Arabernes røtter
I prehistorisk tid var det to folkeslag som bebodde Arabia. Det ene var hovedsaklig nomadisk og vandret over store deler av den arabiske halvøy, nord til Eufrat. I sør, i områdene ved Yemen, hadde folk slått seg ned i langt mer vennlige omgivelser, med regelmessig regn og fruktbar jord. Begrepet «araber» brukes i dag om alle arabisk-talende mennesker. Men strengt tatt er en araber etterkommeren etter det nomadiske folkeslag som vandret på den arabiske halvøy. Herodot utvidet begrepet «Arabia» og «araber» til å innbefatte hele halvøya og alle dens innbyggere, og etter hvert spredte araberne seg utover, særlig gjennom islams fremvekst. De blandet seg med en rekke andre folk i Arabia, Middelhavsområdet og Nord-Afrika, etter hvert også enda lenger sørover og østover. Ifølge bibelsk tradisjon avstammer araberne, såvel som hebreerne og armenerne, som alle snakker semittiske språk, fra Sem, Noahs eldste sønn. Araberne var organisert i klaner og stammer, og hver stamme var ledet av et råd av menn. Disse valgte lederen, kalt shaikh.I noen stammer gikk lederskapet i arv, men i de fleste ble shaikhen pekt ut gjennom valg. I Sør-Arabia vokste flere bystater frem, en av de best kjente er Saba. Lenge før vår tidsregning hadde Saba utviklet en omfattende handel over Det indiske hav, og sabeerne var trolig det første folkeslag som gjorde India og dets varer kjent i den romerske verden. Fra Yemen utvandret folk og slo seg ned på den andre siden av Rødehavet, hvor det mektige Aksum-riket vokste frem. Det la under seg deler av Sørvest-Arabia, og denne delen av Arabia ble kastet ut i kaos. I nordøst hadde det arabiske kongedømmet Hira alliert seg med det persiske riket, og i nordvest hadde kongedømmet Ghassan gått inn i en allianse med det bysantinske rike, mens kong Abraha i sør hadde maktet å bygge et selvstendig kongedømme. Disse tre lå ofte i krig med hverandre, og etter at kong Abraha døde i år 570, ble Sør-Arabia erobret av perserne. Den persiske okkupasjon (ca. 570–625) etterfulgte den aksumittiske (ca. 525–575), og ved begynnelsen av 600-tallet bestod Arabia av en rekke småstater.
Fremveksten av islam
I år 570 eller 571 ble Muhammed født i Mekka. I Vest-Arabia var det den gang to byer av betydning, handelssenteret Mekka og jordbruksbyen Yathrib (Medina). Ifølge islamsk tradisjon åpenbarte Gud seg for Muhammed for første gang i år 610, og profeten begynte å spre budskapet tre år senere. Muhammed og hans lære var fryktet i Mekka, og han så seg nødt til å flykte med sine følgesvenner. I år 622, det år den muhammedanske kalender starter, slo de seg ned i Yathrib (Medina). I år 630 erobret Muhammed Mekka, og grunnen var lagt både for islams utbredning og vekst og for en videre samling av Arabia. Muhammed var både religiøs leder og leder for den nye staten. Da han døde i 632 iverksatte hans etterfølgere en rekke erobringstokt. Disse var grunnet både i ønsket om å spre islam, men også i behovet for mer land. På denne tid var det to sterke riker i Midtøsten, det persiske og det bysantinske, men begge var svært upopulære i områdene som grenset til Arabia, og araberne fikk allierte i sin fremrykning. I år 636 erobret araberne Damaskus, i 638 Jerusalem, året etter avanserte arabiske styrker langs den egyptiske kysten til al-Arish, og ved år 714 hadde den arabiske erobringen lagt under seg hele Nord-Afrikakysten og størstedelen av Portugal og Spania. Østover tok arabiske hærstyrker Samarkand og Punjab, og Sind i 712. I århundrene fra Muhammed frem til de osmanske sultaner i Konstantinopel tok over ledelsen i den islamske verden, gjorde Muhammeds administrative etterfølgere kalifene, fra Damaskus, Kairo og Bagdad (omayyader, fatimider og abbasider) krav på religiøs og administrativ overhøyhet over hele den islamske verden.
