betegnelse som under eneveldet (1660–1814) ble brukt om de lover som var gitt av Kongen, se forordning.
Etter grunnloven av 1814 er provisoriske anordninger midlertidige bestemmelser av lovs karakter som på visse saksområder kan gis av Kongen (regjeringen) når Stortinget ikke er samlet (Grunnlovens § 17). Disse må ikke stride mot Grunnloven eller lov vedtatt av Stortinget. De gjelder til neste Storting. Provisoriske anordninger hadde stor betydning i perioden 1814-1869, da Stortinget bare var samlet hvert tredje år, og i krigsårene 1940-1945. Se provisorisk anordning.
Kirkelige anordninger betegner bestemmelser vedrørende visse kirkelige saker som gjelder statskirken (Grunnlovens § 16). Hvordan gudstjeneste, dåp, bryllup og begravelse skal foregå, kan for eksempel reguleres gjennom kirkelige anordninger. Også kirkelige anordninger gis av Kongen (regjeringen).