angrep – Store norske leksikon

Angrep er den ene av de to hovedformene for krig, hvor den andre er forsvar. Angrep er den sterkere parts kampform, den som bringer avgjørende resultater.

Under første verdenskrig var defensive våpen utviklet i en slik grad at angrep kostet blodige tap og ofte gikk i stå. Krigen stivnet i en stillingskrig. I andre verdenskrig kunne angrep føres frem mye raskere enn tidligere, takket være de offensive kampmidlenes overlegenhet over de defensive.

Man skjelner mellom strategisk og taktisk angrep. Strategisk angrep er en vanlig offensiv, en fremrykning for å slå og overvinne fienden. Det munner som regel ut i taktisk angrep, som omfatter den offensive kampen på selve slagmarken. Angrep gir mulighet for å tilrive seg initiativet og velge det gunstigste tidspunktet, stedet, retningen og annet. Angrep har også heldigere moralsk effekt på soldatene enn det defensiv strid har.

Land

Angrep kan ha form av frontalangrep, som rettes mot motstanderens front og brukes når man er overlegen i antall og styrke. Et gjennombrudd føres da frem på bred front. Flankeangrep føres mot fiendens flanke og kan bringe særlig store resultater når det kommer overraskende. Omfatningsangrep søker å fordrive fienden fra visse stillinger ved å angripe dens forbindelser bakover, samtidig med at den engasjeres i fronten. Dette kan gjøres ved bruk av lufttransporterte styrker (vertikal omfatning), eller ved angrep ført frem på bakken ved bruk av svakt besatt eller ubesatt lende. En vertikal omfatning kan utføres mot dypet av en motstanders område og gjennomføres raskt og overraskende. Det kan her skilles mellom luftmobile operasjoner som omfatter bruk av helikopter, og luftlandeoperasjoner som omfatter bruk av fallskjerm- eller flyplassavhengige styrker. Oppklaring med vold utføres mot begrenset mål for å få avdekket fiendens gruppering og styrkeforhold. Skinnangrep brukes for å narre fienden og holde den i uvisshet om hvor hovedangrepet settes inn. Fastholdende angrep har til hensikt å holde fienden fast og hindre den i å foreta omgruppering.

Sjø

Under kamp til sjøs er angrep det normale. Under første verdenskrig var store artilleriskip hovedvåpenet, blant annet slagskip med langtrekkende, tungt skyts. Senere har imidlertid flyvåpenet gjennomgått en voldsom utvikling, og de store slagskipene er forsvunnet fra flåteoppsetningene. Hangarskip, kryssere og visse mindre fartøyer vil utgjøre hovedtyngden ved sjømilitære angrep. I de forskjellige typer styrte rakettvåpen har marinen fått et meget effektivt angrepsvåpen. Samtidig er fartøyenes virkeområde blitt betydelig utvidet gjennom atomdrevne ubåter og overflateskip som med sine moderne våpen også kan angripe mål på land.

Luft

Fly er et utpreget angrepsvåpen som også gjør bruk av angrep i egentlig defensive operasjoner, for eksempel ved avskjæring av fiendtlige luftangrep. Angrep med fly skjer dels for å støtte andre militære enheter på land eller sjø, dels som selvstendige operasjoner mot fiendens krigspotensial, industri, kommunikasjoner og befolkningssentre.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Militær teori

Harald Høiback

Forsvarets museer