agape – den kristne kjærlighet. Den kristne kjærlighet; brukes både om Guds kjærlighet til mennesker og om den kristne nestekjærlighet (1 Kor 13), til forskjell fra andre former for kjærlighet som den erotiske, foreldrekjærligheten, vennskapets hengivenhet og den kjærlighet hvis vesen er streben etter det gode og det skjønne, platonismens eros. Gresk og latin har språklige uttrykk til å skjelne mellom den kristne agape og den platonske eros, på latin henholdsvis caritas og amor.
Agape er ikke et av de sedvanlige greske ord for kjærlighet og forekommer uhyre sjelden utenfor Det nye testamente og den senere kristne litteratur. Begrepet hadde mindre betydning i tiden umiddelbart etter apostlene, da det ble fortrengt av eros-motivet hos gnostikerne. Augustins forsøk på å bygge bro mellom disse sfærene med den såkalte caritas-syntesen har uten sammenligning hatt størst innflytelse i den kristne kjærlighetstankens historie, men det er blitt hevdet at hans syntese er et forsøk på eros' premisser. Den svenske teologen Anders Nygren hevdet i sin bok Den kristna kärlekstanken genom tiderna. Eros och agape (1930–36) at det er først med Luther at agape endelig renses for antikkens eros. Senere markerer Søren Kierkegaards Kjærlighedens Gjerninger (1847) et høydepunkt i fremstillingen av agape.