Wisława Szymborska

Szymborskas diktproduksjon er forholdsvis liten, til sammen har hun utgitt rundt 350 dikt, men selv om antallet er beskjedent, er temaene mange og omfangsrike. Hun presenterer stadig nye og originale perspektiver som strekker seg fra livets små detaljer til tilværelsens større linjer. Hun vever frem sammenhenger og paradokser mellom det som er lite og det som er stort, og med en enestående evne til å synliggjøre det vi ikke ser både problematiserer hun og underliggjør verden og livet.

Mange av Szymborskas dikt skildrer hverdagslige og gjenkjennelige situasjoner. For henne blir imidlertid hver av disse situasjonene et utgangspunkt for refleksjoner som spinner langt videre. Szymborska har en evne til å trekke det store og betydningsfulle ut av det uviktige og trivielle. Hun utvider det hun opplever, slik at det får en betydning som strekker seg langt utover det som slår oss ved første øyekast. For Szymborska kan enhver situasjon være et utsiktspunkt for å betrakte den store sammenhengen. Hun minner oss om ting vi alle egentlig vet, får oss til å gjenkjenne og gjenfinne noe som har vært der hele tiden, og metoden hun anvender appellerer vel så mye til vårt intellekt som til vårt følelsesliv.

Szymborska er en representant for det skarpe, presise, nøkterne intellektet. Samtidig er diktningen hennes preget av en empatisk tilnærming som tillater henne å være helt inntil verden, til å gjøre det tilsynelatende usynlige synlig. Empatien og sjenerøsiteten kommer også til uttrykk i følelsen av at hennes tilstedeværelse i verden aldri helt strekker til. Det store perspektivet og sammenhengene kommer lett til Szymborska, men samtidig har hun en sterk vilje til å være helt nær sine omgivelser. Bevisstheten om at hun aldri vil kunne opprettholde denne nærheten til alt til alle tider skaper en uløselig situasjon, og den eneste måten hun kan mestre denne utilstrekkeligheten på, er nettopp ved å skrive, ved å la diktet bære et vitnesbyrd om alt det hun ikke rekker over. Poesien er en mulighet til å forevige og Szymborskas dikt er ofte takksigelser til skriftens bevarende egenskaper.

• Dlatego żyjemy (Derfor lever vi, 1952)
• Pytania zadawane sobie (Spørsmål til meg selv, 1954)
• Wołanie do Yeti (Rop til Yeti, 1957)
• Sól (Salt, 1962)
• Sto pociech (Kostelig, 1967)
• Wszelki wypadek (Alle tilfeller, 1972)
• Wielka liczba (Stort tall, 1976)
• Ludzie na moście (Mennesker på en bro, 1986)
• Początek i koniec (Slutten og begynnelsen, 1993)
• Widok z ziarnkiem piasku (Utsikt med et sandkorn, 1996)
• Życie na poczekaniu (Liv på stående fot, 1996)
• Chwila (Øyeblikket, 2002)
• Dwukropek, (Kolon, 2005)
• Tutaj (Her, 2009)
• Wystarczy, (Nok, 2011)

• Utsikt med et sandkorn, 1996, Solum forlag, gjendiktet av Ole Michael Selberg
• Livet er den eneste måten, 2012, Tiden, gjendiktet av Christian Kjelstrup

• Polens litteratur

• Nobelstiftelsens nettsider om Wislawa Szymborska
• Forfatterprofil culture.pl
• Forfatterprofil Polish Book Institute