Det landområdet som i dag utgjør Republikken Libanon, ligger i et geografisk og kulturelt skjæringspunkt mellom Midtøsten og Europa, ved Middelhavet, og var fra tidlig av et handelssentrum, både for eksport av egne varer og transitt av andre produkter. Navnet refererte opprinnelig Libanon-fjellene, som strekker seg fra nord til sør gjennom det meste av landet, og har i sitt semittiske opphav betydningen «hvit», hvilket antas å henspille på de snødekte fjellene.

Libanon som politisk geografisk enhet er av relativt ny dato, og forløpere til dagens Libanon har vært av varierende omfang og i skiftende grad underlagt andre makter. I over tusen år har det likevel vært en viss kontinuitet, med lokale herskere basert i Libanon-fjellene som har utøvet kontroll eller innflytelse over middelhavskysten og fjellenes umiddelbare omland. De store kystbyene og det fruktbare slettelandet i sør og øst — dagens Sør-Libanon og Bekaa-dalen — ble imidlertid ikke entydig en del av Libanon før landet ble proklamert som stat i 1920.

De arabiske erobringene i Levanten på 700-tallet hadde gjort Libanon til et hovedsakelig arabisk land, men språk, kultur og stedsnavn bærer fremdeles i dag sterkt preg av både arameiske forløpere og senere tyrkisk-osmansk og fransk påvirkning.

At Libanon-fjellene har fungert som en trygg havn for religiøse minoriteter og heterodokse trosretninger, i kombinasjon med den varierte eksterne påvirkningen, har gjort landet mer kulturelt og religiøst sammensatt enn øvrige stater i regionen. Mens området relativt sett var en oversett provins under de store imperiene, ble religiøse minoritetsgrupper en inngangsport for økt europeisk innblanding i Det osmanske riket fra sent 1700-tall, og etter andre verdenskrig ble Libanon brått også strategisk viktig som en følge av opprettelsen av Israel som nabo i sør.

Eldre historie

Baalbek
Libanon har en rik kulturhistorie, og har vært et viktig møtepunkt mellom øst og vest og flere religioner og imperier gjennom historien. I Baalbek ligger ruinene av det romerske Bacchus-tempelet.
Mar Antonios-klosteret i Qadisha-dalen
Det maronittiske Sankt Anton-klosteret i Qozhaya ligger utilgjengelig til i Qadisha-dalen, hvilket er typisk for maronittisk middelalderbosetting i Libanon-fjellene.
Mar Antonios-klosteret i Qadisha-dalen
Lisens: CC BY NC SA 3.0

I oldtiden var deler av Libanon en del av Fønikia, bebodd av det semittiske folkeslaget kanaanittene, og landet er rikt på fortidsminner. Allerede fra rundt 3000 fvt. var Libanons kystbyer Tyros (Tyr) og Saida (Sidon) ledende handelssentra i Levanten; Jbeil (Byblos) og Berytus (Beirut) var sentre for handel og religion.

Fønikerne var ledende sjøfarere og etablerte handelsruter over store områder samt kolonier i Spania, Nord-Afrika og på flere øyer i Middelhavet: Kreta, Kypros, Rhodos, Sardinia og Sicilia. En av mange handelsvarer var Libanons berømte sedertre, som blant annet ble importert av Egypts faraoer og som senere ble brukt til byggingen av jødenes tempel i Jerusalem. Fønikerne var også kjent som håndverkere, og glassvarer og metallarbeider var viktige eksportprodukter.

Til tider var de fønikiske handelsstedene selvstendige bystater, dels var de underlagt egyptisk, assyrisk, persisk, makedonsk og etter hvert romersk styre. Det assyriske styret fratok de fønikiske bystatene deres selvstendighet og velstand. Et opprør i Sidon ble slått ned 677 fvt., hvorpå byen ble ødelagt og innbyggerne gjort til slaver. Nye opprør fant sted mot babylonsk styre, da blant andre Tyros motstod en beleiring i 13 år, men måtte gi seg for Nebukadnesar II i 573 fvt.