Den osmanske tid
Da sultan Selim erobret Egypt i 1517, ble han overdratt kalifverdigheten, som siden forble hos tyrkerne til 1924, da det osmanske riket ble oppløst. I 1517 overgav også den mamelukkiske guvernør i Yemen seg til tyrkerne, men etter opprør av fjellstammene gjenvant Yemen sin selvstendighet på 1630-tallet. Tyrkerne hadde også lagt under seg Mekka, men de klarte ikke å ta innlandsområdene, hvor beduinene bevarte sin uavhengighet. Også Mekka klarte å løsrive seg flere ganger, for så igjen å bli innlemmet i det osmanske riket. Europeiske makter, Portugal på 1500-tallet, England, Holland og Frankrike på 1600-, 1700- og 1800-tallet, satte seg fast i kystdistriktene, slik som ved den britiske overtagelse av Aden i 1839, og de følgende paktslutninger med sørlige og østlige sjeikdømmer (Oman, Bahrain og Kuwait).
En vesentlig hendelse i den osmanske tid var den religiøse reformbevegelse som fremstod på 1700-tallet, wahhabismen. Den ble grunnlagt av Ibn Abd al-Wahhab i 1792. Han krevde at de troende muslimer skulle vende tilbake til de enkle, strenge former for tro og liv som preget profetenes tid. Alt nytt og moderne skulle vekk. Emirene i Darya i Midt-Arabia, saudene, sluttet opp om ham, organiserte oppstand og erobret Mekka og Medina. Den osmanske kalif lot kong Muhammad Ali i Egypt dra bort for å knekke bevegelsen, hvilket også lyktes; byen Darya ble rasert, men saudene holdt stand i det indre av Arabia inntil deres leder Abdulaziz (Ibn Saud) erobret Riyad, gjorde den til hovedstad og la grunnlaget til det moderne Saudi-Arabia i 1902.
Abdulaziz ibn-Saud gikk systematisk inn for å samle hele den arabiske halvøy under ett styre. Han angrep først Hedsjas og la det under seg, senere tok han Asir og hele Nord-Arabia, og erklærte seg som konge over de samlede områder, som strakte seg fra persiske bukt i øst til Rødehavet i vest og fra Syriske ørken i nord til Yemen og de engelske protektorater i sør. I 1927 ble Saudi-Arabia anerkjent av stormaktene.
Selvstendighet
Det nye saudiske kongedømmet var tilbakestående og fattig. Det hadde bare to inntektskilder: Avgiftene som pilgrimene til Mekka måtte betale, og bistand fra Storbritannia. De puritanske wahhabiene bannlyste alt moderne, fra telefoner til biler. Vendepunktet kom etter at olje ble utvunnet og gjorde Saudi-Arabia til et av de rikeste land i verden. I 1933 ble kong Ibn Saud tvunget til å gi Standard Oil konsesjon på oljeutvinning. Etter den andre verdenskrig steg utvinningen og inntektene raskt, og så smått fant en beskjeden modernisering sted. Under kong Feisal (1964–75) ble Saudi-Arabia styrt effektivt, og landet stod frem som en konservativ motpol mot den radikale blokk som var dannet rundt Egypt. Kong Feisal beskyldte indirekte Egypt for å være ansvarlig for den voksende sovjetiske innflytelsen i den arabiske verden.
Også i Kuwait ble det gjort store oljefunn (1938), og utvinningen startet etter den andre verdenskrig. I Bahrain var olje funnet i 1932, med den første eksport to år senere. Etter krigen ble olje også funnet i andre deler av Arabia, særlig i Abu Dhabi, Oman og Qatar. Den persiske golf var under britisk kontroll, og bare Saudi-Arabia, Oman og Yemen var ennå selvstendige i Arabia. I 1962 tok en gruppe offiserer makten i Yemen gjennom et militærkupp. Imamen, Badr, klarte å rømme til Saudi-Arabia, hvorfra han satte seg fore å gjenvinne makten. Militærregimet appellerte til Egypt om hjelp, og Nasser sendte militære styrker for å hjelpe det nye regimet. På det meste hadde Egypt 50 000 soldater stående i Yemen, og først i 1967 trakk Nasser sine styrker hjem. Britene begynte gradvis å trekke seg ut av Arabia gjennom Kuwaits selvstendighet i 1961, men sendte tropper til landet kort tid etter, etter anmodning fra landets ledere, fordi Irak hadde gjort krav på hele det kuwaitiske territoriet. Denne britiske styrken ble kort tid etter erstattet med en styrke fra Den arabiske liga. I 1967 ble en ny Yemen-stat til, etter at britene trakk sine styrker ut av Sør-Arabia og Aden. Den ble kalt republikken Sør-Yemen, senere Den demokratiske folkerepublikken Yemen. I 1990 gikk de to Yemen-statene sammen til én stat. Det tidl. (Nord-)Yemen ble den toneangivende del av statsdannelsen, og San'a ble hovedstad. Valget i 1993 ble etterfulgt av en politisk krise som året etter førte til borgerkrig, der tropper fra sør gikk til angrep mot sentralregjeringen. I mai 1994 ble Sør-Yemen gjenopprettet med Aden som hovedstad, men utbryterforsøket endte da regjeringsstyrkene fra nord gikk inn i hovedstaden i juli og slo ned opprøret.
I 1968 kunngjorde britene at de hadde til hensikt å trekke seg helt ut av Arabia innen 1971. De små sjeikdømmene ved Persiabukta ble da enige om å gå sammen i en større føderasjon, men både Bahrain og Qatar valgte selvstendighet på egen hånd, i 1971. Omtrent samtidig dannet seks sjeikdømmer (senere kom et sjuende til) De forente arabiske emirater, som siden er blitt et av de mest velstående land i verden, takket være enorme oljeforekomster. Emiratene har langt på vei samordnet sin utenriks- og sikkerhetspolitikk, men har ikke lykkes i å utforme en endelig grunnlov. De to Golfkrigene har hatt stor betydning for emiratene, som deltok aktivt i den allierte innsatsen for å befri Kuwait i 1991. Store oljefunn ble gjort i Oman i 1968 og bidrog til å bringe landet ut av isolasjon og tilbakeliggenhet. Oljeforekomstene har forvandlet Arabia fra et av de minst utviklede områder i verden til et av de rikeste og mest innflytelsesrike på mindre enn førti år.
Den politiske utvikling i den arabiske verden er nært knyttet til kultur og religion – islam – og forholdet til Israel, og derved til den palestinske frigjøringskampen. Den arabiske verden strekker seg fra Marokko og Mauretania i vest til Syria og Irak i øst, og består av stater med ulik politisk innretting, både innen- og utenrikspolitisk. Flere av statene er monarkier, til dels svært konservative sådanne (som Saudi-Arabia og Qatar), andre er republikker, hvorav flere meget radikale (som Libya og Syria). I hovedsak er det begrenset demokratisk styresett i den arabiske verden – målt ut fra vestlige politisk tradisjon. Flere land har i mange år hatt flerpartistyre og valg (som Egypt og Marokko), andre har hatt formelt eller reelt ettpartistyre (som Syria og Yemen), mens andre ikke tillater partier eller valg (Qatar og Saudi-Arabia). Fra 1990-årene har det i flere land vært en politisk oppmyking, med liberalisering av styresettet bl.a. i Algerie, Bahrain, Kuwait og Yemen. I flere av de konservative golfstatene har kvinner ikke anledning til, eller sterkt begrensede muligheter, til å delta i det politiske liv, men Bahrain innførte stemmerett for kvinner i 2001.
Det er sterke kulturelle, politiske og sosiale spenninger innad i flere av de arabiske statene. Særlig har disse kommet til voldelig uttrykk i Algeria og Libanon, med borgerkriger, samt i Irak, der et kurdisk mindretall har kjempet for løsrivelse. Over store deler av den arabiske verden har det de seneste tiår vært en religiøs oppvåkning, bl.a. som en reaksjon på sekularisering og tilnærming til Vesten. Dette har gjort seg gjeldende også i politisk forholdsvis radikale eller liberale stater som Algerie og Egypt, og har vært den vesentligste årsak bak borgerkrigen i Algerie. Også innad i konservative, islamske stater har det vokst frem spenninger; ikke minst i Saudi-Arabia, hvor det har vært terroraksjoner gjennomført av radikale islamister – fremfor alt som en reaksjon på det saudiske kongehusets nære forbindelser med USA, men også pga. dets dekadanse – samtidig som sosiale spenninger vokser som følge av økt klasseskille og arbeidsledighet. De fleste arabiske stater har støttet USA og dets allierte i de to krigene mot Irak, mens det blant befolkningen har vært utstrakt motstand. Arabiske stater har ikke mer til felles enn språk og religion – og er heller ikke innad homogene. I flere land er det kulturelle motsetninger som kommer til overflaten, bl.a. beduinfolkets krav om kulturelle rettigheter i Algerie.