Vøyen gård – Store norske leksikon

Vøyen gård er en gård i Bærum ved elva Lomma, med et areal på 484 dekar, hvorav 450 mål dyrket mark, og 5200 dekar skog og utmark i Gupumarka, på grensen mot Asker. I tillegg til å fungere som et stort gårdsbruk, har det vært mange aktiviteter knyttet til Vøyen, blant annet et guttehjem (Wøyen guttehjem). Gården eies i dag av Bærum kommune.

Faktaboks

Etymologi: Vodin ‘gården ved vadestedet’
Også kjent som: Vøien, Wøien, Wøyen

Vøyen var lenge den største gården i Bærum, på det meste med 1100 dekar dyrket mark og 6800 dekar skog og utmark. Gården var en proprietærgård som ikke var eid av bønder. I 1826 hadde Vøyen 940 dekar innmark og fødde 12 hester, 60 kuer og 40 sauer. I 1939 hadde Vøyen et areal på 922,5 dekar, hvorav 920,5 dekar var dyrket mark. Gården hadde på det meste 19 husmannsplasser.

Blant de ulike bygningene på gården er Hurumgården med sidebygningen «Libanon» fra slutten av 1700-tallet, som i dag brukes av Bærum Arbeidssenter. Vinkelgården er fra slutten av 1700-tallet og brukes i dag til selskapslokale, møter og kurs. Vinkelgården har saler med lysekroner i krystall, stor takhøyde, stilmøbler og uteområde. Ved tunet ligger Vøyendammen og Vøyen mølle, som var i drift på 1800-tallet og frem til midten av 1960-tallet. I dag huser bygningen klubblokalene til Vestre Bærum Sportsfiskere. Gården har et moderne fjøs.

Gårdsnavn

Gårdsnavnet kan utlegges som «gården ved vadestedet», det vil si et sted der en elv er grunn og man kan vade over. Det kan dreie seg om ett eller to vadesteder, da gården ligger mellom Sandvikselva og Isielva. Gårdsnavnet har tidligere blitt skrevet Veudine (1348), Vadin (1398), Wodhine (1426), Vøyen (1666), Wøyen (1723) og Vøien (1898). Offisiell skrivemåte er i dag Vøyen.

Historikk

Det er gjort flere arkeologiske funn på gården. Ved undersøkelser nær gårdsplassen ble det gjort funn som tyder på at det er drevet jordbruk på Vøyen allerede i yngre steinalder (4000 fvt.−1800 fvt.). Blant annet er det funnet to steinøkser. I tillegg ble det gjort funn av bosetningsspor fra bronsealderen og eldre jernalder. På gårdsvaldet finnes et gravfelt med syv runde gravhauger.

I middelalderen tilhørte Vøyen Nesøygodset, med en mindre eierpart som tilhørte Tanum kirke. I 1399 var det skifte etter Åsa Pedersdatter som bodde på Vøyen. Mesteparten av arven gikk til adelsmannen Ogmund Berdorsson (Bolt). Nesøygodset tilhørte flere adelsslekter, og Christian Urne solgte i 1663 godset til Knud Frantsen. Han solgte i 1674 Vøyen til jernverkseier Johan Krefting, som eide Eidsvold og Bærums verk. Krefting døde samme år og enken, Anna Krefting, eide gården til sin død i 1701. Deretter gikk Vøyen i arv til sønnen, major Henrik Krefting (1665–1722), hvis enke Anna Krefting (1680–1747) eide gården til sin død. Deretter overtok sønnen Johan Krefting (1704–1750), som ble etterfulgt som eier av sin bror, major Jacob Krefting (1710–1769). Etter hans død ble gården solgt på auksjon i 1770 til Hans Engebretsen. Han klarte ikke å beholde gården, og den ble i 1774 tildømt major Jacob Kreftings enke, Eleonore Cathrine Dorothea Krefting, født Brinch (1725–1795).

