arbeidstakerorganisasjon, organisasjon av lønnsmottakere, som på medlemmenes vegne forhandler med en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om arbeidsvilkårene og kan inngå bindende tariffavtale. I enkelte profesjonsforbund er funksjonen som arbeidstakerorganisasjon ikke den viktigste, og mange arbeidstakerorganisasjoner har også frie yrkesutøvere som medlemmer. De store arbeidstakerorganisasjonene som omfatter mange forbund, som f.eks. Landsorganisasjonen i Norge (LO), kalles ofte hovedorganisasjoner eller fellesorganisasjoner. I arbeidstvistloven av 5. mai 1927 § 1 brukes begrepet fagforening om enhver sammenslutning av arbeidstakere eller arbeidstakeres foreninger når den har som formål å vareta arbeidstakernes interesser overfor deres arbeidsgivere. (Loven ventes å bli erstattet av ny lov i 2012, men uten at definisjonen av fagforening endres. Jf. Prop. 134 L (2010-2011).)
Det har tradisjonelt vært to konkurrerende prinsipper for arbeidstakerorganisering i Norge. Organiseringen i industriforbund har vært normen i LO. Dette medfører at de ansatte innen en bedrift organiseres i samme forbund, og at forbundene etableres som brede bransje- eller industriforbund. Organisering i yrkes- eller profesjonsforbund tar utgangspunkt i den enkeltes yrke, og det vil dermed kunne være mange organisasjoner representert på hver arbeidsplass. I Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) finnes en blanding av industri- og yrkesforbund, mens Unio og Akademikerne består av profesjonsforbund.
Mens industriforbundsformen har lagt grunnlaget for LOs sterke stilling i norsk arbeidsliv, har også profesjonsforbundene i Unio og Akademikerne de siste tiårene tiltrukket seg medlemmer. Også LO har noen rene yrkesforbund som medlemmer.
Arbeidstakerorganisasjoner
Hovedorganisasjonene
De største frittstående arbeidstakerorganisasjonene
Se også egne oversikter under de enkelte hovedsammenslutningene.