Weimarrepublikken er et mye brukt navn på den første fellestyske republikken, som eksisterte fra 1919 til 1933. Republikken er oppkalt etter byen Weimar, hvor republikkens grunnlov ble vedtatt i august 1919.
Politisk var republikken ustabil, med enorme økonomiske og politiske utfordringer, som til slutt var med på å velte den. Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933.
Det første tyske keiserriket, en desentralisert føydal statsform, ble oppløst i 1806 under Napoleonskrigene. Oppløsningen førte til en nasjonalromantisk bølge i tyskspråklige områder, og en drøm om å erstatte de tallrike tyske småstatene med en fellestysk stat. Det liberale revolusjonsåret 1848 ledet nesten til dannelsen av et samlet Tyskland. Fra 1862 av kom et nytt forsøk på samling, denne gang fra den ledende staten i Tyskland, Preussen, under ledelse av den konservative kansler Otto von Bismarck. Etter en serie kriger, blant annet den fransk-tyske krig, ble det andre tyske keiserriket etablert i 1871.
Keiserriket var fylt av kraftige motsetninger mellom den liberale byeliten, adelige herskerfamilier og deres støttespillere, og en voksende arbeiderklasse i et samfunn i rask endring, blant annet grunnet industrialisering. Staten forsøkte flere strategier for å balansere den raskt endrede maktbalansen til egen favør, først ved å forby arbeiderklassepartier (anti-sosialist-lovene, 1878), senere ved å forsøke å vinne deres støtte ved å bygge opp en velferdsstat og utvide stemmeretten.
Myndighetenes lovnad om en rask seier ved utbruddet av første verdenskrig fikk en overveldende støtte av både arbeidere og middelklasseliberale. I begynnelsen av 1918, etter år med stillingskrig på vestfronten og en kommunistisk revolusjon i Russland, hadde imidlertid den folkelige støtten for keiser Wilhelm 2 og hans regjering sunket betraktelig.
Mot slutten av 1918, den første verdenskrigs fjerde år, begynte det å bli klart for landets militære og politiske ledelse at de hadde tapt krigen. Generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff, som nærmest hadde hatt diktatorisk makt i landet mot slutten av krigen, bestemte seg for å akseptere et amerikansk fredsforslag, og tvang samtidig gjennom en radikal politisk reform. Mens keiserriket frem til da hadde vært et enevelde med begrenset parlamentarisk innflytelse, ble det i oktober 1918 et konstitusjonelt monarki, hvor makten skulle ligge hos den tyske riksdagen. Den moderate fyrst Maximilian av Baden ble utnevnt som rikskansler, blant annet fordi keiseren og militærlederne håpet at hans gode omdømme utenlands skulle hjelpe de pågående våpenstillstands- og fredsforhandlingene med USA, Storbritannia og Frankrike og de andre vestlige allierte.
Forhandlinger om en våpenstillstandsavtale fortsatte gjennom oktober 1918, og det ble etter hvert klart for den nye tyske regjeringen at de vestlige allierte kom til å kreve en høy pris for å avslutte krigen.
27. oktober 1918 godtok den tyske regjeringen å oppgi hele den tyske krigsflåten, den nest største i verden etter den britiske. Den tyske marineledelsen hadde ingen intensjon om å gå med på dette, og la en plan for et umiddelbart frontalangrep på den britiske nordsjøflåten. Målet var å vinne ære for den tyske flåten og påvirke fredsforhandlingene.
Da flåten fikk beskjed om å gjøre seg klar til kamp gjorde matrosene mytteri. Matrosene ønsket ikke å ofre livene sine for sine sjefers ære og for å fortsette en håpløs krig. Mytteriet startet i skip i Wilhelmshaven 29. oktober, men det spredde seg de neste dagene til flåtens hovedkvarter i Kiel, hvor mytteristene raskt tok kontroll over hele byen. Sammen med streikende arbeidere og soldater spredde matrosene opprøret til store deler av Tyskland i de første dagene av november 1918. 7. november hadde revolusjonære komiteer tatt kontrollen over alle større kystbyene i landet, og mange innlandsbyer.
