Anklageprinsippet er den forutsetningen i straffeprosessen at domstolens oppgave begrenser seg til å avgjøre den saken som påtalemyndigheten fremmer. Domstolen kan ikke gå ut over anklagens rammer eller ta stilling til forhold som ikke er brakt inn for retten, og domstolens rolle opphører hvis påtalemyndigheten trekker saken tilbake. Dette er for å holde domstolen og påtalemyndigheten adskilt. Prinsippet er regulert i straffeprosessloven §§ 38 og 63.

Rettergangen er etter anklageprinsippet organisert som en partsprosess med påtalemyndigheten på den ene side og siktede og vedkommendes forsvarer på den andre. Les mer om anklageprosess.

I norsk rett er anklageprinsippet gjennomført med visse modifikasjoner. Selv om det er partene som skal sørge for bevismaterialet, plikter retten å påse at saken blir fullstendig opplyst, og den kan av eget tiltak foreta handlinger som er påkrevd, som for eksempel å oppnevne sakkyndige eller på andre måter fremskaffe bevismaterialet retten savner for å treffe sin avgjørelse.

Motsetningen til anklageprinsippet er inkvisisjonsprinsippet (undersøkelsesprinsippet), som går ut på at retten skal lede hele undersøkelsen og skaffe til veie det bevismateriale som trenges.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg