Wilhelm Stenhammar

Allerede i de tidligste ungdomsårene komponerte Stenhammar sanger, klaverstykker, enkle sonater og til og med en opera som riktignok ikke ble fullført. Han gjorde opprør mot skolen og sluttet der i mars 1888. I stedet fortsatte den unge Stenhammar å spille klaver og komponere på heltid. Hans klaverlærer, pianisten Richard Andersson (1851–1918), underviste Stenhammar i løpet av årene 1887–1891 med tanke på en profesjonell pianistkarriere. Årene 1889–1892 studerte han komposisjon med komponistene Andreas Hallén (1846–1925) og Emil Sjögren (1853–1918) i tillegg til kontrapunkt med komponisten og dirigenten Joseph Dent (1838–1905). Stenhammar studerte i tillegg også orgel med organistene Wilhelm Heintze (1849–1895) og August Lagergren (1848–1908) og tok organisteksamen ved Musikkonservatoriet i Stockholm i 1890.

I 1892–1893 fortsatte Stenhammar klaverstudiene ved Kgl. Hochschule für Musik i Berlin med professor Heinrich Barth (1847–1922). Som en del av resultatet av Berlin-studiene hadde Stenhammar med seg store deler av sin klaverkonsert nr. 1 i b-moll da han kom tilbake til Stockholm i 1893. Konserten ble hans gjennombruddverk og uroppførelsen i Stockholm i mars 1894 ble en stor suksess. Det svenske kultur- og musikkliv så etter dette Stenhammar som en kunstner man satte store forhåpninger til.

Kort tid etter uroppførelsen av b-moll-konserten framførte Stenhammar konserten også i København. Her møtte han impresarioen Henrik Hennings som ble Stenhammars forlegger og konsertimpresario i 13 år. Gjennom Hennings gode kontakter med det europeiske musikk- og konsertlivet fikk Stenhammar mulighet til å opptre som pianist i Tyskland og England med viktige og betydelige dirigenter. I tillegg fikk Stenhammar gode kontakter med samtidige danske komponister.

I tiden omkring det kunstneriske gjennombruddet opplevde Stenhammar – sterkt påvirket av Henrik Hennings – en sterk kunstnerisk selvbevissthet. Omtrent samtidig begynte Stenhammar et samarbeid med Tor Aulins strykekvartett og det personlige samværet med Aulin forsterket Stenhammers selvbevissthet og selvbilde som komponist ytterligere. Men Stenhammars kunstneriske selvbevissthet og selvbilde fikk en tydelig knekk i forbindelse med at hans opera «Tirfing» ikke fikk samme storslagne forventning som det hans klaverkonsert skapte i 1894. Operaen med vikingtema var planlagt som innvielsesverk ved åpningen av Stockholms nye operahus 9. desember 1898. Men ved innvielsen ble Adolf Fredrik Lindblads opera «Frondörerna» oppført i stedet. Til Hennings erkjente Stenhammar i et brev 4. januar 1899: «Tirfing er ikke skrevet med mitt hjerteblod. Den er skrevet med blekk, svart blekk på hvitt papir. Tirfing er et godt stykke arbeid, men et stort kunstverk er det ikke.» Senere skrev han: «Forrige års tankeløse overtro på egne krefter har gått over i det motsatte». Etter dette bestemte Stenhammar seg for ikke å utgi verk som han ikke lenger var fullt ut fornøyd med.

Kontrakten med Hennings opphørte og Stenhammar kom ikke lenger til å leve av sin komposisjonsvirksomhet. I stedet ble konsert- og dirigentvirksomheten hans levebrød. Ved åpningen av sesongen 1900–1901 ble Stenhammar engasjert som kapellmester ved Stockholmsoperaen samtidig som han ble valgt inn i «Kungliga Musikaliska Akademien». Samtidig fant Stenhammar ut at han ikke ville fortsette en europeisk konsertkarriere. Til Hennings skrev han 5. august 1902: «Min plass er nord for Slesvig, det har jeg aldri kjent tydeligere enn nå. For øvrig blir den ytre verden mer og mer som en plage for meg, jeg lengter etter en ‘indre dimensjon’».

Stenhammar ble mer og mer overbevist om at han var i stand til å «utføre en stor og betydelig misjon, fylle et mer eller mindre tomt rom i den svenske kulturen», slik han uttrykte det i et brev til Hennings 1. september 1903. I et nytt brev til Hennings 26. juli 1906 gjorde Stenhammar det klart at han ikke var ute etter europeisk berømmelse.

Med et løfte om et stipend fra Hennings reiste Stenhammar til Firenze. Stipendiet lot vente på seg, og i denne situasjonen aksepterte han i april 1907 tilbudet om å bli dirigent for Göteborgs Orkesterförening.