I Bayern hadde de tatt kontroll over hovedstaden München, fått kong Ludwig av Bayern til å abdisere og avskaffet monarkiet i delstaten. Kong Ludwigs avgang kom til å bli starten på en bølge av abdiseringer over hele det tyske riket. 22 andre tyske stater avskaffet monarkisk eller adelig herskerskap i løpet av den neste måneden.
9. november måtte keiser Wilhelm 2 selv abdisere som en følge av opprøret, og kansler Maximilian av Baden gikk samtidig av som kansler. Han overlot kanslerposisjonen til Friedrich Ebert, lederen for det sosialdemokratiske partiet (SPD). Dagen etter, 10. november 1918, aksepterte Ebert en våpenstillstandavtale med de vestlige allierte, mens revolusjonen fortsatte å spre seg gjennom Tyskland.
Keiserens abdikasjon og erklæringen av en tysk republikk ble først gjort av SPD-politikeren Philipp Scheidemann fra den tyske riksdagens balkong rundt lunsjtider samme dag. Erklæringen ble gjort for å komme revolusjonære på venstresiden i forløpet. Både Scheidemann og Ebert tilhørte den moderate fløyen av SPD, og hadde ingen intensjon om å la Tyskland falle for revolusjonære marxister, som Russland hadde gjort året før.
Scheidemanns erklæring av republikken kom de revolusjonære i forkjøpet med knappest mulig margin. Spartakisten Karl Liebknecht erklærte Tyskland for å være en rådsrepublikk bare timer senere, samtidig som en revolusjonær gruppe okkuperte riksdagen og erklærte at det skulle velges et nasjonalråd etter sovjetrussisk mønster dagen etter. Ebert, Scheidemann og SPDs partiapparat hadde ikke noe annet valg enn å gå med på dette. Men ved hjelp av god organisering og den høye anseelsen de hadde blant mange av de revolusjonære arbeiderne, klarte SPD å vinne halvparten av plassene i dette nasjonale rådet.
At SPD hadde blitt gitt regjeringsmakten etter keiserens abdisering var nærmest uunngåelig. Partiet var den viktigste politiske representanten for den store arbeiderklassen i Tyskland. Selv om partiet ikke hadde startet revolusjonen som omveltet landet i november 1918, klarte de på grunn av dette å ta kontroll over store deler av arbeider- og soldatrådene som ble satt opp for å administrere de revolusjonære områdene, som på dette tidspunktet de facto kontrollerte de fleste storbyer i landet.
Den viktigste andre politiske makten blant de revolusjonære var det uavhengige sosialdemokratiske parti (USPD), en venstrefløy innad i SPD som var blitt splittet løs i løpet av krigsårene i protest mot fortsatt krigføring. Sammen tok disse to partiene over kontrollen av de fleste arbeiderrådene. I det nasjonale rådet hadde SPD og USPD tre representanter hver. De to partiene fant det vanskelig å samarbeide.
I et forsøk på å sikre mot en gjentakelse av hendelsene i Russland året før, inngikk Ebert en pakt med hærledelsen, den såkalte Ebert-Groener-pakten, hvor general Wilhelm Groener lovte at hæren ville støtte en SPD-regjering, mot at Ebert lovte at han ville slå ned på venstreopprør, kalle sammen til en nasjonalforsamling, og at hærens offiserskorps kunne fortsette som en uavhengig institusjon.
De fleste av punktene i Ebert-Groener-pakten ble gjennomført under en riksrådskongress i desember 1918, hvor representanter for arbeider- og soldatrådene, som nå de facto hadde politisk kontroll over det meste av landet, vedtok å oppløse rådsstyret. Et forslag fra USPD om å gjøre rådsstyre til kjernen i en ny sosialistisk republikk ble stemt ned. Isteden skulle det holdes valg til en nasjonalforsamling den 19. januar 1919, hvis oppgave det var å utvikle en ny grunnlov for republikken.
Dette skulle bli siste ledd i rådsstyre over Tyskland. USPD splittet seg over hvordan de skulle håndtere både tapet i riksrådskongressen og den kontinuerlige volden fra det tyske militæret og politi mot revolusjonære grupperinger.
