Antikviteter er bruks- og kunstgjenstander som har kulturhistorisk verdi.
En antikvitet utmerker seg som regel gjennom materialenes kvalitet, håndverk og formgivning.
Begrepet antikvitet ble fra og med renessansen brukt om gjenstander fra antikken, senere kalt oldsaker eller antikker.
I løpet av 1800- og 1900-tallet ble begrepet utvidet til å gjelde gamle gjenstander som av historiske, økonomiske og estetiske årsaker var bevart utover deres naturlige brukstid.
Antikviteter i denne betydningen omfatter møbler og andre bruks- og kunstgjenstander som består av edle metaller, glass, porselen, brent leire eller trevirke, og som er laget for å fungere estetisk og praktisk. Smykker, accessoirer, haute couture og folkedrakter er også inkludert i begrepet antikvitet. Alle kunstformer, samt bokkunst, våpen, mynter og frimerker inngår i variabel grad i begrepet.
Tradisjonelt har man satt som krav at en antikvitet skal ha en viss alder. At en antikvitet skulle være minst hundre år, var tidligere anerkjent. Denne regelen er likevel ikke absolutt. Regelen om minst 100 år, eller langt mer, gjelder for folkekunst og gjenstander som stammer fra slott og herregårder eller som har vært del av kirkegods, biblioteker og gamle kunstsamlinger.
Når det gjelder det brede tilfanget av bruks- og nyttegjenstander som urbane, moderne forbrukere omgir seg med, stiller det seg annerledes. Unntak fra regelen om en grense på 100 år blir mer og mer vanlig og i praksis finnes det egentlig ingen fast tidsgrense. I våre dager regnes møbler og bruksgjenstander som er formgitt av kjente designere som moderne klassikere, og derfor som antikviteter.
Hvis man skal samle på antikviteter, er det nyttig å ha kjennskap til kunsthistoriske perioder og stilarter.
Det er også viktig å vite hva gjenstanden er laget av, hvordan den er laget og hva den opprinnelig skulle brukes til.
Historikk over tidligere eiere, kalt proveniens, er viktig å dokumentere, særlig om antikviteten omsettes til en høy pris.
Man bør dessuten være klar over at det finnes kopier og forfalskninger av antikviteter.
Antikviteter som har stempel eller signatur lar seg lettere identifisere med hensyn til kunstner eller produksjonssted, og oppnår som regel høyere økonomisk verdi enn umerkede. Møbler og glasskunst er sjeldnere merket enn keramikk, sølv og andre metallgjenstander. Merker på keramikk og porselen kan være signaturer eller vare- og fabrikkmerker.
Gull- og sølvstempler gir garanti for at metall-legeringer inneholder den lovbestemte prosent gull eller sølv. Stemplene kan også bestå av bymerke, mestermerke eller kontrollørens merke. På sølvgjenstander fra senere tid finnes også års- og datomerke. Mange av gullsmedstemplene er velkjente, og gamle gjenstander av sølv og gull kan derfor dateres ganske nøye. Gammelt tinn er også ofte merket, mens merker på plett, kobber og messing er sjeldnere å finne.
Eksperter ved museer eller anerkjente auksjonsfirmaer kan undersøke en antikvitet med hensyn til datering, teknisk tilstand og opprinnelse. Det gjelder gjenstander med signatur, stempel eller andre former for merking, men særlig gjenstander uten kjent historikk.
Antikviteter, avhengig av type gjenstand, prisnivå og kjøpere, blir omsatt i forskjellige markeder.
Det høyeste prisnivået finner man ved internasjonale auksjonsfirmaer, eksempelvis Sotheby´s og Christie´s. I Norge er Blomqvist og Grev Wedels Plass Auksjoner i Oslo kjente auksjonsfirmaer for omsetning av antikviteter.
Auksjoner av antikviteter foregår også via internett (Finn.no, eBay).
Dessuten finnes det mange antikvitetshandlere som omsetter antikviteter. Private samlere som kjøper og selger antikviteter, har gjerne dette som hobby.
Gjenstander som gjenbrukes som del av en sirkulær økonomi, blir vanligvis ikke regnet som antikviteter. Bric-à-brac, vintage, redesign og second-hand er betegnelser for gjenstander som brukes i flere omganger av forskjellige brukere.
Tilsvarende gjelder for snurrepiperier, som er samlegjenstander som mangler antikvitetenes vanligvis høye pris, alder og sjeldenhet.
Ifølge lov om kulturminner av 1978, med endringer av 1992, er det forbudt å føre kulturminner (malerier, møbler og annet innbo, drakter, våpen, redskaper og lignende) eldre enn hundre år ut av landet. Når særlige grunner taler for det, kan utførselsforbudet omfatte kulturminner uten hensyn til alder. Alle typer «løse kulturminner» fra før 1537, mynter fra før 1650 og samiske kulturminner eldre enn 100 år tilhører staten om det ikke er mulig å finne eieren.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.