anarko-syndikalisme

retning innen den syndikalistiske ideologi med innslag av anarkisme, som i sterkere grad enn den øvrige syndikalisme understreker verdien av frihet og har brodd mot all overordnet autoritet. Som den rene syndikalisme krever anarko-syndikalismen at samfunnet skal bygges opp med utgangspunkt i fagforeninger, men insisterer på at det ikke må etableres overordnede organer som kan true den enkelte fagforenings og det enkelte medlems frihet. Retningen ble grunnlag for en politisk bevegelse under den anarkistiske verdenskonferanse i Amsterdam i 1907. Den fikk først og fremst betydning i de vestlige land der også syndikalismen stod sterkt, dvs. i det katolske Sørvest-Europa (særlig Frankrike, Spania og Italia) og de de latinamerikanske land som ble kolonisert fra disse landene. De anarko-syndikalistiske ideer har i noen grad fortsatt å spille en rolle i spansk politikk. De gjorde det under den spanske borgerkrig 1936–39 og i noen grad etter gjeninnføringen av demokratiet i Spania i 1970-årene. Anarko-syndikalismen spilte en viss rolle i Norge i tiden rundt den første verdenskrig gjennom enkelte medlemmer av Fagopposisjonen av 1911.