De radikale delene av USPD sammen med andre revolusjonære venstrebevegelser valgte å forsøke en ny revolusjon, det såkalte spartakistopprøret i Berlin i januar 1919, et forsøk på en kommunistisk revolusjon for å velte Ebert og SPD. Dette ble raskt slått ned, til tross for voldsomme gateslag i Berlin, og spartakistenes ledere Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble myrdet 15. januar. Revolusjonsforsøk i Bremen (januar-februar), Ruhr (mars), Würzberg (april) og den bayerske rådsrepublikk i april og mai 1919 ble brutalt slått ned av tyske militære styrker og frivillige veteraner i de såkalte frikorpsene.
Mens revolusjonen ble slått ned med våpenmakt i de større byene i Tyskland, ble det første valget med allmenn stemmerett gjennomført i januar 1919. SPD ble valgets store vinner, med 38 prosent av stemmene. Sammen med sine allierte, det liberale tyske demokratiske parti (Deutsche Demokratische Partei, DDP) og det katolsk-kristelige Zentrum vant SPD 76,2 prosent av stemmene ved valget. Disse partiene kom til å prege arbeidet med å utforme en ny grunnlov over det neste halvåret. USPD fikk åtte prosent av stemmene, og andre partier på venstresiden boikottet valget.
Nasjonalforsamlingen samlet seg våren 1919 i Weimar for å utarbeide en ny grunnlov for republikken. Provinsbyen var mest kjent for Goethe og klassisk tysk kultur, og ble derfor ansett for å være mer tillitvekkende som sete for en ny republikks konstitusjonelle forsamling for de allierte. Det var også mye tryggere for de folkevalgte enn de revolusjonære storbyene. Friedrich Ebert ble valgt til republikkens første president, og Philipp Scheidemann til dets ministerpresident (regjeringssjef). Med valget endte rådsrepublikken og Weimarrepublikkens representative demokrati tok til.
Grunnloven ble en av de mest progressive grunnlovene i verden. Allmenn stemmerett ble gitt til alle tyske borgere over 20 år, menn så vel som kvinner, som hvert fjerde år valgte representanter til den tyske riksdagen. Republikkens president ble valgt hvert sjuende år. Republikken ble i stor grad føderal i struktur, med utstrakt selvstyre til delstatene. Delstatene, samt de prøyssiske provinsene, fikk også frie valg og valgte representanter til riksrådet, riksdagens overhus. Grunnloven satte også ned en rekke grunnleggende rettigheter for tyske borgere, blant annet ytringsfrihet, religionsfrihet og retten til å behandles likt under loven. For den tyske adelen betydde den nye grunnloven slutten på deres lovregulerte privilegier, og alle adelstitler og monarkiske titler ble avskaffet.
I ettertid har imidlertid Weimarrepublikkens grunnlov blitt kritisert for også å ha hatt utilsiktede svakheter. Riksdagens medlemmer ble valgt i forholdstallsvalg, noe som førte til et villnis av små splinterpartier, noe som ledet til stadige regjeringskriser og problemer med politisk gjennomslagskraft for regjeringspartier. Grunnloven ga også presidenten makt til å fjerne kansleren, selv når kansleren hadde støtte fra riksdagen. Den ga også presidenten nærmest diktatorisk makt i unntakstilstander, uten at unntakstilstander ble klart definert. Alle disse problematiske elementene ved grunnloven ble benyttet av Adolf Hitler og nazistpartiet da de tok over makten og gjorde slutt på republikken på begynnelsen av 1930-tallet.
Nærmest umiddelbart etter at den nye grunnloven var ferdig utarbeidet våren 1919, måtte den nye republikkens ledelse signere Versaillestraktaten, fredsavtalen etter første verdenskrig. Freden skulle vise seg å være langt hardere enn de fleste tyskere hadde fryktet, og Philipp Scheidemann trakk seg som ministerpresident i protest mot de harde vilkårene. Den nye regjeringen, ledet av Gustav Bauer (også SPD) signerte til slutt Versailles-freden 28. juni 1919, etter å ha fått et alliert ultimatum.
Den tyske regjeringen måtte gå med på flere langtrekkende betingelser for å få fred med vestmaktene:
Spesielt var områdene oppgitt til Polen og den såkalte krigsskyldparagrafen bittert å svelge for den tyske befolkningen.
Krigens slutt hadde kommet som et sjokk for store deler av den tyske befolkningen. Både blant offiserskorpset og blant konservative borgere og soldater ble skylden for tapet lagt på de som hadde stått for fredsforhandlingene: Sosialdemokrater, intellektuelle på venstresida og jøder ble spesielt pekt ut som syndebukker.
Da den nye tyske regjeringen signerte Versailles-freden sommeren 1919, økte motstanden fra disse kreftene. De hadde hjulpet regjeringen med å kjempe ned en kommunistisk revolusjon, men nå begynte de å bruke vold mot demokratiske partier. Hundrevis av politikere ble myrdet av disse grupperingene i løpet av de første årene av Weimarrepublikken. Mange av morderne hadde direkte forbindelser til den tyske hæren, som fungerte som en stat i staten som følge av Ebert-Groening-pakten. Blant de mest kjente ofrene var utenriksminister Walther Rathenau (1922) og tidligere finansminister Matthias Erzberger (1921). Den katolske Erzberger ble drept fordi han hadde signert våpenstillstandsavtalen med de vestlige maktene i november 1918 på vegne av den tyske regjeringen. Rathenauer ble drept fordi han hadde inngått Rapallo-traktatene med Sovjetunionen, og fordi han var en prominent jødisk politiker.
I rettssakene mot morderne ga konservative dommere dem ofte nærmest symbolske straffer, eller lot dem gå uten straff. Innflytelsesrike jøder var spesielt utsatt for politisk vold. Jøder hadde raskt blitt knyttet til dolkestøtlegenden blant tyske nasjonalister. Hatet vokste etter at boken Sions vises protokoller ble publisert i 1920, en oppdiktet samling protokoller over et påstått hemmelig samarbeid mellom jøder og frimurerlosjen.
I mars 1920 gjorde Wolfgang Kapp, sammen med general Walther von Lüttwitz, statskupp i Berlin (Kapp-Putsch, norsk «Kapp-kuppet»), sammen med de paramilitære Freikorps-grupperingene. Han lot seg utnevne til rikskansler, oppløste Riksdagen og erklærte den sittende riksregjeringen, som flyktet til Dresden, for avsatt. Kuppet endte med fiasko etter fem dager. Den tyske hærledelsen nektet å angripe kuppmakerne, men gjorde heller ikke mye for å hjelpe Kapp og hans medhjelpere. Det var til slutt arbeiderne i Berlin som fikk beseiret kuppmakerne. Bildet viser en stor demonstrasjon mot Kapp-kuppet i Bonn.
Marienbrigade Erhardt var et av frikorpsene (Freikorps) som medvirket til Kapp-kuppet i mars 1920. Bildet viser frikorpset som marsjerer i Berlin under kuppet.
Sentralt blant disse nasjonalistiske og konservative kreftene var Freikorpsene, frivillige væpnede grupperinger med tidligere soldater som først hadde blitt dannet for å slå ned revolusjonen året før. I mars 1920 forsøkte deler av den tyske hæren samt Freikorps-grupperinger under ledelse av Wolfgang Kapp å gjøre et statskupp og gjeninnføre keiserriket. De tok kontroll over Berlin, men fikk ikke støtte av befolkningen. Kuppet ble til slutt slått ned ikke av den tyske hæren, som nektet å kjempe mot dem, men av streikende arbeidere og offentlige ansatte.
Hvor vanskelig balansegangen var for regjeringen, som trengte arbeidernes stemmer ved valgene, og hæren og frikorpsenes våpenmakt for å beholde kontroll, ble klart umiddelbart etter Kapp-kuppets ende: Mange av de streikende arbeiderne nektet å vende tilbake til arbeidet, og erklærte isteden en kommunistisk republikk. Hæren og frikorpsene måtte nå settes inn mot disse. I enkelte tilfeller de samme soldatene som dager før hadde vært med på kuppforsøket. Først i midten av april var dette såkalte Ruhr-opprøret slått ned med våpenmakt.
