Trientkonsilet

Freskomaleri fra 1588 som fremstiller Trientkonsilet i 1546, kirkemøtet der det formelt ble bekreftet at de apokryfe skriftene (de deuterokanoniske skriftene) var en del av den romersk-katolske kirkens kanon.

Av /Web Gallery of Art.
Tomasevangeliet
Koptisk nedtegning av Tomasevangeliet fra cirka 350. Fra Nag Hammadi.
Av .

Apokryfer er tekster som ikke finnes i Den hebraiske bibelen, men som er med i den greske oversettelsen av Det gamle testamentet (Septuaginta) og i den latinske bibelen (Vulgata). De kalles for de gammeltestamentlige apokryfene.Ordet apokryfer brukes også om tidligkristne tekster som sjangermessig ligner på tekster i Det nye testamentet.

Faktaboks

Uttale
apokrˈyfer
Etymologi

av gresk ‘skjult’

Også kjent som

apokryfiske bøker

Tekstene som omtales som gammeltestamentlige apokryfer er:

Dette er tekstene som er tatt med i den siste norske oversettelsen av apokryfene og som er en del av alle katolske bibelutgaver (med unntak av Manasses bønn og Salme 151).

De tidligkristne apokryfene har, i motsetning til de gammeltestamentlige apokryfene, aldri vært en del av Bibelen og de utgjør ingen klart avgrenset skriftsamling. De har ofte vært omtalt som nytestamentlige apokryfer, men det er misvisende siden de aldri har vært en del av Det nye testamentet. Det er mest dekkende å kalle dem tidligkristne apokryfer. De fleste er skrevet i det andre til femte århundre. Eksempler på tidligkristne apokryfer er Tomas' barndomsevangelium, Mariaevangeliet, Tomasevangeliet og Petersaktene.

Gammeltestamentlige apokryfer

De gammeltestamentlige apokryfene er jødiske skrifter fra omkring 200 fvt til omkring 100 evt. De ble ikke regnet som hellige skrifter av jødene og kom følgelig ikke med i Den hebraiske bibelen. De ble oversatt til gresk og ble en del av Septuaginta, den viktigste greske oversettelsen av Det gamle testamente. Disse skriftene ble senere oversatt til latin og ble en del av Vulgata som fra omkring 600 var den vanlige bibelen i Vest-Europa. Det var i forbindelse med oversettelsen til latin at kirkefaderen Hieronymus (347–420) brukte begrepet apokryfene om de skriftene som ikke fantes i Den hebraiske bibelen. Han mente at de ikke burde være en del av den kristne bibelen, men de ble likevel inkludert fordi de lenge hadde vært i vanlig bruk blant kristne. Inkluderingen av apokryfene ble formelt vedtatt på Trientkonsilet som i 1546 slo fast at Vulgata var den bibelen som skulle brukes i den romersk-katolske kirke. I tillegg til de 39 skriftene som finnes i Den hebraiske bibelen (og i enhver kristen bibel), lister konsilvedtaket opp følgende bøker: Tobit, Judit, Visdommens bok, Sirak, Baruk (som en del av Jeremia) og Første og Andre Makkabeerbok. I Vulgata (og i Septuaginta) har Ester og Daniel dessuten et større omfang enn i Den hebraiske bibelen. Alle disse skriftene er ført opp innimellom de øvrige gammeltestamentlige bøkene og ikke skilt ut fra dem på noen som helst måte. I katolsk sammenheng omtales disse bøkene ikke som apokryfer, men som Bibelens deuterokanoniske (senere kanoniske) bøker.

Luther og de andre reformatorene

På reformasjonstiden blusset diskusjonen om apokryfene opp igjen og reformatorene viste til Hieronymus’ standpunkt om at bare de bøkene som fantes i Den hebraiske bibelen, skulle være en del av kanon. Dette standpunktet ble delt både av Luther og Calvin, men man unnlot likevel ikke å bruke apokryfene. Da Luther kom med sin nye oversettelse av hele Bibelen til tysk i 1534, ble apokryfene plassert som en egen bolk mellom Det gamle og Det nye testamentet – med følgende overskrift: «De apokryfiske bøker, det er bøker som ikke anses likestilt med de kanoniske bøker, men som likevel er nyttige og gode å lese.» Den engelske kirken inntok samme holdning som Luther, og den viktige King James’ Version fra 1611, inkluderte apokryfene.

Det blir ofte hevdet at reformatorene fjernet apokryfene fra Bibelen, men det er altså ikke riktig. På kalvinsk hold var man riktignok ganske kritisk, og fra omkring år 1600 ble det vanlig å trykke bibler uten apokryfene i reformerte (kalvinske) kirker.

Apokryfene i norske bibler

Susanna og de eldste. Maleri fra tidlig 1700-tall.
Maleriet Susanna og de eldste fra tidlig 1700-tall. Motivet er hentet fra historien om Susanna i tilleggene til Daniels bok.
Susanna og de eldste. Maleri fra tidlig 1700-tall.
Av .