Stenhammar kom til å bli værende som dirigent i Göteborg i 15 år. Han fremstod som en betydelig orkesterdirigent – hans kunnskap om det musikalske repertoar vokste og ikke minst instrumentasjonskunnskapens hemmeligheter ble tydelig for ham. Resultatet ble at hans senere orkesterverk fikk et gjennomarbeidet og forfinet klanglig kunstnerisk uttrykk. Dette er tydeligst i strykekvartett nr. 4 og klaverkonsert nr. 2, to verk fra 1900-tallets første ti-år.

Rundt 1910 begynte Stenhammar omfattende kontrapunktstudier etter Heinrich Bellermanns bok «Der Contrapunkt», studier som begynte i 1909 og pågikk til 1918. I tillegg til et rent teoretisk studium var Stenhammar interessert i det musikalske materialets fundament. Han søkte seg bort fra alle etablerte rytmiske og harmoniske modeller samtidig som han forsøkte å gi hver motstemme ett eget «liv». Han søkte et rettesnøre som tillot noe nytt og nyskapende i modernismens tidsalder uten at det skulle lede til et brudd med tradisjonen. Kontrapunktstudiene var i all sin lærde regelbundethet for Stenhammar en frigjørende skapelsesprosess: komponisten fikk et fundament som arbeidet seg frem fra 1500-tallet og framover. Studiet resulterte i en nøktern og sindig distanse til wienerklassisismens og romantikkens komposisjonsmåte. Studiene preger de fleste av hans verk etter 1910 ikke minst symfonien i g-moll op. 34 og strykekvartetten nr. 6 i d-moll op. 35.

Stenhammar sluttet som dirigent for Göteborgs Orkesterförening i april 1922. Han var blitt utnevnt til hedersdoktor ved Göteborgs Högskola, og på høsten 1922 begynte han på nytt å konsertere som pianist med landsomfattende turneer. I tillegg til soloaftener ga han duokonserter med fiolinisten Henri Marteau foruten at han gjorde konserter som solist med orkester. Årene 1923 til 1925 tok Stenhammar imot tilbudet om å bli kapellmester ved Stockholmsoperaen, men måtte slutte da en hjerneblødning gjorde det umulig for ham å fortsette. Etter et nytt slagtilfelle døde Stenhammar i november 1927.

Stenhammars strykekvartett nr. 1 i C-dur op. 2 fra 1894 viser at Brahms tre kvartetter op. 51 fra 1873 og 1875 har vært hans modell. I kvartett nr. 2 i c-moll fra 1896 er Stenhammars harmonikk tydelig senromantisk, men i fiolinsonaten i a-moll op. 19 fra 1899–1900 merker man igjen Brahms’ måte å gjennomarbeide motiver, og den brede kontrapunktiske linjeføring og likeverdighet mellom fiolin og klaver samt begge instrumentenes virtuositet har Brahms’ stempel. I strykekvartetten i F-dur op. 18 fra 1897–1900 er påvirkningen derimot mer hentet fra Beethoven enn fra Brahms – finalens fuge i sen Beethoven-stil er tydelig. En Beethoven-påvirkning merkes også tydelig i strykekvartett nr. 4 i a-moll op. 25 fra 1904–1909. Kvartetten regnes som et av Stenhammars fremste verk – både satsteknisk og harmonisk. Satsteknisk er den sene Beethoven merkbar og man legger merke til folkemusikalske innslag samt en gjennomført kromatisk harmonikk. I strykekvartett nr. 5 i C-dur op. 29 fra 1910 med undertittelen «Serenad» er både Haydn og Mozart merkbar, mens kvartetten nr. 6 i d-moll op. 35 fra 1916 har en dristig og høyst utradisjonell harmonikk der elementer fra forskjellige historiske epoker er merkbare – et resultat av de intense kontrapunktstudiene etter 1910.

Klaverkonserten nr. 1 i b-moll op. 1 fra 1893 er som i strykekvartetten nr. 1, merkbar påvirket av Johannes Brahms. Klaversatsen har flere brahmske innslag i tillegg til at orkestersatsen også er farget av Brahms. I klaverkonsert nr. 2 i d-moll op. 23 fra 1904–1907 er den harmoniske spenningen mellom solist og orkester svært påfallende. I første satsens reprise oppstår det skarpt kontrasterende tonearter i og med at solisten har fått et parti i hovedtonearten d-moll som kontrast til det følgende parti i orkestret i hovedtonearten ciss-moll.

I årene 1902 til 1903 komponerte Stenhammar en symfoni i F-dur med et innhold som går fra det wienerklassiske til det senromantiske med innslag av både Bruckner og Wagner. Symfonien samler i siste satsen sammen alle de foregående satsenes temaer til en storslagen finalesats og symfonien fikk en svært positiv mottagelse ved uroppførelsen i desember 1903. Stenhammars selvkritikk var imidlertid på dette tidspunkt på sitt høyeste og han trakk tilbake symfonien. Først i 1911 komponerte Stenhammar sin andre symfoni som ble avsluttet 1915. I denne symfonien anvender han temaer med doriske innslag som resulterer i at man merker spenningen mellom modale og tonale harmoniske forbindelser. Den nye kontrapunktiske polyfonien merkes tydeligst i finalesatsen som begynner med en stor dobbelfuge der første tema er gitt et scherzando-uttrykk, mens det andre temaet er et gammelmodig motiv med brede noteverdier. Hovedtemaene skaper svevende og ufunksjonelle klanger som viser at Stenhammar hadde oppdaget Debussys og impresjonismens klangverden.

Stenhammar komponerte to operaer, begge fra 1890-tallet. Den første er til Henrik Ibsens tekst «Gildet på Solhaug» fra 1896. Det er karakterisert som en scenisk ballade i gjennomkomponert form. Den andre operaen, «Tirfing», fra 1898 har et gammelnordisk innehold og musikalsk blir operaen et slags ekko av Wagners musikkdrama. Bruken av ledemotiv, harmonikken og instrumentasjonen viser at Wagner er modellen.

Stenhammar ble beundret for sine mange solosanger. Det finns de som setter solosangene på lik linje med kammermusikken som Stenhammars betydeligste komposisjoner. Sangene viser en stor bredde i uttrykket, både harmonisk og formmessig. Han anvendte enkel strofisk form, variert strofisk form så vel som gjennomkomponert form. Harmonisk bruker han mye kromatikk og enkelte steder tøyer han tonalitetens til de aller ytterste grenser.

• Symfoni nr. 1 i F-dur (1902–03). Senere trakk Stenhammar tillbake symfonien.
• Symfoni nr. 2 i g-moll, op. 34 (1911–15).
• Symfoni nr. 3 i C-dur (1918–19). Et fragment.
• Konsert for klaver og orkester nr. 1 i b-moll, op. 1 (1893)
• Konsert for klaver og orkester nr. 2 i d-moll, op. 23 (1904–07)
• «Excelsior!» – konsert-ouverture, op. 13 (1896)
• «Två sentimentala romanser» for fiolin og orkester, op. 28 (1910)
• «Serenad» i F-dur for orkester op. 31 (1908–13, omarbeidet 1919)

• Strykekvartett nr. 1 i C-dur, op. 2 (1894)
• Strykekvartett nr. 2 i c-moll, op. 14 (1896)
• Strykekvartett nr. 3 i F-dur, op. 18 (1897–1900)
• Strykekvartett nr. 4 i a-moll, op. 25 (1904–09) (tilegnet Jean Sibelius)
• Strykekvartett nr. 5, «Serenad», i C-dur, op. 29 (1910)
• Strykekvartett nr. 6 i d-moll, op. 35 (1916)
• Sonate for fiolin og klaver i a-moll, op. 19 (1899–1900) (tilegnet Tor Aulin)
• «Allegro brilliante» i Ess-dur for klaverkvartett (1888–89)
• «Allegro ma non tanto» i A-dur for klavertrio (1895)

• Sonate for klaver nr. 1 i C-dur (1880)
• Sonate for klaver nr. 2 i c-moll (1881)
• Sonate for klaver nr. 3 i Ass-dur (1885)
• Sonate for klaver nr. 4 i g-moll (1890)
• Sonate for klaver nr. 5 i Ass-dur, op. 12 (1895)
• «Tre fantasier» op. 11 (1895)
• «Sensommarnätter» op. 33 (1914)

• «Snöfrid», op. 5, for soli, kor og orkester (Rydberg) (1891)
• «Ett folk», op. 22, for baryton, kor og orkester (von Heidenstam) (1904–1905)
• «Midvinter», op. 24, rapsodi for kor og orkester (1907)
• «Två dikter av Oscar Levertin», op. 30, for kor og orkester (1911–12)
• «Sången», op. 44, symfonisk kantate for soli, kor og orkester (Rangström) (1920–21)

• «Ensamhetens tankar», op. 7, for sang og klaver (Heidenstam) (1893–1895)
• «Idyll och epigram», op. 8, for sang og klaver (Runeberg) (1895–96)
• «Zwei Minnelieder», op. 9, for sang og klaver (Vogelweide) (1893)
• «To Digte af J. P. Jacobsen», op. 10, for sang og klaver (1889–1895)
• «Drei Lieder von Heinrich Heine», op. 17, (1889–1890)
• «Fem sånger till dikter av Bo Bergman», op. 20, (1903–1904)
• «Visor och stämningar», op. 26, 10 sanger med klaver, (1908–1909)
• «Fyra dikter av Verner von Heidenstam», op. 37, for sang og klaver, (1918)

• «Gillet på Solhaug», op. 6, musikkdrama i tre akter etter et skuespill av Henrik Ibsen (1892–93)
• «Tirfing», op. 15, opera i to akter (Anna Boberg) (1897–98)
• Musikk til August Strindbergs «Ett drömspel», op. 36 (1916)
• Musikk til William Shakespeares «As you like it», op. 40 (1920)
• Musikk til William Shakespeares«Romeo og Julie», op. 45