Valget sommeren 1920 kom til å vise lignende tendenser. De moderate regjeringspartiene, som hadde vunnet en overveldende seier året før, mistet nå flertallet i riksdagen, mens partier på ytre høyre- og venstrefløy vokste i innflytelse. SPD trakk seg fra regjeringen, og en regjering av moderate høyrepartier tok over.
Den nye regjeringen stogget til en viss grad de militante kreftene på høyresiden, og på venstresiden var mange av de revolusjonære kreftene døde eller på flukt fra midten av 1920 av. For den nye regjeringen kom fokuset til å skifte fra å forsvare republikkens umiddelbare overlevelse til å forsøke å reparere republikkens ødelagte økonomi.
Krigserstatningene til de allierte maktene, og spesielt til Frankrike, har i ettertid fått mye av skylden for de økonomiske problemene i Weimar-republikken. Dette er bare delvis riktig. Tyskland hadde akseptert en rekordhøy sum i krigserstatninger, satt til 132 milliarder gullmark i 1921, hvorav kun 50 milliarder av disse ble krevd betalt, mens resten var rentefrie lån med uendelig betalingsfrist. Mer tyngende var de enorme låne keiserriket hadde tatt opp for å finansiere krigføringen under første verdenskrig. Samtidig hadde grenseendringene pålagt av Versailles-freden gjort at viktige industrielle områder, som Øvre Schlesien, Alsace-Lorraine og Saarland nå ikke lenger var en del av det tyske innenriksmarkedet.
Den eneste måten å få den tyske økonomien på fote igjen var å bygge opp en sterk eksportindustri, slik at landet kunne få nok inntekter til å både betale krigserstatninger og bygge opp igjen innenlandsøkonomien. Men eksporten til de seirende vestmaktene var befengt med en eksporttoll på 26 prosent, noe som gjorde det vanskelig for tysk industri å konkurrere utenlands. I april 1922 gjorde tyske myndigheter, ledet av utenriksminister Walther Rathenau, det første større initiativet for å bryte den økonomiske tvangstrøyen landet var tvunget inn i: Rapallo-avtalen med Sovjetunionen. Avtalen førte til utstrakt økonomisk samarbeid, og hemmelig militært samarbeid, og ble utvidet til en ikkeangrepspakt i Berlin i 1926. Men dette var langt fra nok til å reparere den skadeskutte tyske økonomien, noe den raskt fallende verdien på den tyske valutaen, mark, var et symptom på.
Mark hadde blitt tatt av gullstandarden i august 1914, og hadde etter dette raskt falt i verdi. I løpet av krigen falt verdien fra 4,2 mark per dollar til 7,9. Spesielt etter krigens slutt ble inflasjonen høyere år etter år. I 1919 var en dollar verdt 48 mark.
Den tyske regjeringen, som måtte betale utenlandske lån i dollar og pund, trykket opp større og større mengder mark for å betale dem. Samtidig var det enorme behov innad i landet for gjenoppbygging, økonomisk støtte, lønninger av statsansatte og pensjoner. Etter hvert som den tyske industrien fikk omstilt seg til fredsproduksjon, stabiliserte marken seg rundt 90 per dollar fram til midten av 1921.
Den første store krigserstatningen måtte betales i midten av 1921, og førte til en rask kollaps i verdien på mark, som sank i verdi til rundt 320 for en dollar i begynnelsen av 1922, og videre til 7 400 mark for en dollar i desember 1922. I november 1923 var en dollar verdt 4,2 billioner (4,2¹²) mark.
Grunnene til den enorme økningen i inflasjonen gjennom 1923 diskuteres fortsatt blant akademikere. Det er klart at den fransk-belgiske okkupasjonen av Ruhr-området i januar 1923 var en utløsende årsak. Men i hvor stor grad tyske myndigheter selv forsøkte å presse vestmaktene for endringer ved å la seddelpressene løpe er omstridt.
Inflasjonen skapte enorme problemer for tyske borgere, den tyske regjeringen og landets handelspartnere. Det ble først løst ved innføringen av en ny valuta, den såkalte rentenmark, i en valutareform 15. november 1923.