Landet kom under persisk styre da perserne tok Babylon i 538 fvt., og fønikerne støttet perserne i krigene mot Hellas. I 332 fvt. ødela Aleksander den store Tyros og solgte innbyggerne som slaver. I 64 fvt. ble Libanon lagt inn under det romerske riket som del av provinsen Syria og opplevde økonomisk og kulturell fremgang, som fortsatte under den bysantinske perioden. På 600-tallet ble Libanon invadert av persiske styrker, og de ødeleggelser og den svekkelse krigen førte med seg, la landet åpent for arabisk invasjon og erobring i 637–639.

I de neste århundrene levde regionens innbyggere i relativ fred, styrt av muslimske herskere i Damaskus, Bagdad og Kairo. Allerede fra 500-tallet slo kristne, forgjengerne til de senere maronittene, seg ned i Libanon-fjellene, og opprettet lokale høvdingdømmer som i lange perioder var delvis selvstendige i de muslimske omgivelsene. Rundt år 1000 vokste den religiøse sekten drusere frem og slo seg ned i den sørlige del av Libanon.

På 1000-tallet ble Libanon erobret av de tyrkiske seldsjukker, senere av de europeiske korsfarere, som med støtte fra de maronittiske kristne i Libanon-fjellene etablerte flere festninger og kongedømmer i landet. Tripoli falt i 1109, Beirut og Saida i 1110 og Tyr i 1124, men korsfarer-dominansen endte med den mamelukkiske erobringen i 1291.

Fra 1000-tallet innvandret sjiaer fra Syria, Irak og Den arabiske halvøy og slo seg særlig ned i Bekaa og Keserwan-regionen. Sjiaene og druserne gjorde opprør 1291, mens mamelukkene sloss mot korsfarere og mongoler, men opprøret ble likevel slått ned i 1308. For å unngå forfølgelse, flyttet en stor del av sjiaene deretter til den sørlige del av landet, hvor de i nyere tid har spilt en sentral politisk og militær rolle.

Fra osmansk til fransk styre

Kart, Syces–Picot-avtalen
Kartet som ble utarbeidet som vedlegg til Syces–Picot-avtalen. Blått område er tiltenkt fransk kontroll; rødt britisk kontroll; grønt italiensk kontroll og gult russisk. Brunt område var tenkt under internasjonal kontroll. Områdene A og B skulle inngå i én eller flere arabiske stater.
Kart, Syces–Picot-avtalen
Av /Stanfords Geographical Establishment London / British Library.
Den osmanske sandsjaken Libanon-fjellene
Kartet viser sandsjaken, Det osmanske rikets administrative provins, i Libanon-fjellene.

Syria, som på den tiden også omfattet dagens Libanon, ble innlemmet i Det osmanske riket i 1516. Frem til da ble området styrt av de egyptiske mamelukk-sultanene, mens maronittene styrte seg selv under sine egne høvdinger og emirer i Libanon-fjellene. Store deler av Libanon-fjellene og omegn hadde en utstrakt grad av selvstyre under lokale høvdinger og klanledere også i den osmanske perioden, blant annet Tanukh-emirene i nord og druser-emirene i sør, frem til midten av 1800-tallet.

Emir Fakhr-al-Din Maan samlet sent på 1500-tallet store deler av Libanon-fjellene til et autonomt emirat underlagt Det osmanske riket, og etablerte med dette grunnlaget for Libanon som politisk enhet. Fakhr-al-Dins emirat ble senere utvidet til å omfatte deler av dagens Syria og Libanon, og tidlig på 1600-tallet opprettet han diplomatiske forbindelser med Toscana og Firenze og hentet ekspertise fra Italia for å modernisere riket.

På 1800-tallet forsøkte Libanon-emiratet å løsrive seg fra osmanene og allierte seg med Egypt, som erobret Damaskus i 1832. Druserne og maronittene gikk til opprør mot det egyptiske styret i 1840, og osmanske, britiske og østerrikske tropper gikk i land i Libanon, hvorpå egypterne trakk seg tilbake.