Fra den første bibel trykt i Danmark-Norge i 1550 og i de følgende århundrer var apokryfene med – slik som i Luthers egen bibeloversettelse. En endring kom først på 1800-tallet. Det norske bibelselskap ble stiftet i 1816 og fikk helt fra begynnelsen av støtte fra British and Foreign Bible Society. På grunn av sterk innflytelse fra skotske kalvinister bestemte dette bibelselskapet i 1827 at de ikke ville gi økonomisk støtte til utgivelser av bibler med apokryfene. Mange i Norge var skeptiske til å samarbeide med britene, men aksepterte likevel at de utgav bibler i Norge – uten apokryfene. I løpet av 1800-tallet ble det anslagsvis utgitt 100 000 slike bibler og mange ble vant til denne mindre utgaven. Det norske bibelselskapet fortsatte å utgi bibler med apokryfene helt fram til 1919, men også bibler uten apokryfene. De siste var populære både på grunn av mindre format og lavere pris. Da Bibelselskapet kom med en revidert oversettelse av Bibelen i 1930, ble den utgitt uten apokryfene. Etter den tid har apokryfene stort sett bare vært tilgjengelige som en egen bok. I 1988 ble det utgitt en ny oversettelse av apokryfene; den ble også utgitt i rammen av en fullstendig bibel i 1994. En helt ny oversettelse av apokryfene ble sist utgitt av Bibelselskapet i 2018, både på bokmål og nynorsk – med den dobbelte tittelen Apokryfene – Det gamle testamentes deuterokanoniske bøker.

Tidligkristne apokryfer

Tidligkristne apokryfer, ofte kalt nytestamentlige apokryfer, er en noe upresis betegnelse som brukes om en del skrifter som sjangermessig og innholdsmessig ligner på skrifter i Det nye testamente. De gjengir ofte historier om eller ord tillagt personer kjent fra de bibelske skriftene. De utgjør ingen klart avgrenset skriftsamling, og hvilke tekster som er tatt med i moderne utgaver, vil derfor variere. De fleste er skrevet i det andre til femte århundre evt.

I noen av disse skriftene ble ordet apokryf (som betyr «skjult, hemmelig») brukt om selve innholdet, det vil si angivelig «hemmelige» overleveringer av Jesusord, ord som bare var gjort kjent for noen få utvalgte. Slik forekommer ordet blant annet i begynnelsen av Tomasevangeliet og i det gnostiske skriftet Johannes’ hemmelige bok. Ellers ble ordet apokryfer brukt mer allment om tekster som ikke var regnet som hellige skrifter – kort og godt fordi de var skrevet for sent i forhold til Jesu og apostlenes tid eller fordi de ble regnet som heretiske. Slike skrifter nevnes flere ganger hos kirkefedrene; noen er bare omtalt ved navn, andre kjente man innholdet til.

Noen av disse apokryfe skriftene var kjent og brukt gjennom hele middelalderen og inngikk i den katolske folkefromheten (for eksempel Jakobs protevangelium), mens andre var lite eller totalt ukjente fram til de ble oppdaget i moderne tid.

Samlinger av tidligkristne apokryfer

Den første som utga en samling av disse tekstene og som omtalte dem som «nytestamentlige apokryfer», var Johann Albert Fabricius (Codex Apocryphus Novi Testamenti, 1703). Denne utgivelsen representerer et av de første forsøkene på å definere apokryfer med innholdsmessig tilknytning til Det nye testamente. På begynnelsen av 1900-tallet kom det oversettelser av de viktigste skriftene til tysk (utgitt av Edgar Hennecke i 1904; ny utgave ved Wilhelm Schneemelcher i 1924) og engelsk (utgitt av Montague Rhodes James i 1924), den første med tittelen «Nytestamentlige apokryfer» (Neutestamentliche Apokryphen), den siste kalt «Det apokryfe nye testamente» (The Apocryphal New Testament). I nyere tid har slike titler med rette blitt problematisert, og man har foretrukket mer nøytrale betegnelser. Typisk for denne endringen er tittelen på nyutgivelsen av Henneckes velkjente samling av tekster, nå kalt «Antikke kristelige apokryfer» (første bind utgitt i 2012). Den norske utgaven i serien Verdens hellige skrifter har den dekkende tittelen Tidligkristne apokryfer (2011).

Hvilke skrifter hører med til de tidligkristne apokryfene?

Siden de tidligkristne apokryfene aldri har foreligget som en avgrenset samling, vil moderne tekstutgaver og oversettelser variere når det gjelder hvilke skrifter som tas med. Typisk nok inneholdt Edgar Henneckes utgave fra 1904 ikke bare apokryfe tekster kjent fra senantikken, men også flere av de apostoliske fedre. De sistnevnte ble utelatt i senere utgaver av dette standardverket; i stedet ble mange mer eller mindre gnostisk-pregede tekster tatt inn etter funnet av Nag-Hammadi tekstene i 1945. Disse tekstene har senere blitt utgitt som en egen samling.