NSDAP-medlemmer ved rettssaka etter Ølkjellerkuppet i 1923. Partileder Adolf Hitler er nummer 4 fra høyre. Til venstre for ham står Erich Ludendorff. Hitler ble dømt til fem års fengsel, men sona bare ni måneder. Det var under fengselsoppholdet at han skreiv det berømte politiske manifestet sitt, Mein Kampf.
Deler av krigserstatningene ble gjort i råvarer, som de store mengdene kull og treverk som franske myndigheter krevde for gjenoppbyggingen av det krigsherjede nord-Frankrike. Tyske myndigheter var ikke i stand eller ikke villig til å innfri disse leveransene. I januar 1923 valgte Frankrike og Belgia, mot britiske protester, å invadere Ruhr-området, kjerneområdet i den tyske industrien, for å tvinge gjennom erstatningsutbetalingene.
Okkupasjonsstyrkene ble møtt med sivil ulydighet og rullende streiker i de første månedene. For de tyske myndighetene var okkupasjonen en økonomisk katastrofe. Ruhrområdet var kjernen i den tyske økonomien, og med dette området tapt falt verdien av marken svært raskt.
Okkupasjonen førte også til en ny bølge med revolusjons- og kuppforsøk fra ytre høyre- og venstreside. Massive streiker fikk Cuno-regjeringen til å gå av i juni 1923. Kommunistpartiet forberedte seg på en væpnet revolusjon i november 1923, men ble stoppet av den nye regjeringens innføring av unntakstilstand. På den ytre høyresiden forsøkte samtidig Adolf Hitler, leder av det marginale NSDAP, å starte et kupp i en ølkjeller i München, uten å lykkes.
Separatister truet også tysk samling. Innbyggerne i Ruhr- og Rhindalen erklærte en uavhengig Rhinrepublikk høsten 1923. Denne republikken fikk en viss grad av støtte fra franske okkupasjonsstyrker, som håpet å bygge opp en klientstat i området. Støtten fra okkupantene til separatistene ble imidlertid oppgitt etter et års tid, da det ble klart at amerikanske myndigheter nå ønsket en omgjøring av de vestlige alliertes politikk ovenfor Tyskland.
De franske og belgiske okkupantene lyktes til en viss grad i å få fart på krigserstatningene, men de mistet mye av den internasjonale støtten. Både britiske og amerikanske myndigheter kritiserte okkupasjonen, og på begge sider vokste kravet om en total omlegging av politikken ovenfor Tyskland. Okkupasjonen av Ruhr endte i midten av 1925, som følge av Dawes-planen.
Både Tyskland og de seirende vesteuropeiske maktene hadde finansiert mye av første verdenskrig med lån. Mange av disse lånene hadde blitt tatt opp i amerikanske banker, og landet ble i løpet av krigen den største kreditoren i verden. Etter krigen var behovet for utenlandsk kapital for gjenoppbygging enorm i disse landene, og USA var det største lånemarkedet. Amerikanske myndigheter valgte nå å løse problemene i Tyskland og det europeiske kontinentet med mer penger.
Dawes-planen, godkjent i 1924, løste striden rundt krigserstatninger og fikk slutt på okkupasjonen av Ruhr. I bytte mot amerikanske lån godtok tyske myndigheter en betalingsplan for krigserstatninger. I bytte mot disse garanterte betalingene, lovte Frankrike og Belgia å oppgi sin okkupasjon.
Godkjenningen av planen ble starten på en økonomisk oppgangstid i Weimarrepublikken, finansiert med amerikanske lån. Lånene førte til økt tysk industriproduksjon og eksport, som igjen hjalp gjenoppbyggingen i de andre europeiske landene. Frankrike og Belgia mottok på toppen av dette nå endelig regelmessige krigserstatninger fra Tyskland.
