Vår tids arbeidsmiljølovgivning hviler på en lang sosial tradisjon. Allerede lagtingslovene fra tidlig middelalder fastsatte bl.a. at arbeidstakeren kunne ligge syk et visst antall dager uten at husbonden fikk rett til å redusere godtgjørelsen, og bestemmelsen i sjømannsloven av 1977 om at en sjømann har rett til å fratre når det er inntruffet omstendigheter som gjør dette til en velferdssak for ham, og det kan skaffes en annen kvalifisert mann i hans sted, var allerede lovfestet ved Magnus Lagabøtes bylov fra 1276. Med større økonomiske enheter og konsentrasjon av mange arbeidstakere på et lite område, ble det nødvendig med mer detaljerte regler om arbeidstakernes stilling. Allerede sjøloven av 1561 påla skipsføreren å sørge for syke eller skadede sjøfolk og sikret sjøfolkenes krav på hyre, og bergverksloven av 1683 fastsatte bestemmelser om sykelønn og legehjelp for skadede bergmenn. Denne lov forbød også at arbeiderne ble betalt med varer, hvor arbeidsgiveren hadde kontroll med prisene («truck-systemet»), og loven etablerte også et offentlig organ (Bergamtet) som bl.a. skulle bistå arbeiderne med å få sine rettigheter. Håndverkernes stilling var i denne før-industrielle tid av vesentlig betydning. I 1682 ble det fastsatt regler som bl.a. regulerte oppsigelsesfrister, krav på attest og lærlingkontrakter – regler som i det vesentligste ble stående frem til 1839. For tjenestefolk på landet ble imidlertid rettsstillingen svekket ved lovgivning av 1619. Disse mistet sine gamle rettigheter under sykdom, og forlot tyendet sin tjeneste i utide, hadde vedkommende forbrutt sin lønn for ett år. Mønsteret fra 1600-tallets lovgivning ble stående frem til midten og slutten av 1800-tallet, men det skjedde en betydelig utvikling i denne periode av arbeidstakernes rettsstilling, særlig for sjømenn, bergmenn og tjenestefolk i byene; i mindre grad for tjenestefolk på landet. Fattiglovene av 1845 fastsatte bl.a. plikt for arbeidsgiver til å sørge for tjenestefolks forsørgelse under sykdom inntil fire uker, og statskassen ble pålagt å sørge for utgiftene ved hjemsendelse av syke sjøfolk.
Industrialismens gjennombrudd, i Norge i annen halvdel av 1800-tallet, medførte et brudd med den tidligere håndverkslovgivning og de sosiale bånd som arbeidsforholdet tidligere etablerte mellom arbeidsgiver og ansatte. Den daværende lovgivning omfattet ikke fabrikkdrift, og arbeiderne i de nye fabrikker hadde derfor en meget svak rettsstilling og vanskelige kår. Gjennomgående var likevel fabrikkarbeidernes kår bedre enn de husmannskår som de fleste arbeidere kom fra. Også i andre vesteuropeiske land – og tidligere enn hos oss – medførte industrialismens gjennombrudd et brudd med de tidligere etablerte samfunnsforhold.
Forholdene i andre land
I de fleste vesteuropeiske land hadde industrien en rivende utvikling på 1800-tallet. Denne utvikling skapte nye motsetninger i samfunnet, mellom den nye arbeiderklasse og industriens arbeidsgivere. Bare i beskjeden grad grep lovgivningen inn med bestemmelser til vern for de mest utsatte grupper arbeidere – særlig barn, ungdom og kvinner – i de mest utsatte bransjer. Slike bestemmelser ble f.eks. gitt i England i 1802 for ull- og bomullsindustrien, og i 1847 ble arbeidstiden for ungdom og kvinner begrenset til 10 timer per dag. Utviklingen i Tyskland fikk stor betydning for utviklingen også i vårt land. For å dempe den sosiale uro, fikk Bismarck vedtatt lovgivning som etablerte et sosialt forsikringssystem, og som skulle sikre arbeiderne ytelser ved sykdom (1883), arbeidsulykker (1884) og invaliditet samt alderspensjon (1889). Denne lovgivning ble mønsterskapende for mange andre land, og fikk bl.a. betydning for utformingen av regelverket i Norge på dette området.