På en ny auksjon i 1775 ble Vøyen solgt til brødrene Søren Kristensen Løkeberg (1741–1819) og Tore Kristensen Løkeberg (1751–1808) for 8100 riksdaler (88 millioner kroner i 2023). De kjøpte også den gamle setegården Nesøya. Etter onkelens død i 1808 overtok Christine Sørensdatter Vøien (født 1778) gården. Hun giftet seg i 1809 med bokholder ved Bærums verk, Johan Fredrik Hansson. I 1855 ble gården delt mellom deres sønner skipskaptein Julius August Hansson (1817–1897), som fikk vestre Vøyen, og cand. jur. Johan Kaspar Hansson, som fikk østre Vøyen. Sistnevnte solgte gården til Conrad Olsen, som videresolgte østre Vøyen til den fremtredende medisinske professor Ernst Ferdinand Lochmann (1820–1891), som benyttet stedet som sommerbolig. I 1885 samlet Julius August Hansson, som hele tiden hadde eid vestre Vøyen, gården igjen, da han kjøpte østre Vøyen. Han eide hele gården til sin død i 1897, da sønnen Stener Hansson overtok østre Vøyen og sønnen Fredrik Hansson vestre Vøyen.

Wøyen guttehjem

Stener Hansson solgte østre Vøyen til et interessentselskap som frasolgte en rekke mindre parseller. Hovedbygningen ble overtatt av bestyreren, John Hurum. Denne ble i 1917 solgt til August Herman Franckes stiftelse, som grunnla Wøyen guttehjem her. Resten av gårdsbruket på østre Vøyen ble solgt til Casper Lomnæs, som solgte til guttehjemmet. I 1917–1918 ble ytterligere deler av østre og vestre Vøyen solgt til guttehjemmet, mens Bærum kommune overtok andre deler av Vøyen.

Fredrik Hansson døde i 1909 og vestre Vøyen tilhørte hans enke til 1911, da gården ble solgt til rittmester, senere oberst Ebbe Carsten Morten Astrup (1876–1955) og hans andre hustru, Anne Edle Margrethe Wedel-Jarlsberg (1880–1926). De solgte i 1918 til guttehjemmet.

Guttehjemmet ble nedlagt i 1956, da lokalene ble tatt i bruk som mottak for ungarske flyktninger. Norges Veterinærhøgskole drev forsøksvirksomhet på jordene på Vøyen fra 1956 til 1971.

Bærum kommune kjøpte i 1971 den delen av Vøyen som hadde tilhørt guttehjemmet. Kommunen restaurerte deretter gårdens bebyggelse i samarbeid med Riksantikvaren.

Annen virksomhet

Vøyen hadde rett til lakse- og ørretfiske i Sandvikselva. Dette medførte god inntekt for eieren av gården. Fra 1500-tallet hadde gården egen sag ved Vøyenfossen i Lommedalselva. Her lå også to kornmøller, beinmølle og vadmelsstampe. Den største kornmøllen fikk lys fra en elektrisk motor allerede i 1899.

I 1758 fikk major Jacob Krefting privilegium til å anlegge et teglverk på Vøyen. Teglverket var mest kjent for sine store takstein og drensrør, og hadde lagerplass for utskipning ved Kadettangen i Sandvika. Dette ble nedlagt rundt 1895.

I 1603–1604 ble det funnet jernmalm i Vestre Berum ved Kirkerudåsen og Eineåsen. Bergverksmannen Paul Smelter bygget den første smeltehytten for jern, Dette ble starten på Bærums Verk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

13. november 2011 skrev Anne Berit Lunde

Wøyen gård rommet også i mange år Asker og Bærum krisesenter fra 1983 til 2006. Til tross for at huset var gammelt og for beboere innebar deling av både rom og bad, var området og bygningen en trygg havn i ett idyllisk og vakkert område. Stedet var dypt savnet av både beboere og ansatte etter flyttingen.

13. november 2011 svarte Svein Askheim

Bygningene og området som helhet er idyllisk. Gården har vært brukt til mange ulike formål etter at Bærum kommune overtok. Julemarkedet hvert år er vel verd et besøk.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Norske storgårder

Terje Bratberg

Cand. philol., konservator