Tyske krigserstatninger ble nå i praksis betalt med amerikanske lån. Den tyske økonomien, med en ny valuta og med åpen kreditt i amerikanske banker, begynte raskt å vokse, og Weimarrepublikken blomstret. Dawes-planen ble oppdatert med Young-planen fra august 1929, som skulle være en endelig plan for tyske krigserstatninger. I følge denne avtalen skulle Tyskland fortsette å betale to milliarder gullmark per år fram til 1989. Men allerede måneden etter fikk denne lånebaserte oppgangen sin slutt, med børskrakket på Wall Street.
Med starten på den store depresjonen i USA tørket amerikanske lån til Tyskland inn, og tyske myndigheter kuttet ned på sine betalinger til resten av Europa. Resten av verden kunne ikke lenger betale for tyske eksportvarer, og arbeidsledigheten vokste raskt.
En måned etter starten på børskrakket i Wall Street døde den tyske utenriksministeren Gustav Stresemann. Han hadde vært utenriksminister sammenhengende fra 1923 av, gjennom et utall tyske sentrumsregjeringer. Han hadde vært uunnværlig i det diplomatiske arbeidet med å reintegrere Tyskland inn i det internasjonale statssystemet, og i å holde en skjør sentrumsallianse sammen innenriks. Med hans død begynte deres grep over tysk politikk også å glippe.
Generalen Paul von Hindenburg hadde blitt valgt til tysk president i 1925. Han hadde aldri vært en tilhenger av parlamentarisk demokrati, og brukte våren 1930 sin makt til å fjerne rikskansleren og å innføre unntakslover. Han innsatte i stedet sin egen konservative kandidat, Heinrich Brüning. Dette grepet ble sett på som nødvendig av mange tyske politikere, siden Riksdagen var nærmest handlingslammet etter Stresemanns død, men skulle vise seg å være første steg mot diktatur.
Ved valget i 1930 hadde arbeidsledigheten doblet seg fra 1928, til femten prosent. Partier på ytre høyre- og venstreside fikk rekordoppslutning. Adolf Hitlers naziparti NSDAP ble nest største parti med atten prosent av stemmene, kommunistpartiet var tredje størst med tretten prosent av stemmene. SPD var fortsatt det største partiet, men med synkende oppslutning.
Brüning-regjeringen fortsatte under den nye riksdagen, til tross for mangelen på parlamentarisk flertall. Regjeringens styre ble fra nå av godkjent gjennom presidentens unntaksdekreter, ikke av beslutninger i riksdagen. Ved å forbigå riksdagen var det mulig å kjøre en hard kuttpolitikk på statsbudsjettet. Dette førte til utstrakt misnøye i befolkningen, og en arbeidsledighet som nådde 30 prosent i 1932.
Adolf Hitler i Weimar i oktober 1933.
I valget i 1932 fikk nazistene igjen en kraftig økning i stemmetallet, med 37 prosent av stemmene. De var nå en politisk makt som selv president Hindenburg måtte ta med i sine beregninger. Hindenburg kunne ikke fordra Adolf Hitler, lederen for nazistene, men hatet også sosialdemokratene. Den aldrende presidenten omgikk seg imidlertid med aristokrater og gamle offiserer fra høyresiden, som ikke alle hadde like lite til overs for Hitler og nazistene.
På gatene i Berlin og andre tyske storbyer var det på denne tiden regelrett gatekrig mellom uniformerte nazisympatisører på den ene siden og revolusjonære kommunister på den andre siden. Det ble etter hvert klart for Hindenburg og hans indre krets at en ny regjering ikke kunne dannes uten støtte fra enten nazistene eller SPD. Hindenburg valgte nazistene, og Hitler ble 30. januar 1933 utnevnt til rikskansler av Tyskland.
Fire uker senere, 27. februar, ble riksdagen satt i brann, angivelig av en kommunist. Dagen etter fikk Hitler president Hindenburg til å innføre permanent unntakstilstand, for å stoppe hva nazistene hevdet var starten på en kommunistisk revolusjon. Fire uker senere ble Hitler gitt diktatorisk makt gjennom Ermächtigungsgesetz (fullmaktsloven) av 1933. Weimarrepublikken var nå de facto død. Året etter var den juridisk død, med Hindenburgs død i august, og Adolf Hitlers utnevnelse til Führer.
