amerikansk system av seks militære, geosynkrone kommunikasjonssatellitter med høy kapasitet. Skal utfylle, senere erstatte, DSCS (Defense Satellite Communications System). Hver WGS satellitt hevdes å ha omtrent like stor båndbredde som hele DSCS-konstellasjonen, og i tillegg til C-båndet opererer WGS-systemet i Ka-båndet.
Primærkontraktør for WGS-satellittene er Boeing Satellite Systems, som bygger dem med utgangspunkt i en Boeing 702 plattform. Satellittene skytes opp med Atlas V eller Delta IV bæreraketter, og de første utgavene hadde en startvekt på omkring 3400 kg. De bruker xenon-ionmotorer for den siste manøvreringen til geosynkron bane, der solcellepanelene foldes ut til en spennvidde på 41 m.
Etter opprinnelige planer skulle WGS-systemet omfatte fem satellitter, men 3. oktober 2007 meldte Australias forsvarsdepartement om finansiering av en sjette. Av de seks satellittene danner de tre første Block I i romsegmentet, de tre siste Block II.
WGS-1 ble skutt opp 10. oktober 2007 med en Atlas V fra Cape Canaveral Air Force Station i Florida. Satellitten fikk den militære betegnelsen USA-195, og dekker området fra USA's vestkyst til Sydøst-Asia.
Også WGS-2 benyttet en Atlas V da den ble skutt opp 4. april 2009 for plassering i geosynkron bane ved omkring 60 grader øst (over Det indiske hav). Her har den vært brukt av US Central Command i Afghanistan, Irak og andre steder med militær aktivitet i Sydvest-Asia.
WGS-3 ble skutt opp med en Delta IV Medium+ for å dekke det østlige Atlanterhav.
WGS-4, første satellitt av den mer avanserte Block II typen, brukte også en Delta IV Medium+ ved oppskytningen 20. januar 2012 fra Cape Canaveral Air Force Station. Satellitten skal manøvreres til en endelig posisjon over Det indiske hav med dekning fra Midt-Østen til Sydøst-Asia. Den har spesiell båndvidde for utvidet kommunikasjon med UAVer (Unmanned Aerial Vehicles eller droner) i tillegg til vanlige tjenester. Startvekten er økt til omkring 6 tonn, prisen trolig fra ca. 300 millioner til bortimot 464 millioner dollar.