Forsterket uro bidro til at de europeiske maktene i 1842 foreslo, og fikk gjennomført, at Libanon ble delt i en kristen (maronittisk) nordlig del og en drusisk sørlig del. Delingen førte til økte motsetninger mellom gruppene, som i tillegg ble støttet av hver sin stormakt (maronittene av Frankrike, druserne av Storbritannia), mens osmanene forsterket splittelsen for selv å gjenvinne sin kontroll.

Maronittiske småbønder gikk i 1858 til opprør mot sine føydalherrer, hvoretter druser-lederne i 1860 gikk til en aksjon mot maronittene. Angrepet kostet kanskje så mange som 20 000 kristne livet, og medførte betydelig internasjonal oppmerksomhet. Fravær av inngripen fra Det osmanske riket førte til at Frankrike, som selvutnevnt beskytter av maronittene, intervenerte militært i 1860. I 1861 ble Libanon-fjellene adskilt fra Syria og gjenforent under en kristen guvernør utpekt av en osmansk sultan, hvoretter Libanon-fjellene i 1864 ble en selvstyrt provins i Det osmanske riket, styrt av en katolsk osmansk guvernør godkjent av stormaktene.

Selvstyret endte med den osmanske invasjonen av Libanon-fjellene under første verdenskrig i 1915. Selv om Libanon ble spart for kamphandlinger under krigen, fikk Det osmanske rikets deltakelse på tysk side i krigen dramatiske konsekvenser. Libanon-fjellene var avhengig av jordbruksprodukter fra osmansk Syria, men fra 1914 ble alle forsyninger prioritert til den osmanske hæren, mens de allierte opprettholdt en handelsblokade i det østre Middelhavet som skulle ramme osmanernes krigsinnsats. Da en gresshoppesverm ødela det meste av Libanons begrensede avlinger i 1915, var katastrofen et faktum. Det er blitt anslått at opptil halvparten av datidens 400 000 innbyggere i Libanon sultet i hjel i løpet av de påfølgende tre årene.

Etter Det osmanske rikets nederlag i første verdenskrig, på San Remo-konferansen i 1920, ga de allierte Frankrike i mandat å styre dagens Libanon og Syria for å forberede landene på selvstyre og selvstendighet. Frankrike etablerte Stor-Libanon ved å legge til områder i nord, sør og Bekaa-dalen, som historisk tilhørte Syria.

Dermed ble den moderne statsdannelsen skapt, og betydelige muslimske grupper, først og fremst sunnier, ble innlemmet i den nye staten. Dette betød at kristne ikke lenger var like numerisk dominerende i Libanon, selv om de fremdeles var i flertall, og at betydelige deler av den muslimske befolkningen hadde sterkere lojalitetsbånd til sine trosfeller i Syria og den arabiske omverdenen.

Selvstendighet

al-Solh, al-Khoury og Catroux 1943
Fra høyre til venstre: Det uavhengige Libanons første statsminister, Riad al-Solh og president Bechara al-Khoury sitter sammen med Frankrikes høykommissær til Levanten, Georges Catroux, kort tid etter at Libanon ble erklært selvstendig i 1943.
Av /مجلَّة للحق والحقيقة.

Republikken Libanon ble utropt 23. mai 1926, med Charles Debbas som landets første president og med en moderne grunnlov, men Frankrike beholdt fortsatt den reelle makten gjennom sin høykommissær. I grunnloven ble ikke Libanons grenser definert, hvilket var et tydelig tegn på at Frankrike fremdeles oppfattet Libanon og Syria som en integrert del av deres interessesfære. Frankrike opphevet grunnloven i 1932 og utnevnte en ny president. I 1935 ble det igjen avholdt valg, vunnet av Émile Eddé.

