Steinbyen
Det gamle fortet i Steinbyen, det historiske sentrum av Zanzibar by.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Zanzibar-øyene ble befolket fra fastlandet fra omkring år 1000, og ble etter hvert et møtested for arabiske, indiske og europeiske handelsinteresser. Vasco da Gama besøkte Zanzibar i 1499, og i 1503 ble øyene erobret av Portugal. Zanzibar ble en del av sultanatet Oman i 1698, og var i den etterfølgende tiden et viktig senter for slavehandel. I 1890 ble Zanzibar et britisk protektorat.

Politiske partier ble stiftet og valg avholdt fra 1950-årene, og i 1963 ble Zanzibar selvstendig som et konstitusjonelt monarki. Allerede året etter brøt det ut en revolusjon der regjeringen ble avsatt og 5000 mennesker drept. I 1964 ble det opprettet en union mellom Zanzibar og Tanganyika under navnet Den forente republikken Tanzania, som Zanzibar fortsatt er en del av.

Eldre historie

Zanzibar ble befolket av bantutalende innbyggere fra fastlandet fra om lag år 1000. Muligens fantes det en spredt urbefolkning som ble trengt til side.

Handelsfolk fra Arabia, Persia og India fikk tidlig forbindelse med Zanzibar, som ble utgangspunkt for handelsferder videre til fastlandet, med utspring i handelsstasjoner etablert på øya. Zanzibar sto lenge i skyggen av Kilwa lenger sør, men styrket på 1400-tallet sin stilling i kysthandelen, og hadde blant annet et eget myntsystem.

Arabisk og britisk styre

Vasco da Gamas besøk i 1499 innledet Europas interesse for og innflytelse over Zanzibar, og portugiserne erobret øya i 1503. I 1505 ble den innlemmet i det portugisiske imperiet og brukt som springbrett for erobring av kystområder i Øst-Afrika. Men etter Portugals nederlag for Oman om kontrollen over Øst-Afrika i 1698, ble Zanzibar del av sultanatet Oman. Portugal gjorde i 1728–1729 et mislykket forsøk på å gjenerobre sin stilling.

Sultanen av Oman, Seyyid Said, flyttet i 1830-årene sin hovedstad til Zanzibar, som på dette tidspunktet var det viktigste handelssentrum i Øst-Afrika. Det var møtestedet for arabiske, indiske og europeiske handelsinteresser, og fra andre halvdel av 1700-tallet var Zanzibar et viktig senter for handel med slaver. Slaver og elfenben ble importert – og reeksportert – fra det østafrikanske innlandet, gull fra Zimbabwe og Mosambik. Seyyid Said skaffet seg også herredømmet over kystområder på fastlandet, så vel som kontroll over viktige havnebyer som Dar es Salaam og Mombasa, og etablerte derfra handelsruter innover i landet. Derved ble det etablert infrastruktur for den omfattende erobringen av slaver fra innlandet.

Seyyid Said døde i 1856, og i de neste tiårene fulgte en ustabil periode med arvefølgestrid, som førte til at sultanatet ble delt i to i 1861. Dette åpnet for styrket britisk innflytelse på Zanzibar, og Storbritannia oppnådde i 1873 en avtale som forbød slaveri og slavehandel. Det gikk imidlertid flere tiår før denne virksomheten opphørte i praksis, ikke minst fordi inntektstapet fra slavehandelen ble søkt dekket gjennom etablering av nye plantasjer – som også krevde slavearbeidskraft. I 1897 ble det forbudt å holde slaver på Zanzibar og Pemba, hvilket ytterligere svekket arabernes økonomiske situasjon.

I 1886 ble Storbritannia og Tyskland enige om å innrømme Zanzibar kontroll over en landstripe, kalt Zanj, på ti nautiske mil langs kysten fra Cabo Delgado i Mosambik til Kipini i Kenya, samt flere øyer utenfor kysten og byer i Somalia. Disse ble i påfølgende år tapt, og under kappløpet om Afrika ble det i 1890 enighet mellom Frankrike, Tyskland og Storbritannia om å gjøre Zanzibar til et britisk protektorat. Den britiske administrasjonen fremmet interessene til araberne og inderne på øya og bidro dermed til motsetninger mellom disse og den afrikanske folkegruppen.

Fra 1950-tallet ble det etablert flere partier, blant annet det radikale Zanzibar Nationalist Party (ZNP) i 1955 og Afro-Shirazi Party (ASP) i 1957, sistnevnte ledet av Abeid Karume. Zanzibar and Pemba People's Party (ZPPP) brøt ut fra ASP. Ved valg til en lovgivende forsamling i 1957 fikk ASP flertall. Nye valg i 1961 førte til en uavklart stilling og til opptøyer, før nye valg ble avholdt forut for Zanzibars selvstendighet i 1963.

Selvstendighet og union

Abeid Karume
Karume ble Zanzibars første president i 1964, og da Zanzibar tre måneder senere ble slått sammen med Tanganyika (senere omdøpt til Tanzania) ble han unionens første visepresident i april 1964. Foto fra 1957.
Av /NTB.

10. desember 1963 ble Zanzibar selvstendig som et konstitusjonelt monarki, ledet av sultanen, og med en regjering utgått av ZNP og ZPPP. Kort tid etter, i januar 1964, brøt et opprør ut, og regjeringen ble avsatt av kuppmakere ledet av John Okello, en ugander som deretter selv ble fjernet av de militære makthavere. Omkring 5000 mennesker, vesentlig av arabisk avstamning, ble drept i revolusjonen. Årsaken til kuppet lå i første rekke i motsetninger mellom den arabiske overklassen og den fattige, jordløse befolkningen av afrikansk opprinnelse. Makten ble overtatt av et revolusjonsråd med Karume som leder, og ASP ble eneste tillatte parti. En stor del av den arabiske, britiske og indiske befolkningen forlot landet.

I 1964 ble det opprettet en union med Tanganyika under navnet Den forente republikken Tanzania. Zanzibar beholdt en betydelig grad av selvstyre med eget parlament, regjering og statsminister. I 1972 ble Karume drept, og ny leder ble Aboud Jumbe. I 1970-årene fant det sted en oppmykning av det stramme styret på Zanzibar, og samarbeidet med fastlandet ble brakt inn i fastere former. I 1977 gikk ASP sammen med TANU på fastlandet til Chama cha Mapinduzi (CCM). I forbindelse med demokratiseringsprosessen i Tanzania i 1990-årene ble nasjonalismen på Zanzibar forsterket, med tiltagende oppslutning om selvstendighetskrav.

Samtidig som det er motsetninger mellom Zanzibar og fastlandet, har det også vært spenninger mellom Zanzibar og den mindre øya Pemba, som styres sammen med Tanzania. Motsetningene mellom øyene og fastlandet er både etniske og religiøse, med en muslimsk befolkning på Zanzibar, kristen på fastlandet. Den felles grunnloven slår fast at unionen er sekulær; derfor ble Zanzibars ensidige innmeldelse i Organisasjonen for islamsk samarbeid i 1993 ansett som grunnlovsstridig og tilbakekalt senere samme år.

Zanzibar har ikke anledning til å føre egen utenrikspolitikk. I 1988 ble Zanzibars revolusjonsråd avsatt av presidenten etter at medlemmer ble beskyldt for å planlegge statskupp. I 1985 ble Idris Abdul Wakil valgt til Zanzibars president; i 1990 ble han etterfulgt av Salmin Amour, gjenvalgt i 1995. Ved parlamentsvalget samme år oppnådde regjeringspartiet CCM knepent flertall over Civic United Front (CUF), som gikk til valg på økt zanzibarsk autonomi. Valget i 1995 avstedkom en skjerpet politisk spenning på Zanzibar, mellom CCM og CUF – og i forhold til fastlandet, hvor CCM tok en solid seier. CUF nektet å akseptere valgresultatet på Zanzibar, forlangte omvalg, og boikottet møtene i parlamentet. I 1997–1998 ble 18 medlemmer av CUF arrestert, anklaget for forræderi.

Politikk etter 2000

Ved valget i 2000 ble Amani Abeid Karume (CCM), sønn av Abeid Karume, valgt til president og CCM fikk flertall i parlamentet. Valget var omstridt og førte til en massakre på Pemba den 27. januar 2001. Human Rights Watch dokumenterte hvordan hæren og politiet skjøt inn i folkemengder av demonstranter og drepte minst 35 og såret mer enn 600. Et stort antall ble også arrestert, utsatt for vold og seksuelle overgrep. Anslagsvis 2000 personer flyktet til Kenya. Samme år ble det utstedt et amnesti for den tidligere sultanen, som ble avsatt i 1964 og levde i eksil i Storbritannia.

Ved valget i oktober 2005, der Karume ble gjenvalgt som president, startet volden igjen. Ni mennesker ble drept. Under ledelse av Karume og CUFs generalsekretær, Seif Sharif Hamad, satte partene seg ved forhandlingsbordet. Etter gjentatte tilbakefall, endte forhandlingene med en avtale om maktfordeling.

31. juli 2010 stemte 66,2 prosent av den zanzibariske befolkningen for grunnlovsendringer som skulle sikre at alle partier med mer enn 30 prosent av valgoppslutningen skulle inngå i fremtidige samlingsregjeringer. Presidentvalget i oktober 2010 endte igjen med valgseier til CCM. Grunnlovsendringene sikret derimot både CCM og CUF plass i den nye regjeringen. Øygruppens første samlingsregjering var et faktum. Regjeringen ble ledet av Ali Mohammed Shein fra CCM som president, og med Seif Sharif Hamad fra CUF som første-visepresident.

Allerede under det påfølgende valget 25. oktober 2015 ble den nye ordningen utfordret. Et samlet observasjonskorps hevdet at valget var det best gjennomførte i Zanzibars historie. CUF så lenge ut til å vinne, inntil valgkommisjonens leder, uten støtte fra andre kommisjonsmedlemmer, annullerte hele valget på grunn av uspesifiserte «uregelmessigheter». Nye forhandlinger mellom CCM og CUF fulgte, denne gang uten resultater. I stedet erklærte valgkommisjonslederen omvalg. Det omstridte valget fant sted 20. mars 2016. CUF og de fleste andre opposisjonspartiene boikottet valget, det gjorde også de fleste valgobservatørene. CCM ble ikke overraskende erklært som vinner, og Ali Mohamed Shein etablerte igjen regjering – denne gang uten en første-visepresident.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg