Også kjent som: Sir Winston Leonard Spencer Churchill
Født: 30. november 1874
Død: 24. januar 1965
Winston Churchill under valgkampen 1945 hilser med V-tegnet (for Victory, “seier”) og den vante sigaren i munnviken.
Winston Churchill, britisk statsmann, sønn av Lord Randolph C. Utdannet ved Harrow, deretter Sandhurst militærakademi, hvor han ble ferdig 1894. 1899 drog Churchill som korrespondent for Morning Post til Sør-Afrika, ble tatt til fange av boerne, men klarte å unnslippe og deltok i krigen som kavaleriløytnant. Ble 1900 medlem av Underhuset som konservativ unionist, men gikk 1904 over til det liberale parti, ble 1905 understatssekretær for koloniene i regjeringen Campbell-Bannermann og spilte her en ledende rolle ved gjennomføringen av selvstyre for de tidligere boer-republikker.
Ved regjeringsomdannelsen 1908 ble Churchill handelsminister og 1910 innenriksminister. 1911 ble han marineminister. Flåtens beredskap stod sin prøve da den første verdenskrig brøt ut, og Churchill nøt anseelse for sin innsats. Senere ble imidlertid tilliten til ham svekket, først og fremst etter at han hadde fått i stand det mislykte angrepet på Dardanellene. Han gikk av 1915. 1917 ble han minister for rustningsproduksjonen og 1918 krigs- og luftfartsminister. I 1921 overtok han kolonidepartementet, men måtte gå av 1922 sammen med hele regjeringen. Han var etter hvert blitt temmelig upopulær blant de liberale velgerne, og ble ikke gjenvalgt 1922. 1924 sluttet han seg til de konservative og ble valgt inn i Underhuset høsten samme år. Finansminister 1924–29. I 1930-årene fikk han bedre tid til sin forfattergjerning, men var fortsatt aktiv i politikken. I utallige taler og artikler søkte han å vekke sine landsmenn. Han advarte særlig sterkt mot faren fra det nazistiske Tyskland, og opptrådte som talsmann for et kollektivt sikkerhetssystem. Den konservative regjeringen fulgte imidlertid en annen utenrikspolitisk linje.
Da den annen verdenskrig brøt ut 1939, ble Churchill igjen med i regjeringen, denne gang som marineminister. I denne stilling gikk han inn for en mer dynamisk krigføring, var for en skjerpet blokade av Tyskland og mente at britene måtte legge hindringer i veien for farten gjennom norske territorialfarvann. 10. mai 1940 etterfulgte han Neville Chamberlain som statsminister. Hans regjering ble satt sammen av representanter fra de konservative, liberale og arbeiderpartiet.
Med en enestående kraft holdt Churchill motstandsviljen levende i Storbritannia etter at den militære situasjon var blitt prekær ved Frankrikes kapitulasjon juni samme år, der han bare kunne love sine landsmenn «blod, svette og tårer». Hans mektige, inspirerende taler virket også sterkt til å styrke motstandsviljen i de okkuperte land. Foruten å forberede forsvaret av selve Storbritannia, sendte han sommeren 1940 den eneste britiske panserdivisjon til Egypt, og avverget på den måten trusselen mot Suez. Som under den første verdenskrig hevdet Churchill at det gjaldt å ramme fienden på den mest sårbare del av fronten, i dette tilfelle Italia. Denne linje ble fulgt frem til Italias kapitulasjon 1943. Churchill var dessuten talsmann for en invasjon på Balkan, også fordi dette etter hans mening ville styrke vestmaktenes innflytelse i dette område etter krigen. Han gikk inn for et nært samarbeid med Sovjetunionen etter 1941. Med USA opprettholdt han nær kontakt også før amerikanerne kom inn i krigen. En frukt av denne var Atlanterhavserklæringen, utstedt av Churchill og Roosevelt etter et møte utenfor Newfoundland august 1941.
Etter Tysklands kapitulasjon mai 1945 ble samlingsregjeringen oppløst, og Churchill dannet en ren konservativ regjering. Ved valgene juli samme år seiret Labour, og han gikk av som statsminister. Som leder for opposisjonen førte han en skarp kritikk mot regjeringen Attlees økonomiske og politiske disposisjoner, først og fremst mot uavhengighet for India. I sin berømte tale i USA 1946 advarte Churchill mot Sovjetunionens voksende militære styrke og den fare som syntes å true («et jernteppe er i ferd med å senke seg gjennom Europa»), og krevde nærmere samarbeid med USA. Etter valgene 1951 dannet Churchill regjering og var en tid samtidig forsvarsminister. Selv om han ikke ønsket å bli adlet, ble han utnevnt til ridder av Hosebåndordenen 1953. Våren 1955 gikk han av helbredshensyn av som førsteminister og ble etterfulgt av Sir Anthony Eden. Han fortsatte som medlem av Underhuset helt til juli 1964.
Hans evner som taler var fremragende og hans bitende vidd berømt. Sine kunstneriske og litterære evner utfoldet han i høyeste grad tross sin politiske aktivitet. Churchill hadde en stor litterær produksjon, bl.a. The River War (2 bd., 1899), The Life of Lord Randolph Churchill (1906), My Early Life (1930, selvbiografi), The Eastern Front (1931), Thoughts and Adventures (1932), Marlborough (4 bd., 1933–36), Great Contemporaries (1936). Flere av disse er oversatt til norsk. Hans veldige verker om de to verdenskrigene: World Crisis 1911–25 (5 bd., 1923–30, norsk utg. 1936) og The Second World War (6 bd., 1948–54, norsk utg. 12 bd. 1948–54) hører til de viktigste kildeverkene om disse årenes politiske og militære begivenheter. Churchill fikk Nobelprisen i litteratur 1953. Etter at han var gått av som statsminister, skrev han storverket History of the English-Speaking Peoples (4 bd., 1956–58, norsk overs. 1960–61). Churchill offentliggjorde dessuten taler, Complete Speeches 1897–1963 (8 bd. 1974). 1963 ble han utnevnt til æresborger av USA.
Anbefalt lenke