arbeidsløshet, arbeidsledighet, det at arbeidsføre lønnsmottakere ikke kan skaffe seg arbeid på vanlige vilkår. Utenfor arbeidsløshetsbegrepet faller de som er uten arbeid på grunn av sykdom og invaliditet (arbeidsuføre), de som er utenfor arbeidsstyrken fordi de ikke søker arbeid og de som setter urimelige vilkår for å ta arbeid (arbeidsuvillige). Definert slik har arbeidsløshetsbegrepet den svakhet at det ikke gir fullt uttrykk for mangelen på sysselsetting i samfunnet. Til gjengjeld er det målbart. De som arbeider deltid og som søker mer arbeid betegnes undersysselsatte og måles separat.
Størst interesse i de fleste forbindelser har den totale arbeidsløsheten, men av hensyn til kampen mot den er det likevel viktig å sondre mellom de forskjellige former for arbeidsløshet etter årsakene. Man kan skjelne mellom fire hovedtyper av arbeidsløshet: friksjonell-, sesong-, konjunktur- og strukturarbeidsløshet.
Friksjonell arbeidsløshet
Oppstår fordi arbeidstakerne, når de skifter arbeid, ikke straks finner nytt arbeid. Det viktigste botemiddelet er en effektiv arbeidsformidling.
Sesongarbeidsløshet
Har sin vesentlige årsak i årstidenes skifting, og har derfor vært betydningsfull i et land som Norge. Den er størst i vintermånedene, minst i sommermånedene.
Konjukturarbeidsløshet
Er en av de viktigste og alvorligste formene for arbeidsløshet. Den opptrer i økonomiske nedgangstider. Det er nå alminnelig erkjent at det offentlige må innrette sin politikk på bekjempelse av konjunkturarbeidsløshet, ved igangsettelse av offentlige arbeider, ved støtte til private foretak, ved penge- og finanspolitiske tiltak osv.
Strukturell arbeidsløshet
Strukturell arbeidsløshet skyldes tilpasningsvansker for arbeidskraften under endringer i produksjonsforholdene, f.eks. når nye produksjonsmetoder og materialer fortrenger gamle. Strukturell arbeidsløshet vil også kunne oppstå ved betydelige endringer i markedsforholdene, f.eks. på grunn av konkurranse fra ny industri i utviklingsland. De uheldige virkningene av arbeidsløshet som ikke blir bekjempet, kan delvis avbøtes ved arbeidsløshetstrygd.
Omfang
Arbeidsløshet kan måles enten ved løpende oppgaver eller ved tellinger. I Norge begynte fagforbundene å registrere arbeidsløshet tidlig på 1900-tallet. I 1948 startet arbeidskontorene å registrere arbeidsledighet, siden 1972 har også arbeidskraftundersøkelsene vært et viktig måleredskap. Fagforbundenes registreringer viser at arbeidsløsheten blant fagforeningsmedlemmer holdt seg relativt lav fra århundreskiftet frem til 1920, men steg så kraftig, med en topp i 1933, da 33,4 % var uten arbeid. Mot slutten av 1930-årene sank arbeidsløsheten igjen, til ca. 20 %. Nyere forskning viser at arbeidsledigheten for de ansatte i industri og bergverk samlet nok lå noe lavere enn for fagforeningsmedlemmer, spesielt gjelder det 1930-årene. Etter den annen verdenskrig var arbeidsledigheten igjen lav i mange år, og stort sett begrenset til en relativt beskjeden friksjons- og sesongarbeidsløshet. I årene 1965–76 lå årsgjennomsnittet for arbeidsløse mellom 0,6 % og 1,4 % av arbeidsstyrken.
Fra slutten av 1970-årene steg arbeidsløsheten igjen kraftig i den vestlige verden, dels på grunn av en stram konjunkturpolitikk for å begrense inflasjonen, dels fordi høye oljepriser og konkurranse fra u-land med rask industrivekst skapte store omstillingsbehov. I Vest-Europa steg den til over 10 %. Øst-Europa opplevde til dels dramatiske utslag av strukturell arbeidsløshet i 1990-årene, i forbindelse med overgang fra en styrt planøkonomi til markedsøkonomi.
I Norge lå arbeidsløsheten lenge på mellom 3 og 4 % (1986 var den nede i 2 %), men fra 1989 steg den markert også her. Etter en topp i første halvdel av 1990-årene gikk arbeidsløsheten igjen nedover, slik at den ved slutten av tiåret igjen lå på ca. 3 %. Siden det har arbeidsledigheten steget igjen, og ligger på 4,5 % (2003).
Om beregning av omfanget, se arbeidsmarked (arbeidsmarkedsstatistikk).