Ved utbruddet av andre verdenskrig ble den libanesiske forfatningen suspendert på ny og parlamentet oppløst av den franske høykommissær. Den franske administrasjonen i Libanon og Syria sluttet seg til Vichy-regjeringen, og de to landene ble sommeren 1941 erobret av britiske og frie franske styrker. Libanons selvstendighet ble proklamert 26. november 1941, og i september 1943 ble det avholdt valg der Bechara al-Khoury ble valgt til president.

Franske tropper arresterte presidenten og nesten hele regjeringen og opphevet grunnloven i november 1943. Dette førte til store demonstrasjoner i Libanon, og etter diplomatisk press fra Storbritannia ga Frankrike etter og gjeninnsatte regjeringen med alle fullmakter. Datoen for løslatelsen, 22. november, har siden vært Libanons nasjonaldag, selv om Frankrike ikke offisielt overførte makten til den libanesiske regjeringen før 1. januar 1944. Etter ytterligere libanesisk og britisk press trakk Frankrike sine styrker ut i 1946, og Libanon ble reelt uavhengig. Samtidig ble det agitert for en union med Syria, særlig i de sunni-dominerte områdene.

Et styringsformular som tok hensyn til Libanons religiøse sammensetning, den uskrevne «nasjonalpakten», ble utformet i 1943 og først endret gjennom Taif-avtalen i 1989. Formularet var basert på en folketelling fra 1932, som viste et kristent flertall på 54 prosent, og som derfor ga en sammensetning av nasjonalforsamlingen på 6:5 i forholdet mellom kristne og muslimer. I tillegg ble det fastslått at landets president skal være maronitt og statsministeren sunni, parlamentets president sjia, forsvarssjefen maronitt og stabssjefen druser. Øvrige høyere embeter skulle også fordeles etter religiøs tilhørighet.

Systemet for maktfordeling mellom religiøse grupper er kalt konfesjonalisme. I tillegg til å regulere den rent tekniske maktfordelingen hadde nasjonalpakten også to ytterligere funksjoner. Den skulle sikre kristne libanesere politisk overtak i Libanon, gjennom flertall i parlamentet og enerett på presidentembetet, for å dempe kristnes frykt for å bli oppslukt av en regional muslimsk majoritet. I tillegg skulle de kristne garantere for Libanons uavhengighet fra fransk eller annen vestlig innblanding, mens muslimene skulle gi slipp på ambisjoner om union med Syria.

Libanon har ikke hatt en reell folketelling siden 1932, og det antas at muslimer, og spesielt sjia-muslimer, nå utgjør en betydelig større andel av befolkningen. Som en del av Taif-avtalen som ble inngått ved slutten av Libanons borgerkrig i 1975–1991, ble fordelingen av parlamentsseter endret til 5:5 mellom kristne og muslimer, og både statsminister og parlamentspresident fikk utvidet sine fullmakter på bekostning av presidenten.

Selv om Nasjonalpakten hadde en viss stabiliserende effekt politisk, var de sosiale spenningene økende utover 1950- og 1960-årene, mye på grunn av svært rask urbanisering. Selv om fremveksten av Libanon som regionalt kulturelt og handelssentrum hadde begynt allerede på midten av 1800-tallet, skjøt denne prosessen fart på midten av 1900-tallet. Rural befolkning, spesielt i Sør-Libanon og Bekaa-dalen, ble drevet mot Beirut som en følge av myndighetens nedprioritering av perifere områder og de økende jobbmulighetene i hovedstaden.

Manglende byplanlegging og evne til å absorbere hundretusener av nye innbyggere førte til at uregulerte forsteder ble opprettet, og mange av de nyinnflyttede ble boende i dette såkalte «fattigdomsbeltet» rundt Beirut. At de nyinnflyttede i tillegg var hovedsakelig muslimer som manglet sosiale nettverk i storbyen, i tillegg til et system som gjorde lite for å utjevne økonomiske forskjeller, var en medvirkende faktor til både sosial og politisk uro frem mot 1970-tallet.

