akmeismen

Akmeismen var en bevegelse som oppstod i russisk lyrikk før første verdenskrig i reaksjon mot symbolismen.

Symbolistene oppfattet lyrikken som et middel til å overskride den sansbare virkelighet og nå frem til en erkjennelse av det oversanselige. I opposisjon til denne mystiske oppfatningen så akmeistene lyrikken som et presist uttrykk for følelseslivet og strebet etter en fullkommen balanse mellom form og bilde, idet de var mer opptatt av diktets virkning på leseren enn av dets ideologiske innhold. Sammenliknet med symbolismen var akmeismen nærmest praktisk-pragmatisk orientert. De brøt ut av Vjatsjeslav Ivanovs «poetiske akademi», som hadde samlet dikterne i en årrekke, og dannes sitt eget «poetiske verksted», der unge diktere lærte håndverket gjennom enkle oppgaver. Begreper som klarhet og enkelhet ble satt over kompleksitet og transcendent karakter som estetiske kategorier og poetiske mål, og disse ideene kommer også til syne i akmeistenes språk og stil.

De seks lyrikerne som utropte seg selv til akmeister i marsheftet av tidsskriftet Apollon 1913, var initiativtakerne Nikolaj Gumiljov og Sergej Gorodetskij, Anna Akhmatova og Osip Mandelsjtam, akmeismens to betydeligste diktere, samt Vladimir Narbut og Mikhail Senkevitsj.