Når det gjelder de ulike tekstene som kan regnes som tidligkristne apokryfer, finner vi særlig tekster som har ordene «evangelium» eller «akter» («gjerninger») i tittelen – knyttet til personer kjent fra Det nye testamente. I noen tilfeller er bare små fragmenter av tekstene bevart; andre ganger – som i eksemplene nevnt nedenfor – dreier det seg om lengre tekster.

Evangelier

Tittelside på Jesu Barndoms Bog, København 1508
Tittelsiden til en bok som baserer seg på Jakobs protevangelium og forteller historien om Marias og Jesu fødsel. Her er Jesusbarnet avbildet på fanget til Maria og hennes mor Anna.

Et fellestrekk ved mange av de apokryfe evangeliene er at de er blitt skrevet for å fylle «tomrom» i evangeliene i Det nye testamente, det vil si at de handler om begivenheter som der ikke er omtalt eller bare så vidt nevnt. Et typisk eksempel er omstendighetene omkring Jesu fødsel og hans barndom. Disse begivenhetene er knapt omtalt i Det nye testamente, men vi har to såkalte barndomsevangelier som supplerer med en rekke legendepregede trekk. Det er Jakobs protevangelium som er en beretning om jomfru Marias fødsel og barndom og om omstendighetene omkring Jesu fødsel; dessuten Tomas’ barndomsevangelium som inneholder fantasifulle fortellinger om Jesu barndom fra han var fem til tolv år.

Andre apokryfe evangelier dreier seg om begivenheter som skal ha funnet sted i forbindelse med Jesu død og oppstandelse. Det mest kjente eksempelet er Nikodemusevangeliet som inneholder en ganske utrolig beretning om Jesu nedfart til dødsriket. Av Petersevangeliet er bare den delen som omhandler Jesu død og oppstandelse bevart. Det har et sterkt anti-jødisk preg der all skyld for Jesu død legges på jødene, mens den romerske landshøvdingen Pilatus fremstilles som uskyldig. Evangeliet gir også en «beskrivelse» av Jesu oppstandelse der Jesus fremstilles som en kjempemessig skikkelse som «raget over himlene», som kommer ut av graven fulgt av et talende kors.

Blant evangeliene finner vi også Mariaevangeliet, Judasevangeliet og Tomasevangeliet. De to første gir alternative fortellinger om Jesus og disiplene, der henholdsvis Maria Magdalena og Judas gjøres til de sentrale personene. Tomasevangeliet inneholder ingen fortelling, men er en samling av det som angivelig skal være ord av Jesus.

Akter

En annen viktig kategori er de ulike «aktene», skrevet etter mønster av Apostlenes gjerninger (på latin kalt Acta apostolorum), derav navnet «akter». Også disse tekstene kan sies å utfylle «tomrom» i Det nye testamentes fortelling. Ifølge Matteusevangeliet (kapittel 28, vers 19) ble Jesu apostler sendt ut til alle folkeslag. Men hvor dro de og hva skjedde med dem? Det er dette de ulike aktene ønsker å besvare. I Petersaktene og Paulusaktene får vi høre hvordan de to apostlene drev misjonsvirksomhet blant annet i Roma, der de begge døde som martyrer. Tomasaktene forteller om Tomas (også kalt Judas) og hans angivelige virksomhet i India, mens Andreasaktene legger denne apostelens virksomhet til Hellas.

I tillegg til disse tekstene finnes det også noen apokryfer brev (blant annet et angivelig brev fra Jesus til kong Agbar) og apokalypser (blant annet Peters apokalypse og Paulusapokalypsen).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bibelen: [...] Det gamle og Det nye testamente med de apokryfiske bøker, utg. av Det norske bibelselskap (Oslo, 1994)
  • Apokryfene – Det gamle testamentes deuterokanoniske bøker (Oslo, 2018)
  • Rian, Dagfinn: Innføring i de apokryfiske bøker (Oslo, 1996)
  • David A. deSilva: Introducing the Apocrypha, 2. edition (Grand Rapids, 2002)
  • Apokryfe evangelier, oversatt av Einar Thomassen (Verdens hellige skrifter, Oslo, 2001)
  • Tidligkristne apokryfer, redigert av Reidar Aasgaard (Verdens hellige skrifter, Oslo, 2011)
  • New Testament Apocrypha 1-2, redigert av R. McL. Wilson (engelsk oversettelse av Edgar Hennecke/Wilhelm Schneemelchers tyske utgave) (Cambridge, 1991-1992)
  • The Apocryphal New Testament (basert på M. R. James' oversettelse), redigert av J. K. Elliott (Oxford, 1993)
  • Antike christliche Apokryphen in deutscher Übersetzung 1, utgitt av Christoph Markschies og Jens Schröter (Tübingen, 2012)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg