samlebetegnelse på medisinske behandlingsmetoder som står utenfor den etablerte skolemedisinen og i de fleste tilfeller utenfor det offentlige helsetilbud. Felles for alternative medisinske behandlingsformer er at de ikke kan forklares etter naturvitenskapelige forklaringsmodeller, slik som kunnskapsbasert medisin. De fleste alternative behandlingsformene har ingen dokumentert effekt når de etterprøves naturvitenskapelig. Den største faren ved bruk av alternativ medisin er at mange av utøverne har for dårlige kunnskaper og at pasienten ikke oppsøker lege. Viktig medisinsk utredningsarbeid kan bli forsinket, og pasientene kan ende opp med å få både diagnose og livsviktig medisinsk behandling for sent.
Begrepet
Begrepet alternativ medisin ble introdusert i begynnelsen av 1970-årene som en del av «den grønne bølgen», som også måtte berøre medisinen. Det ble brukt nærmest synonymt med begrepet naturmedisin. Kravet om et alternativ til skolemedisinen kom da enkelte mente at moderne medisin var i ferd med å domineres av nye tekniske fremskritt og kraftig virkende legemidler. Mange mente at utviklingen gikk på bekostning av mykere, og mer «naturlige» behandlingsmåter, med påstått mindre bivirkninger og lavere risiko.
Begrepet alternativ medisin rommer i dag hele spekteret av ikke-skolemedisinske behandlingsmetoder, fra akupunktur til healing og irisdiagnostikk. Begrepet naturmedisin er tilsvarende vidt, og omfatter mange behandlings- og diagnosemetoder som står utenfor det etablerte helsevesen. Det er gjort forsøk på å skille mellom «seriøs» og «useriøs» alternativ medisin og naturmedisin. Dette har vært forsøkt gjort ved å innføre to nye begreper: Kompletterende medisin og supplerende medisin. Med disse to begrepene ønsker man å definere de alternative medisinske behandlingsmetodene som etter manges mening representerer alternativer som kan komplettere eller supplere dagens skolemedisin.
Organisering
For å legge forholdene til rette for vitenskapelig forskning på alternativ medisin ble Norsk Forskningsfond for Alternativ Medisin (NFAM) stiftet i 1992 av Norsk Forening for Klassisk Akupunktur, Norske Homøopaters Landsforbund, Norsk Kiropraktorforening, Norske Legers Forening for Antroposofisk Medisin og Norsk Forening for Helhets Medisin. Dermed skapte man en plattform for tverrfaglig samarbeid innen alternativ medisin.
Inndeling
Blant de viktigste alternativmedisinske behandlingsmåter regnes i dag bl.a. akupunktur, alternativ ernæring og deler av helsekostbevegelsen, antroposofisk medisin, homøopatisk medisin, og urtemedisin.
Akupunktur
Akupunktur er nok den av de alternative behandlingsmetodene som er best akseptert. Akupunktur har vist seg å ha god effekt i smertebehandling i mange tilfeller. Det er også gjort forskning som har avdekket deler av akupunkturens virkningsmekanismer.
Siden det ikke er en autorisasjonsordning innen akupunktur, er det mange utøvere, både med og uten helsefaglig utdannelse, som ikke behersker metoden godt nok og derfor driver uforsvarlig.
Urtemedisin (fytoterapi)
Urtemedisin er bruk av planter og planteekstrakter som legemidler. Det er økende forskningsaktivitet innen urtemedisin. Det er publisert flere undersøkelser som fastslår effekten av urter som f.eks. prikkperikum.
Homøopati
Homøopati er nok den av de veletablerte alternative behandlingsmetodene som har størst distanse til kunnskapsbasert medisin. Det foreligger ingen naturvitenskapelig forskning som viser at homøopatisk behandling har noen effekt.
Antroposofisk medisin
Antroposofisk medisin, dvs. medisin basert på antroposofiens prinsipper, praktiseres i Norge av en mindre gruppe leger som har spesialisert seg i dette etter at de er ferdig utdannede medisinere. Det er utført en god del forskning på deler av den antroposofiske medisinen, men den er ikke dokumentert.
Andre former for alternativ medisin
De alternative behandlingsmetodene omtalt ovenfor utgjør den veletablerte delen av alternativ medisin. På disse områdene finnes det utdannelsestilbud, fagforeninger for utøvere og forskning på effekt. Det er mange andre behandlingsmetoder og diagnosemetoder som drives i stort omfang i Norge. Blant de mer kjente kan nevnes kinesiologi, fotsoneterapi, healing, aromaterapi, irisdiagnostikk og radioni.
Utvikling
Undersøkelser viser at av pasienter som oppsøker allmennpraktiserende lege, har 30–50 % også prøvd en eller annen form for alternativ medisin. De fleste alternativmedisinske behandlingsmetodene har lite bivirkninger og er lite farlige i seg selv. Dette er også fordelen ved metoder som akupunktur, homøopati, kiropraktikk, alternativ ernæring og helsekost og urtemedisin.