i videre forstand all godtgjørelse for produksjonsfaktoren arbeid, herunder indirekte ytelser, som arbeidsgiverandel av trygdepremier o.l. I snevrere forstand og i daglig språkbruk er det betegnelsen for en lønnsarbeiders vederlag i penger.
Det har gjennom tidene vært gjort flere forsøk på å stille opp en teori for de bakenforliggende bestemmelsesgrunnene for arbeidslønn. Engelske liberale økonomer opererte med det såkalte lønningsfond, idet de gikk ut fra at den del av landets kapital som ble brukt til å lønne arbeiderne med, var en fast og uforanderlig del av den samlede nasjonalformue. Hvis arbeidernes antall steg, ble det altså mindre til hver enkelt, og den enkeltes arbeidslønn kunne altså bare vokse hvis enten nasjonalformuen og dermed lønningsfondet økte, eller arbeidernes antall minket. Ricardo og Lasalle oppstilte teorien om den jernharde lønningslov; den gikk ut på at arbeidslønnen alltid ville svinge omkring det nødvendige eksistensminimum; sank den varig under dette, ville arbeidernes antall synke, inntil arbeidslønnen igjen nådde eksistensminimum; steg den over dette, ville arbeidernes antall, og dermed konkurransen mellom dem innbyrdes, vokse og arbeidslønnen følgelig igjen synke. Etter grenseproduktivitetsteorien er arbeidets bidrag til produktet bestemmende for arbeidslønnens høyde.
Reallønn
Ved reallønn forstås den mengde varer som kan kjøpes for pengelønnen. Reallønnen er avhengig av pengelønnens størrelse og levekostnadene. I perioder med sterkt svingende prisnivå har det vært gjort avtaler mellom organisasjonene i arbeidslivet om regulering av pengelønnen etter fallet eller stigningen i levekostnadene, for å holde reallønnen stabil (indeksregulerte lønninger). Slik regulering har i Norge ikke funnet sted siden 1970-årene.
Lønnsregulering
Tidligere lot man arbeidslønnen regulere seg selv i samsvar med markedsforholdene, uten samfunnsmessig inngripen. Siden begynnelsen av 1900-tallet har overenskomster eller tariffavtaler mellom arbeidslivets organisasjoner spilt en viktigere rolle. Også staten har i enkelte land grepet inn og ved lov fastsatt en bestemt minstelønn for et bestemt arbeid. I Norge ble det vedtatt midlertidige minstelønnslover i mellomkrigstiden, i dag finnes det ingen slik lovgivning.
Lønnsformer
Arbeidslønnen kan bestemmes som fastlønn, ved at den oppgis i time, dag, uke, måned eller år som måleenhet. Med bevegelig lønn siktes det til lønnsformer som varierer etter arbeidsresultatet. Akkordlønnssystemer har til formål å stimulere til økt arbeidsinnsats. Samme formål har produksjonsbonus og premielønn, som virker som fellesakkord for hele virksomheten eller for enkelte avdelinger. Det forekommer også kombinasjoner av de ulike lønnsformene. Særlige lønnsformer er provisjon, tantième, gratiale.
Avtaleformer
I hele offentlig sektor og i store deler av privat sektor er arbeidslønnen regulert gjennom tariffavtaler. Det kan skilles mellom normallønnsavtaler, som regulerer lønnsfastsettelsen nasjonalt og på en uttømmende måte. Minstelønnsavtaler fastsetter det minimum som skal betales en kategori arbeidstakere eller arbeid. Ut over dette kan det gis lokale og individuelle tillegg basert på kriterier i avtalen. Det finnes også tariffavtaler uten lønnssatser. Disse er begrenset til å regulere prosedyren for hvordan arbeidslønnen skal fastsettes ved den enkelte virksomhet.