analytisk filosofi

Analytisk filosofi er en samlebetegnelse for retninger innen samtidens filosofi som søker å avgrense filosofien overfor enkeltvitenskapene.

Betegnelsen anvendes med noe uklar betydning, men kan sies å være den dominerende retningen ved filosofiinstitutter i den engelskspråklige verden. Analytisk filosofi kontrasteres gjerne med kontinental filosofi, hvis mest sentrale teoretikere har vært fransk- og tyskspråklige.

Analytisk filosofi legger vekt på analyse og klargjøring av språkbruk og begreper hentet fra dagligspråket og fra vitenskap, og gjør ofte bruk av formale logiske metoder. Den er ofte empirisk orientert og holder gjerne god kontakt med den vitenskapelige utvikling. Tidligere avviste den ofte metafysisk spekulasjon.

Et typisk trekk ved analytisk filosofi var i en periode antagelsen om at filosofiens grunndisiplin, ofte kalt «førstefilosofien», er språkfilosofien. Tendensen til å mene at filosofiske problemstillinger må tilnærmes via undersøkelser av språket kalles «den lingvistiske vending i filosofien» (engelsk: linguistic turn). Representanter er Russell, Moore, Carnap og Quine.

Troen på at slik analyse av språklige begreper, ofte kalt konseptuell analyse, kan gi filosofisk innsikt om det de beskriver har imidlertid vært på hell de siste årene. En medvirkende årsak til dette har vært at undersøkelser av dagligspråk i økende grad har vist at meningen av ord og setninger kan variere i stor grad fra sammenheng til sammenheng.

Typiske retninger innen den tidlige analytiske filosofi er den logiske empirisme og Uppsalafilosofien.