akmeismen

(av akme, eg. 'tiden når noe er i blomst eller modent'), bevegelse som oppstod i russisk lyrikk før den første verdenskrig i reaksjon mot symbolistenes oppfatning av poesien som et middel til å overskride den sansbare virkelighet og nå frem til erkjennelse av det oversanselige. I opposisjon til denne mystiske oppfatning av poesien så akmeistene lyrikken som et presist uttrykk for følelseslivet og strebet etter fullkommen balanse mellom form og bilde, idet de var mer opptatt av diktets virkning på leseren enn av dets ideologiske innhold. De seks lyrikere som utropte seg selv til akmeister i marsheftet av tidsskriftet Apollon 1913, var initiativtakerne N. S. Gumiljov og S. M. Gorodetskij, A. Akhmatova og O. E. Mandelstam, akmeismens to betydeligste diktere, samt V. I. Narbut og M. A. Senkevitsj.