X.25 datanett standard er en rekommandasjon fra Den internasjonale teleunionen ITU som gjelder for datanett med pakkesvitsjing. Den ble først utviklet 1973–1976 i en internasjonal ekspertgruppe under ledelse av Televerkets forskningsinstitutt (TF) og fikk deretter en meget stor global utbredelse innenfor næringsliv og offentlige instanser, frem til Internett vokste og overtok rundt årtusenskiftet. Gjennom tjenesten Datapak fikk norske bedrifter tilgang til 160 ulike X.25-nett i 60 land, med bitrater opp til 64 kbit/s.

Standarden er nå nær faset ut, men fortsatt brukes X.25 for nisjetjenester som enkelte betalingsterminaler og alarmsystemer.

Historikk

Standarden ble utviklet i en periode med livlig virksomhet i mange land for å ta i bruk pakkesvisjing, slik som hos ARPANET i USA, EPSS i England, RCP og CYCLADES i Frankrike og DDX i Japan.

Ved Televerkets forskningsinstitutt (TF) ble det i 1971–1972 utviklet et eksperimentelt pakkesvitsjet nett (X-NETT) mellom tre norske minidatamaskiner av typen SM4, i et prosjekt sammen med dataseksjonen i Statens Rasjonalisereingsdirektorat og firmaene Computas og Kongsberg Våpenfabrikk. En konklusjon var at det det var et stort behov for å få etablert en internasjonal standard.

Etter at X.25 ble vedtatt innenfor ITU i mars 1976, kom det kjapt i gang en rekke kompatible internasjonale nettverkstjenester, blant annet fra USA-firmaet Telnet med den tidligere prosjektlederen for ARPANET Lawrence D. Roberts i spissen, fra Tymnet i USA og fra PSS i England. I Norge tok TF initiativ sammen med universitetene til å etablere UNINETT basert på den nye X.25-standarden.

Tjenestformer

X.25 definerer i utgangspunktet grensesnittet mellom brukerens datautstyr og offentlige pakkesvitsjede nett, men standarden nyttes også for interne datanettverk. To hovedversjoner av tjenester ble definert; datagram og virtual circuit.

For datagramtjenesten gjelder at de enkelte datapakkene kan formidles uavhengig av hverandre, gjerne via alternative veier igjennom nettverket, og det er brukerens ansvar å sortere de mottatte pakkene til riktig rekkefølge. Dette prinsippet ble sterkt vektlagt hos blant annet ARPANET og CYCLADES.

Tjenesten virtual circuit ble opprinnelig det dominerende alternativet. Her sørger nettverket for at alle pakkene i en sesjon/«samtale» følger etter hverandre langs samme vei. Brukeren angir en mottaksadresse for hver sesjon, og kan gjerne opprette flere sesjoner på samme tid. TCP/IP-standarden i Internett leverer tilsvarende velordnet pakkerekkefølge til mottakerinstansen, men dette skjer hos brukeren.

Funksjonelle lag

Etter norsk forslag ble X.25 grensesnittet delt opp i tre innbyrdes uavhengige funksjonslag («layers»). Det første definerer kontakter og signalformer på den fysiske sammenkoplingen, det andre definerer kontrollmekanismer for korrekt/korrigert transport av datapakkene fra brukerutstyret til nærmeste node/svitsjesentral, og det tredje definerer prosedyre for etablering av en sesjon og formatet på ulike typer av pakker som skal formidles i sesjonen. Denne trelagsmodellen ble senere av Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO utvidet til en generell sjulagsmodell for datakommunikasjon kalt Open System Interconnections (OSI).

Utviklingen av X.25 skjedde under et press om å få etablert en klar avgrensning mellom hva som var datasystem og hva som var telekommunikasjonstjeneste. Fra norsk side ble derfor foreslått som midlertidig løsning at lag 2-funksjonene skulle hentes fra den enkleste versjon i den nye HDLC-standarden som ISO holdt på å utvikle. Denne fikk betegnelsen LAP (senere LAPA, Link Access Protocol A). I en videre utvikling ble den bedre tilpasset til formålet i versjonen LAPB.

Tilordnede standarder

I en videre utvikling ble fastsatt Rekommandasjonen X.28 som grensesnitt for hvordan enkle terminaler som leverer data tegn for tegn kan sett opp en samtale mot X.25 og få sine tegn lagt inn i datapakker. Rekommandasjon X.3 regulerer samvirke mellom X.25 og X.28.

En e-posttjeneste basert på X.25 og OSI med grundige sikringstiltak innebygd ble utviklet som meldingshåndteringssystemet X.400 (Message Handling System, MHS). Det ble også utviklet et omfattenede alfabet for datategn («teletex»), til erstatning for teleks, og et system for grafisk presentasjon/elektronisk oppslagstavle («videotex»), kjent i Norge som «TeleData».

Den gode kvaliteten på signaloverføring som senere de digitale telelinjer kunne tilby gjorde at de noe tunge kontrollmekanismene i X.25 ikke lenger var nødvendig. Med innføringen av TCP/IP i fra 1984 ble det fart i utviklingen av Internett og de raskt økende tjenester tilknyttet dette. Standarden X.25 er nå nær faset ut.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg