bedøvelsesmidler (se også anestesi). Anestesimidlene kan deles i fire hovedgrupper: Narkosegasser (inhalasjonsanestetika), tilsettes innåndingsgassen og løses opp i blodet når dette passerer gjennom lungene. Gassen diffunderer ut i vevene under blodets passasje gjennom kroppen, og gasskonsentrasjonen i hjernevevet bestemmer anestesidybden. For del fleste narkosegasser (isofluran, halotan, enfluran, desfluran og sevofluran) er smertestillende og søvngivende effekt koblet sammen i virkningsmekanismen, slik at endringer i konsentrasjonen av medikamentet forandrer både analgesinivået og søvndybden.
Smertestillende midler, analgetika, som brukes ved anestesi er oftest beslektet med morfin og tilhører opiatgruppen (eks. fentanyl, alfentanil og sufentanyl). Slike analgetika gis som regel direkte inn i årene (intravenøst). I lavere doser hemmer de smertefølelsen, mens de i høyere doser fjerner den helt. Doser som gir tilstrekkelig smertelindring er lite effektive til å fremkalle dyp søvn. Medikamentene kombineres derfor vanligvis med både sovemidler og eventuelt lystgass. Disse medikamentene har en sterkt respirasjonshemmende effekt når de blir gitt i konsentrasjoner som er nødvendige for å hindre smerter under kirurgiske inngrep, av denne grunn må man alltid kontrollere pasientens ventilasjon med ventilasjonsbag eller respirator (se overtrykksventilasjon). Et spesielt injiserbart analgetikum er ketamin. Når dette medikamentet blir gitt i konsentrasjoner som er tilstrekkelige for kirurgiske inngrep, stimulerer det ventilasjonen og sirkulasjonssystemet i stedet for å hemme dem.
Sovemidler ved anestesi kan være kortidsvirkende, som barbiturater (tiopental, metohexital) og propofol, eller lengere virkende, som benzodiazepiner (f.eks. diazepam og midazolam). Rene sovemidler har liten smertestillende effekt.
Lokalanestesimidler blokkerer de elektriske signalene i perifere eller sentrale nerver. Slike anestetika hindrer dermed nerveimpulser som signaliserer smerte (og visse andre sanseinntrykk), i å nå frem til hjernen. Vanlige lokalanestesimidler er lidokain, prilokain, mepivakain, ropivakain og bupivakain. Ved høye konsentrasjoner i blodet har de nevnte lokalanestesimidlene potente effekter på sentralnervesystemet, og kan gi forgiftninger (lette forgiftninger gir svimmelhet, øresus og uro, alvorlig forgiftning kan fremkalle kramper, koma og sjokktilstander, i verste fall hjertestans).
Kontinuerlig infusjon av lokalanestesimidler i epidural- eller spinalrommet har vært mye brukt i behandlingen av sterke smerter i den postoperative perioden, eller ved behandling av posttraumatiske smerter og kreftsmerter. Epidural injeksjon av lokalanestesimidler blir mye brukt for å dempe smerter ved fødsel.
Kurarestoffene (eks. atrakurium, rokuronium, vekuronium, succinylcholin, pavulon) er beslektet med «pilgiften» kurare og har ingen analgetisk eller sedativ effekt. De fremkaller muskellammelse ved å blokkere impulsoverføringen mellom nerven og muskelen, og er en integrert del av anestesiteknikken ved enkelte prosedyrer (som trakeal intubasjon) og ved mange kirurgiske inngrep som krever god muskelavslapping. Kombinasjon av forskjellige typer anestesimidler er vanlig ved generell anestesi.