Fritz Lang regnes som det største navnet innen tysk ekspresjonistisk film. Her en scene fra hans Dr. Mabuse, Der Spieler (1922).
For kunst, kultur og vitenskap skulle Weimarrepublikken bli en gullalder. Filmindustrien nådde sitt høydepunkt i Tyskland under denne tiden, malerkunst og litteratur blomstret opp, og teater og kabaretforestillinger kom til å bli symboler på æraen i ettertid. Mye av denne kunstneriske oppblomstringen skjedde i Berlin, som i denne perioden begynte å utfordre Paris gamle status som Europas ledende kunstsentrum.
Tysk filmindustri blomstret opp under Weimarrepublikken, og de store UFA-studioene i Babelsberg utenfor Berlin var på 1920-tallet den største konkurrenten til Hollywood på det internasjonale filmmarkedet. Tysk film fra begynnelsen av denne perioden var sterkt inspirert av ekspresjonismen, og brukte ofte virkemidler fra eksperimentelt teater i kulissebygging og skuespillerteknikk. Framstående eksempel på denne typen filmer er Doktor Caligaris kabinett (1920) og Nosferatu (1922) og Fritz Langs senekspresjonistiske Metropolis (1926).
Ekspresjonismen mistet etter hyperinflasjonens herjinger mye av sin innflytelse. En ny kunstnerisk bølge vokste fram som en reaksjon, kalt Neue Sachlichkeit (nysaklighet), fra 1922 av. Denne kunstneriske bevegelsen hadde som mål å bryte med den selvhøytidelige og pompøse tyske offentligheten under keiserdømmet og innenfor kunstverdenen. Bevegelsen var en generell vending mot beskrivning av virkeligheten, som kom til å prege litteratur, filmkunst og ikke minst design og arkitektur i tiåret som fulgte. Ledende i så henseende var Bauhaus-skolen, grunnlagt av Hugo Grotius i Weimar i 1919. Otto Dix var en ledende billedkunstner innen genren. Forfattere som Alfred Döblin og Ludwig Renn skrev samfunnskritiske romaner i den nye virkelighetsnære stilen, mens Bertholt Brecht revolusjonerte teaterkunsten. Under bevegelsens store paraply fantes også dadaistene, som hadde kommet ned fra de sveitsiske fjellene etter krigen, og nå fant et nytt hjem i Berlin for deres anarkistiske, konvensjonsbrytende kunst.
Den nye sakligheten inspirerte også den tyske filmindustrien på slutten av 1920-tallet. I bytte mot amerikanske lån hadde tyske myndigheter under Dawes-planen gått med på å strupe eksporten av blant annet tyske filmer. Hollywood hadde med dette blitt kvitt sin største konkurrent. For tyske filmproduksjoner var en vending mot den nye saklighetens fokus på verden som den var, og bort fra ekspresjonismens massive kulisser og storproduksjoner, både en kunstnerisk og økonomisk nødvendighet. G. W. Pabst var den ledende regissøren i tysk filmindustri i denne perioden, som fikk sitt høydepunkt med Fritz Langs «M» (1931). Med nazistenes maktovertakelse i 1933 ble all filmproduksjon gjort til del av partiets propagandaapparat, og landets posisjon som en ledende filmprodusent endte.
Weimarrepublikken ble stort sett ikke referert til med dette navnet mens republikken eksisterte. Offisielt hadde republikken det samme navn som sin forgjenger, det tyske riket. I dagligtale ble imidlertid Tyskland, republikken, eller den tyske republikk stort sett brukt. Det var Adolf Hitler som først knyttet republikken til provinsbyen hvor dens grunnlov hadde blitt fastsatt. Hitler refererte til «republikken fra Weimar» for å gjøre narr av den som svak og provinsiell, i en tale i februar 1929. Kort etterpå brukte han for første gang også betegnelsen vi kjenner, Weimarrepublikken, i en aviskronikk. Først på 1950-tallet ble betegnelsen Weimarrepublikken et generelt brukt begrep på Tyskland mellom 1918 og 1933, og navnet har beholdt noen av de negative konnotasjonene Adolf Hitler først prøvde å fylle begrepet med opp til i dag.
.svg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.