begrep i marxistisk teori (se Marx, produksjonsmåte). Marx var bl.a. opptatt av hvorfor kapitalismen ikke oppstod andre steder enn i Europa, og studerte i denne forbindelse orientalske samfunn. Disse fremstod som kontraster til europeiske føydalsamfunn, og begrepet asiatisk produksjonsmåte er sentralt i sammenligningen. På den ene side fant man i Asia en sentralisert, despotisk stat som var grunnlagt på overskudd fra en landsbyøkonomi. Landsbysamfunnene var på den annen side selvforsynte, lukkede og atskilt fra hverandre, hadde kollektiv jordeiendom og manglet lokalt aristokrati, samtidig som de var underlagt de sentraliserte produksjonsbetingelser. Staten og lokalsamfunnene var institusjonelt stabile og i en viss forstand upåvirkelige av hverandre.
I europeisk føydalisme, derimot, var politisk autoritet og jordeiendom utstykket til et hierarki av lokale herrer med arvelige embeter. Under disse fant man en avhengig bondestand som ikke inngikk i uavhengige lokalsamfunn. Mens man i orienten hadde en form for kollektivt slaveri, var føydalsamfunnets slaveri individuelt – organisert gjennom gjensidige forpliktelser mellom herren og hans tjener. De føydale samfunnene i Europa bar i seg kimer til endring i retning av kapitalismen, mens de orientalske samfunnene manglet dette utviklingspotensialet; de ble oppløst gjennom en kapitalistisk dominans utenfra, nemlig kolonialismen.
Marx' bruk av begrepet asiatisk produksjonsmåte er langt fra entydig. Begrepet har også gitt opphav til en serie debatter blant marxister og vitenskapsfolk.