Interne stridigheter

Amerikansk soldat utenfor Beirut 1958
En av 10 000 amerikanske soldater som gikk i land i Libanon i 1958, etter at President Chamoun hadde bedt President Eisenhower om hjelp til å stabilisere landet.
Av /U.S. News & World Report.
Nasser med rådgivere, al-Solh og Chehab 1958
Nyvalgt libanesisk president Fuad Chehab og statsminister Takieddin al-Solh (på høyre side av bordet) møter Den forente arabiske republikkens president Gamal Abdel Nasser med rådgivere på grensen mellom Syria og Libanon i 1958, for å løse uoverensstemmelser mellom de to landene.

Libanon gjennomlevde flere konfliktperioder fra slutten av 1950-årene til begynnelsen av 1990-årene. Selv om de var atskilt fra hverandre, var det en sammenheng mellom dem, ettersom de dels sprang ut av grunnleggende motsetninger i det libanesiske samfunnet, dels var utslag av de regionale konfliktene Libanon gradvis ble viklet inn i fra midten av 1970-årene.

Den første militære konfrontasjon mellom libanesiske grupper fant sted 1958. Et radikalisert Egypt gikk da sammen med Syria i Den forente arabiske republikk (UAR), som ble opplevd som en trussel av Libanons pro-vestlige kristne, mens pro-arabiske muslimer sluttet opp om Egypts president Gamal Abdel Nasser. I tillegg provoserte president Camille Chamoun sine motstandere ved å forsøke å bli valgt til en ny presidentperiode, hvilket var grunnlovsstridig.

Etter generalstreiker og omfattende uroligheter i Tripoli, Beirut, Saida og Tyr ble saken brakt inn for FN. I juni 1958 besluttet Sikkerhetsrådet å sende et militært observatørkorps til Libanon, med norsk deltakelse og sjef: United Nations Observer Group in Lebanon (UNOGIL), ledet av generalmajor Odd Bull. Etter at opprørere hadde tatt kontroll med deler av de store byene samt store områder nord og sør i landet, ba Libanons president Camille Chamoun i juli 1958 om USAs hjelp.

Takket være UAR og Abdel Nassers bånd til Sovjetunionen, kunne opprørene i Libanon lett knyttes til spredningen av internasjonal kommunisme, og dette var under Den kalde krigen påskudd nok for Eisenhower-administrasjonen. Over 10 000 amerikanske soldater ble sendt til Beirut, og da konflikten nådde en løsning i oktober, ble den amerikanske styrken trukket ut, etterfulgt av UNOGIL to måneder senere. Chamoun måtte gå av, og ble etterfulgt av konsensuskandidaten General Fuad Chehab, som oppnådde relativ stabilitet i Libanon gjennom en balansert politikk og utbygging av statsapparatet.

Kairo-avtalen av 1969, inngått etter drøftinger mellom lederen for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), Yasir Arafat, og den libanesiske forsvarssjefen Emile Bustani, ga PLO rett til å operere i libanesiske flyktningleirer i Libanon, og rekruttere, trene og bevæpne palestinere for aksjoner mot Israel fra libanesisk territorium. Avtalen opphevet også libanesiske sikkerhetsstyrkers jurisdiksjon over palestinske flyktningleirer, og ga dermed PLO mulighet til å skape en slags stat i staten i Libanon, og palestinske paramilitære grupper hadde i realiteten innflytelse langt utover leirene.

Samme år var det sammenstøt mellom palestinsk gerilja og en kristen falangist-milits, samt trefninger mellom palestinske grupper og den libanesiske hæren. Etter borgerkrigen Svart September i Jordan, der PLO kjempet mot den jordanske hæren, var PLO tvunget til å flytte sitt hovedsete til Libanon. Det utvidede palestinske nærværet i Libanon fra tidlig på 1970-tallet bidro til å forsterke allerede dype motsetninger, med tiltagende polarisering og militarisering både på venstre- og høyresiden.

Mens konflikten i 1958 ikke utviklet seg til krig, gjorde den det midt på 1970-tallet, og Libanon ble kastet ut i en serie væpnede konflikter i perioden 1975–1990, kollektivt referert til som Den libanesiske borgerkrigen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg