yin og yang

En av de tidligste forekomstene av begrepet yin og yang i filosofisk betydning er i skriftet Daode jing ( Tao te ching ). Her skriver Laozi (500-tallet):

«Veien (Dao) gir opphav til det ene. Det ene gir opphav til de to. De to gir opphav til de tre. De tre gir opphav til de ti tusen ting. De ti tusen ting bærer yin og omfavner yang, og blander energiene (qi, det vil si yin og yang) for å oppnå harmoni.» (Daode jing 42, Gundersen oversettelse)

På bakgrunn av dette utviklet daoistene en kosmogonisk forståelse av hvordan verden springer ut av den udelte Veien. Denne forståelsen gir opphav til sekvensen 1–2–3–10 000. To-eren i denne rekken knyttes til yin og yang. En-eren forstås som taiji/Dao, og tre-eren som yin, yang og harmonien mellom de to. De ti tusen ting er alle ting og fenomener i verden, og de eksisterer i samspillet mellom yin og yang.

Den første filosofen til å utvikle yin og yang-filosofien var Zou Yan (ca. 324–250 fvt.). Zou kombinerte yin og yang med teorien om de fem faser og etablerte en av Kinas første naturfilosofier, den såkalte yinyang-skolen. Hans teorier dannet grunnlaget for studier av syklus og dynamikk i naturen. Ingen av Zous tekster er bevart, og det vi vet om ham er gjenfortellinger av senere historikere.

Den eldste datérbare teksten som inngående diskuterer yin og yang er Betegnelser (Cheng) som ble gravet ut i Mawangdui. Her klassifiseres en rekke begrepspar i kategoriene yin og yang: jord og himmel, høst og vår, kvinne og mann, små stater og store stater, motta og gi etc. Her er det tydelig at yin og yang brukes som er klassifiseringsverktøy.

Yin og yang-filosofien finnes også i den filosofiske kommentarlitteraturen (200–100 fvt.) til divinerings-teksten Yijing. For eksempel i trigram-systemet bagua tolkes de uavbrutte, hele strekene ☰ (qian) som komplett yang, og de avbrutte ☷ (kun) som komplett yin. De seks andre kombinasjonene (☵, ☲, ☳, ☶, ☴, ☱) er mellomstadier mellom yin og yang. Denne tolkningen ble tilskrevet Konfutse og har utgjort det kosmologiske grunnlaget for senere konfutsiansk filosofi, ikke minst i neo-konfutsianismen. Sekvensen av oppdelinger i Yijing skiller seg fra det vi ser i Daode jing ved at de er binære: 2–4–8–16–32–64. Yinyang-filosofien som utviklet seg innenfor Yijing-systemet skiller seg derfor fra den daoistiske.

På omtrent samme tid kombinerte den politiske filosofen Dong Zhongshu (179–104 fvt.) konfutsianistisk etikk med kosmologisk metafysikk knyttet til yinyang og de fem faser. Dette dannet grunnlaget for den politiske ideologien i Han-dynastiet og grunnlaget for det kinesiske keiserdømmets 2000 år lange historie. I hans Chunqiu fanlu tar han til orde for at yang er viktigere enn yin, og bryter dermed den lange tradisjonen med å anse de to som i balanse. Når keiseren styrer riket skal han prioritere det sterke over det svake, og det rettskafne over det lovløse. Fordi yang er knyttet til mannen og yin til kvinnen, har enkelte historikere sporet patriarkalske strukturerer i det kinesiske samfunnet til denne forskyvningen.

I Song-dynastiet ble det en fornyet interesse for kosmologi innenfor neo-konfutsianismen. Dette var opphavet til selve yinyang-symbolet: taiji tu. Forløpere til symbolet finnes i daoistiske tekster, men det ble allment kjent gjennom teksten Forklaringen av taiji-symbolet av den neo-konfutsianske filosofen Zhou Dunyi (1017–1073). Her skiver han:

«Fra det ikke-polare til den ypperste polaritet. I bevegelse gir den ypperste polaritet opphav til yang, men når bevegelsen når enden er den stille. Stillhet gir opphav til yin, men når stillheten når enden er den igjen aktiv. Komplett bevegelse og komplett stillhet – den ene er den andres grunnlag. For å skille yin fra yang er de to modi etablert. Vekselvirkningen mellom yin og yang gir opphav til vann, ild, tre, metall og jord. Når de fem (fasene av) energi arrangeres i rekkefølge følger de årstidene gjennom dem. De fem fasene er som enhet yin og yang; yin og yang er som enhet den ypperste polaritet. Den ypperste polaritet er i bunn og grunn ikke-polar. Allikevel, i fremveksten av de fem fasene har hvert enkelt (element) sin egen-natur.» (Gundersen oversettelse)

Zhou kombinerer ideer fra daoismen, buddhismen og Yijing. Hans ideer ble plukket opp av den store neo-konfutsianske filosofen Zhu Xi, som benyttet Zhous ideer om sammenhengen mellom sinn og egen-natur, stillhet og bevegelse i sin filosofi om selv-kultivering.

Selve yinyang-symbolet ble utviklet innenfor en tradisjon for å illustrere ulike aspekter av Yijing-filosofien med diagrammer og symboler. Zhou Dunyi illustrerte sin tekst med et sett symboler som regnes som et forstadium til yinyang-symbolet. Det er litt uklart akkurat når symbolet slik vi kjenner det i dag dukket opp, mest sannsynlig ikke før i Ming-dynastiet.

Et viktig prinsipp ved yinyang-symbolet er dynamikken mellom yin og yang. Den lille hvite sirkelen inni den store sorte, og den lille sorte inni den hvite, representerer at kimen til den ene finnes inni den motsatte. Hvis vi ser for oss en viser som går rundt i sirkelen ser vi at når yang er sterkest (mest hvitt) begynner yin (sort) å komme til syne. Men selv om symbolet er todelt, utgjør det til sammen også en helhet, en sirkel. Hvis vi ser dette i lys av sitatet fra Daode jing ovenfor kan sirkelen både forstås som den enheten yin og yang kommer ut av, og som den harmonien mellom yin og yang som gir opphav til alle ting og fenomener i verden.