parker plantes mannaask (latinsk navn: Fraxinus ornus), som stammer fra Sør-Europa. Den har hvite, velluktende blomster i opprette dusker. Av treet tappes en søt saft som gir «manna» (jamfør den bibelske manna) når den størkner.

Ask blomstrer på bar kvist om våren. Den vokser best i næringsrik moldjord, helst på kalkrike steder. Årsaken er at asketrærne trives best på voksesteder med pH rundt 7. Ask har kraftige røtter som går djupt, så den trenger et tjukt jordlag. Trærne utvikler seg best der det er god tilgang på frisk fuktighet, det vil si oksygenrikt vann. Den trives ikke på steder med mye stillestående vann. Treslaget er varmekrevede, og sommertemperaturen må være minst cirka 12 grader.

Norge har mest ask i i Vestfold med 27 prosent av all ask i landet (tall fra 1985). Telemark fylke kom på andreplass med 17 prosent og daværende Aust-Agder fylke hadde 13 prosent. Langs kysten finner vi ask til Frosta og Leksvik i Trøndelag. På Østlandet vokser den til Ringsaker, Biri og Flesberg, opp til cirka 300 moh. Det er også plantet noe ask i Tromsø, men der utvikler treslaget kun buskformer.

Ifølge Landsskogtakseringen er samlet tilvekst av askevirke på produktiv skogsmark i overkant av 72 000 kubikkmeter (2022). Med produktiv skogsmark menes mark som er tilgjengelig for økonomisk skogsdrift (vernede områder er altså holdt utenom). På «uproduktiv skogsmark» (mark med mindre produksjonsevne enn 0,1 kubikkmeter per daa og år), er tilveksten rundt 14 000 kubikkmeter.

Samlet kubikkmasse (volumet av samtlige asketrær) på skogsmark er 2 711 420 kubikkmeter. På uproduktiv skogsmark er volumet 277 167 kubikkmeter.

Både yteveden og kjerneveden er normalt gulaktig med et grålig skjær. Grove porer i årringens vårved gir meget markerte strukturtegninger på flatsiden. Asketrær har såkalt ringporet trevirke. Tetthet ved 15 prosent fuktighet er cirka 0,69 gram per cm³. Treslaget regnes dermed blant hardvedtreslagene.

Veden er sterk, hard og seig, og bruddstyrke ved sjokkbelastning er særlig god. Ask regnes for å ha de beste tekniske egenskapene av samtlige av lauvtreslagene i Norge. Kvaliteten varierer etter voksested, men på gode vekstplassser er det ingen tvil om at askevirket blir teknisk sett av meget høg kvalitet.

Askevirket er syreresistent, men lite holdbart ved varierende fuktighet. Ask er velegnet for bøying etter dampbehandling.

Ved skurproduksjon av ask er det viktig å unngå rask nedtørking. Dette vil lett medføre sprekker i materialene. Det anbefales at man ikke skjærer tjukkere dimensjoner enn 50 mm for å unngå indre spenninger i virket, som lett medfører vridninger.

Ask er sterkt utsatt for beiting både av hjortedyr og husdyr. I tillegg beiter også smågnagere på trærne.

På 1990 tallet registrerte man den såkalte askeskuddsjuken i Polen. Den forårsakes av soppen askeskuddbeger (Hymenoscyphus fraxineus). Soppen er svært liten, under en centimeter. Små asketrær dør temmelig raskt av angrep, men større trær kan leve lenge. Soppen vokser seg inn i veden og stopper transporten av væske, derved visner hele eller deler av treet. Stammen kan også skades slik at virkeskvaliteten blir redusert. Store asketrær som er angrepet av askeskuddsjuke har typisk visne greiner som stikker ut fra krona.

I 2008 blei askeskuddsjuke registrert for første gang i Norge. Den hadde da spredt seg over store deler av Sørlandet og Østlandet. Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO) opprettet overvåkningsflater i 2009 , men fant ingen døde trær på disse flatene. I 2014 var 70 prosent av de små trærne på overvåkingsflatene døde, mens bare 30 prosent av de mellomstore trærne og 10 prosent av de store var døde.

De gode tekniske egenskapen gjorde at treslaget tidligere var svært ettertraktet til produksjon av treski. Rundt 1930/1940 samarbeidet Skiforeningen med Det norske Skogselskap om utplanting av ask med sikte på produksjon av trær for emner til ski. Gårdbrukere i områder der asken kunne vokse fikk tilsendt gratis askeplanter.

Askens egenskaper gjør den anvendelig til formål som redskaper og verktøyskaft (særlig slagverktøy), sportsartikler, møbler, gulv, og den brukes ofte istedenfor hickory. Treslaget er blant annet svært godt egnet til hundesleder.

Asketrær ble i tidligere tider sterkt utnyttet som reservefôr til husdyr. Bøndene hadde ikke store nok jorder til å produsere tilstrekkelig mengde høy for dyrene, som kunne vare hele vinteren. Det måtte derfor drives såkalt lauving eller styving. Dette gikk ut på å kappe kvister med blader som så blei tørket og lagret. Asketrær var spesielt ettertraktet for lauving. Trær som har blitt lauvet over mange år derfor en kort, meget kraftig stamme med nye dannelser av kvister som en krans over. Tettstedet Asker har fått sitt navn etter alle asketrærne, og her finnes også fremdeles en del trær som fremdeles styves av landskapshensyn.

Den store egenvekten gjør at ask er et treslag svært godt egnet til ved. En fastkubikkmeter ask inneholder brutto 2859 kWt, ved 17 prosent fuktighet. Dette er 10 prosent mer enn bjørk.

Ask til industrielt bruk importeres for det meste fra Europa, og til en viss grad også fra Amerika.

I eldre tid var det mange steder vanlig å ta varsler av asken om våren. Hvis asken blei svært tidlig grønn, ville sommeren bli kort. En populær værprofeti for sommeren lød: «Ask før eik gir bleik, eik før ask gir plask». Samme mening finnes for øvrig uttrykt i flere variasjoner.

Treslaget er omtalt skriftlig allerede i det gamle diktet Voluspå i den eldre Edda. Treet omtales her som verdenstreet, det strekker seg helt opp i himmelen og røttene brer seg ut over hele verden (se Yggdrasil).

Folketroen på asketreets helbredende virkninger mot sykdommer har til alle tider vært sterk. Så sent som i 1970-årene ble askeavkok (askeved og askeblad utkokt i vann) forsøkt som middel mot blant annet kreft, uten at det beviselig hadde noen virkning. Askeavkoket fikk stor oppmerksomhet i medier, og kvister av ask blei solgt for store summer.

Ask og eik er de treslagene som seinest skyter blader om våren. Dannelsen av askebladene har blitt benyttet som et merke for hvordan beitet i fjellet har utviklet seg. Fra Flesberg i tidligere Buskerud har man en gammel tradisjon som går ut på at «når askebladene var blitt så store som ei barnehånd, da var det nok beite i fjellet for hestene». I Øvre Eiker mente man det var passe å dra på setra når det kom lauv på asketrærne.

• trevirke
• oljetrefamilien