Forholdene i Norge
I 1870-årene ble det satt i gang undersøkelser for å bringe på det rene omfanget av barnearbeid i industrien, og lovproposisjon ble satt frem i 1883. Forslaget ble imidlertid henlagt, fordi regjeringen ønsket å ta opp fabrikkarbeiderspørsmålet i hele sin bredde. Under Johan Sverdrups regjering ble den store arbeiderkommisjon oppnevnt 1885. Kommisjonen avgav sin innstilling i 1887, og etter proposisjoner i 1890, 1891 og 1892 ble lov om tilsyn med arbeid i fabrikker m.m. vedtatt 27. juni 1892. Loven satte bl.a. forbud mot barnearbeid, begrenset adgang til nattarbeid og helgedagsarbeid, gav regler om beskyttelse av arbeidernes liv og sunnhet «så vidt gjørlig», og etablerte et offentlig arbeidstilsyn. Arbeidstiden for ungdom mellom 14 og 18 år ble begrenset til 10 timer per dag. Tidligere (1885) var arbeidstiden i bakerier blitt lovregulert. I 1894 ble loven om ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere m.fl. vedtatt. Disse lover var bl.a. påvirket av tysk lovgivning. Fabrikktilsynsloven av 1892 ble avløst av lov av 10. sept. 1909 (som utvidet lovens område og styrket arbeidstilsynet); igjen avløst av lov av 18. sept. 1915 (hvor 8-timersdagen var et sentralt stridsspørsmål). En mer generell arbeidervernlov ble gitt 19. juni 1936 (som bl.a. lovfestet oppsigelsesvern og rett til 14 dagers ferie). Denne lov ble avløst av arbeidervernloven av 7. des. 1956 (som bl.a. etablerte organisert vernearbeid på arbeidsplassen, og la den offentlige forvaltning inn under loven). I 1958 ble 45 timers arbeidsuke vedtatt; i 1968 42 1/2 timers arbeidsuke og i 1976 40 timers arbeidsuke. Arbeidervernloven av 1956 ble avløst av arbeidsmiljøloven av 4. feb. 1977 (som bl.a. styrket kravene til arbeidsmiljøet i bedriftene, styrket det organiserte vernearbeid og effektiviserte oppsigelsesvernet).
Fabrikktilsynsloven av 1892 omfattet bare arbeid i fabrikker m.m. Ved senere lovgivning er området for arbeidervernlovgivningen blitt stadig utvidet. Den foreløpige sluttsten i denne utvikling er arbeidsmiljøloven av 1977, som med enkelte unntak omfatter de fleste arbeidsforhold, uansett arten av det arbeid som blir utført. Ved lovendringer av 1985 er arbeidsmiljølovens område utvidet til også å omfatte luftfart og jordbruk, og ved lovendring av 1995 til også å omfatte husarbeid m.m. i private hjem, og arbeid som utføres i arbeidstakerens eget hjem.
Utviklingen av det lovfestede arbeidervern må sees i sammenheng med den innflytelse arbeidstakerne har fått på sin arbeidssituasjon og sine lønns- og arbeidsforhold gjennom de faglige organisasjoner (fagforeningene). Spesielt gjennom tariffavtalesystemet har den organiserte arbeiderbevegelse kunnet fremme sine krav på en effektiv måte, og har også kunnet følge opp spørsmål med tilknytning til arbeidervern og arbeidsmiljø gjennom de tillitsvalgte. I denne sammenheng står arbeidstvistloven av 1927 sentralt (den første arbeidstvistlov ble vedtatt i 1915), og den alminnelige erkjennelse av arbeidstakernes rett til å organisere seg.