entall antibiotikum, betegnelse på stoffer som i høy fortynning hemmer eller dreper sykdomsvekkende mikroorganismer. De dannes av mikroorganismer, særlig bakterier og sopp, og kan isoleres fra kulturer av slike mikroorganismer. De kan hemme veksten av bakterier eller sopp (bakteriostatisk eller fungistatisk virkning) eller drepe dem (baktericid eller fungicid virkning). Det finnes også antibiotika som hemmer protozoer.
Virkemåte
Antibiotika angriper mikroorganismer på ulike måter, f.eks. ved å forstyrre dannelsen av celleveggen (penicillin), eller ved å hindre proteinsyntesen (kloramfenikol). Noen antibiotika virker bare på et begrenset utvalg av bakterier, f.eks. særlig på de grampositive, og kalles derfor smalspektrede. Andre angriper grampositive og gramnegative bakterier mer likt og kalles bredspektrede. I tillegg til de naturlig opptredende antibiotika har den farmasøytiske industri fremstilt mange halv- eller helsyntetiske antibiotika ved å modifisere eller kopiere strukturen i naturlige antibiotika. Derved er det produsert nye antibiotika, med nye egenskaper. Med utgangspunkt i penicillin er det f.eks. fremstilt nye penicilliner som er motstandsdyktige mot penicillinase (et enzym som finnes hos noen bakterier og som ødelegger penicillinet), eller som har bredere spektrum, eller som er så motstandsdyktige mot magesekkens saltsyre at de kan inntas gjennom munnen. Også i grupper som tetracyklinene og cefalosporinene er det laget mange nye antibiotika, f.eks. de såkalte 2. og 3. generasjons cefalosporiner.
Inndeling
Etter virkemåte og kjemisk struktur deles antibiotika inn i grupper med mer eller mindre nær beslektet struktur og virkemåte:
A) Betalaktam-antibiotika, som har en spesiell ringstruktur i sitt molekyl, β-laktam-ringen: penicilliner, cefalosporiner, monobaktamer, karbapenemer;
B) Aminoglykosider: streptomycin, gentamicin o.a.;
C) Tetracykliner: oksytetracyklin, tetracyklin, doxycyklin o.a.;
D) Makrolider: erytromycin, spiramycin o.a.;
E) Antibiotika som faller utenfor gruppene: kloramfenikol, vankomycin, klindamycin, fusidin, spectinomycin, metronidazol, rifampicin o.a. Metronidazol virker hemmende både på protozoer og anaerobe bakterier. Av antimykotiske antibiotika (mot sopp) kan nevnes griseofulvin, nystatin, amfotericin.
Giftighet
For at et antibiotikum skal være brukbart som medikament må det ha en kraftig virkning på mikroorganismene som det er rettet mot, og ingen eller minst mulig skadevirkning på pasienten, dvs. de må ha lav giftvirkning (toksisitet). I denne henseende er det store ulikheter mellom de forskjellige antibiotika. Noen, som penicillinet, har praktisk talt ingen toksisitet. Andre er så toksiske at de kan skade pasienten ved bruk av for store doser, eller for langvarig behandling. På den annen side kan det oppstå skade som ikke skyldes giftvirkning, men utvikling av overfølsomhet, allergi. Dette gjelder ikke sjelden penicillin og er forhold som det må tas hensyn til ved behandlingen.
Påvirkningsgrad og resistensutvikling
De enkelte mikroorganismenes følsomhet for antibiotika varierer. Graden av påvirkelighet er dels karakteristisk for arten. Streptokokker er f.eks. nesten alltid følsomme for penicillin. Men den enkelte mikroorganismes følsomhet kan endres: Mikrober som var påvirkelige kan bli motstandsdyktige (resistente) mot de enkelte antibiotika. Bakterier kan f.eks. gjennomgå mutasjoner som nedsetter deres følsomhet for et antibiotikum. Brukes et slikt antibiotikum i stor utstrekning i et miljø, fører dette til at de følsomme bakteriene blir mer eller mindre eliminert, mens de resistente mutantene blir utvalgt (selektert) og blir dominerende i miljøet og vedkommende antibiotikum blir uvirksomt.
Resistens mot antibiotika kan være knyttet til små partikler av genmateriale, såkalte plasmider (i dette tilfellet kan de kalles R-faktorer), som kan overføres fra den ene bakterien til den andre, slik at resistensen kan overføres ikke bare til bakterier av samme art, men også til medlemmer av større bakteriegrupper. Slike plasmider kan være bærere av resistens mot flere ulike antibiotika samtidig, slik at denne formen av «smittsom» resistens kan nedsette følsomheten mot flere antibiotika samtidig.
Denne smittsomme resistensen har særlig stor tendens til å spre seg i et miljø der antibiotika brukes mye, f.eks. i noen sykehusavdelinger eller ved noen former for intensivt dyreoppdrett. For å forebygge resistensutvikling er det viktig å begrense bruken av antibiotika til behandling av infeksjonssykdom, på strenge indikasjoner. Denne utviklingen har ført til forbud mot bruk av antibiotika som fôrtilsetning. Variasjonene i bakteriers følsomhet for antibiotika medfører utstrakt bruk av resistensbestemmelser til hjelp ved valg av et virksomt antibiotikum i et gitt tilfelle. Ved nokså enkle laboratoriemetoder kan en bestemme hvilke antibiotika en gitt bakterie er følsom for. Se også kjemoterapeutika.
Historie
Det første av de antibiotika som nå er i bruk, penicillinet (dannet av soppen Penicillium notatum), ble oppdaget av Sir Alexander Fleming i 1929, men ble først innført som legemiddel i begynnelsen av 1940-årene. I 1944 oppdaget Selman A. Waksman streptomycinet (fra bakterien Streptomyces griseus), som lenge var det eneste antibiotikum med virkning på tuberkulose. Senere er mange andre antibiotika med virkning på bakterier eller sopp oppdaget.