(visstnok fra arab.), grunnstoff som tilhører gruppe 15 i grunnstoffenes periodesystem. Sølvhvitt, sprøtt metall, kan også eksistere i andre allotrope former. Metallisk Sb er dårlig leder av elektrisitet og varme. Finnes i naturen som sulfidet Sb2S3 (antimonglans, stibnitt) og også som antimonider, sulfantimonider og oksid, f.eks. NiSb, NiSbS og Sb2O3.
Fremstilling
Fremstilling skjer fra sulfidet enten ved direkte reduksjon eller ved røsting til oksid og etterfølgende reduksjon med karbon. Angripes ikke nevneverdig av luft ved romtemperatur, men brenner ved høyere temperaturer til en hvit røyk av Sb2O3.
Bruk
Antimon brukes i legeringer med bly (hardbly) i akkumulatorplater, med tinn og bly i typemetall, som brukes i boktrykkerier. Med tinn gir Sb motstandsdyktige legeringer som brukes til glidelagere og lagerfôringer. Finpulverisert antimon brukes som pigment i stålblank bronsefarge. Fluoridene SbF3, SbF5 og SbOF3 utgjør sammen med tannin et viktig beisemiddel til bomullsfarging med basiske farger. Pentasulfidet brukes til rødfarging av vulkanisert kautsjuk og sammen med trisulfidet i fyrstikkindustrien. Pentakloridet, som er en væske som lett avgir klor, brukes en del som kloreringsmiddel i den organiske kjemi. Antimonets intermetalliske forbindelser, særlig med indium, har fått betydning pga. sine gode halvlederegenskaper.
Historikk
Antimonforbindelser var kjent allerede i oldtiden (sulfidet ble brukt som øyensverte), mens metallet ble fremstilt så tidlig som på begynnelsen av 1600-tallet.
Antimon
| Kjemisk symbol | Sb |
| Atomnummer | 51 |
| Relativ atommasse | 121,75 |
| Smeltepunkt | 630,7 °C |
| Kokepunkt | 1587 °C |
| Densitet | 6,697 g/cm3 |
| Oksidasjonstall | III, V |
| Elektronkonfigurasjon | [Kr]4d105s25p3 |