apostoliske fedre

Begrepet apostoliske fedre ble tatt i bruk først på slutten av 1600-tallet, men vi finner det brukt i entall av abbed Anastasius av Sinai (600-tallet) om Dionysios Areopagita. Dette baserte seg på den feilaktige oppfatningen at denne forfatteren var identisk med Dionysios omtalt i Apostlenes gjerninger (kapittel 17, vers 34) – en person som dermed hadde vært disippel av en apostel (Paulus).

Den moderne bruken går tilbake til den franske teologen og patristikeren Jean-Baptiste Cotelier (1629–1686), som i 1672 utga en samling skrifter knyttet til Barnabas, Klemens, Hermas, Ignatius og Polykarp – forfattere som han omtalte som «hellige fedre som var aktive i den apostoliske tid» (SS. Patrum qui temporibus apostolicis floruerunt). Han brukte ikke termen «apostoliske fedre» i tittelen, men i forordet refererer han til sin samling av apostoliske fedre (Apostolicorum Patrum collectio), og på bokryggen av innbundne utgaver av boken finner man i flere tilfeller tittelen «Apostoliske fedre».

Kriteriet for å komme med i denne samlingen var at forfatterne enten var samtidige med eller disipler av apostlene. Cotelier inkluderte imidlertid flere tekster som ikke var skrevet av de nevnte forfattere, men løselig knyttet til dem, for eksempel de pseudoklementinske homilier.

Et mer presist utvalg ble foretatt av den engelske presten William Wake (1657–1737), senere erkebiskop av Canterbury. I 1693 utga han The Genuine Epistles of the Apostolical Fathers, S. Barnabas, S. Ignatius, S. Clement, S. Polycarp, the Shepherd of Hermas. Boken inkluderte også Polykarps martyrium og Ignatius’ martyrium. Denne utgaven – som for øvrig er den første med «apostoliske fedre» i tittelen – inneholder de tekstene som etter hvert skulle bli kjernen i alle utgaver av de apostoliske fedre (bortsett fra Ignatius’ martyrium).

På 1700-tallet var det noen utgivere som også inkluderte fragmentene fra Papias og Quadratus og brevet til Diognet. Etter at Didache ble gjenoppdaget i 1873 (utgitt i 1883), har dette skriftet vanligvis blitt regnet med i samlingen av de apostoliske fedre.

De apostoliske fedre er altså en moderne, relativt tilfeldig og ikke klart definert kategori. I noen tilfeller er skrifter feilaktig koblet til personer fra aposteltiden: Barnabasbrevet er for eksempel ikke skrevet av Paulus’ følgesvenn Barnabas, og 2. Klemensbrev er ikke skrevet av Klemens av Roma. De apostoliske fedre utgjør heller ingen klar enhet med tanke på sjanger. De fleste tekstene er brev, men vi har også en tidligkristen preken (2. Klemensbrev), en martyrberetning (Polykarps martyrium), en tidlig «kirkeordning» (Didache) og en slags apokalypse (Hermas’ Hyrden). Slik sett fremstår de apostoliske fedre som en mangfoldig samling tekster, men teologisk sett befinner de seg alle innenfor den teologien som etter hvert skulle bli definert som katolsk i betydningen allmenn, det vil si ikke-heretisk. Begrepet katolsk dukker for øvrig opp allerede hos Ignatius og i Polykarps martyrium.

Selv om de apostoliske fedre ikke er noen autoritativ samling tekster, har mange av tekstene en forhistorie som tilsier at de ble betraktet som betydningsfulle i den tidlige kirke. Allerede tidlig i det andre århundre samlet Polykarp de tilgjengelige brevene fra biskop Ignatius. Polykarps brev til filipperne er nærmest et følgeskriv til denne brevsamlingen som menigheten i Filippi hadde bedt om. Dermed var det tidlig etablert en samling av Ignatiusbrev som (i utvidet form) var i sirkulasjon i middelalderen. Allerede i tidlig kristendom har vi vitnesbyrd om at 1. Klemensbrev ble lest i flere menigheter. Som angivelig biskop i Roma hadde Klemens autoritet.

Autoritet ble også tillagt Barnabasbrevet og Hermas’ Hyrden. Begge skriftene er med i det greske bibelmanuskriptet Codex Sinaiticus fra 300-tallet. De er plassert etter de nytestamentlige tekstene – noe som viser at de ble høyt verdsatt, selv om de trolig ikke ble betraktet som kanoniske. På samme måte finnes 1. og 2. Klemensbrev i håndskriftet Codex Alexandrinus fra 400-tallet. Didache (De tolv apostlers lære) er nevnt av biskop Athanasius i et brev fra 367. Etter å ha listet opp de kanoniske skriftene i Det gamle og Det nye testamentet nevner han «andre bøker som ikke regnes som kanoniske, men som ble anbefalt av våre fedre til lesning» for de som nylig var kommet til tro. Blant disse regnes Didache.

En interessant samling av tekster finner vi i Codex Hierosolymitanus, et manuskript skrevet i 1056 og funnet av Philotheos Bryennios i Konstantinopel i 1873. Det inneholder 1. og 2. Klemensbrev, Barnabasbrevet, Didache og den utvidede versjonen av Ignatiusbrevene. Funnet var svært viktig siden det inneholdt det første fullstendige manuskriptet til Didache. Dessuten viser det at man relativt tidlig har koblet sammen mange av de tekstene som vi i dag kjenner som de apostoliske fedre.

Den moderne norske oversettelsen av de apostoliske fedre (fra 1984) inneholder alle de tekstene som tradisjonelt har blitt regnet til denne samlingen: Didache, Ignatiusbrevene, Polykarps brev, Polykarps martyrium, 1. Klemensbrev, Barnabasbrevet, 2. Klemensbrev, Hermas’ Hyrden, Papiasfragmentene, Quadratusfragmentet og (brevet til) Diognet. Dessuten har man inkludert Peters forkynnelse (Kerygma Petrou) og Aristides’ apologi – begge eksempler på tidlig apologetisk litteratur (se apologetene) – fordi de stammer fra samme tidsperiode.

• tidlig kristendom
• kirkehistorie

• Ernst Baasland og Reidar Hvalvik (red.), De apostoliske fedre i norsk oversettelse med innledninger og noter. Oslo: Luther forlag, 1984; 2. utg. 1997.
• Bart Ehrman (ed.), The Apostolic Fathers 1–2; Loeb Classical Library. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 2003.
• Michael F. Bird and Scott D. Harrower, (eds.), The Cambridge Companion to the Apostolic Fathers. Cambridge University Press, 2021.
• Wilhelm Pratscher (ed.), The Apostolic Fathers: An Introduction. Waco: Baylor University Press, 2010.