Det er ofte blitt fremhevet at komposisjonen i Vår tids helt og alle de fortellerstemmene som er involvert i romanen — Lermontovs egen, Petsjorins egen, stabskapteinens og rammefortellerens, han som også utgir dagboken — skaper en flersjiktighet i fremstillingen av hovedpersonen som er noe nytt i russisk litteratur ved inngangen til 1840-årene. Leseren får en innsikt i Petsjorins psykologi både slik han fortoner seg for omgivelsene og slik han opplever seg selv. Erik Egeberg hevder at med sin fasetterte skildring av menneskesinnet står Lermontov «ved opphavet til den russiske psykologiske roman».
Men analysen av Petsjorins psykologi har også et dystert aspekt. Litteraturforskeren Susan Layton har påpekt at de tre fortellingene med kvinnelige hovedpersoner — «Taman», «Fyrstinne Mary» og «Bela» — fremstiller en bevegelse i rommet som samtidig viser utviklingen av Petsjorins karakter etter hvert som han går dypere inn i Kaukasus. I «Taman» er han, sier Layton, en uerfaren grønnskolling som på Svartehavskysten lar seg lure av en gjeng smuglere, deriblant en ung kvinne som nesten drukner ham. To år senere, i «Fyrstinne Mary», driver han sitt kyniske spill blant fransktalende russere på kurstedet Pjatigorsk. Nå fremstår han som en farlig intrigemaker som lokker den unge og uerfarne fyrstinnen til å forelske seg i ham, ødelegger hennes gode rykte, provoserer en duell med hennes beundrer Grusjnitskij, og dreper ham. Til slutt, i «Bela», opptrer han som en kaukasisk banditt. Han står ikke tilbake for russernes «asiatiske» motstandere i et samfunn der vold og kvinnehandel er det normale. Petsjorin tilpasser seg deres væremåte like lett som han ifører seg deres klesdrakt, lærer seg å ri som en ekte kaukasisk kunstrytter, en dzjigit, og dropper fransken som malplassert i den festningen på grensen til Asia, hvor han nå befinner seg.
Det var et viktig argument i den russiske erobringen og koloniseringen av Kaukasus at de med sin militære overmakt skulle befri de vantro fjellfolkene fra deres «asiatiske barbari» og bringe dem inn under det russiske imperiets «europeiske sivilisasjon og den rette kristne tro». Med den innsikten i arabisk og persisk kultur som han brakte med seg fra sine universitetsstudier, var denne eurosentriske motsetningen mellom et «sivilisert» Russland og et «barbarisk», «asiatisk» Kaukasus uakseptabel for Lermontov. Han problematiserer den i flere av sine verker. Fremstillingen av Petsjorins psykologiske «asianisme» inngår i denne problematiseringen av Tsar-Russlands eurosentriske orientalisme. Ved å vise hvordan en sivilisert, europeisk russer så lett kunne slippe løs det «asiatiske» elementet i sin natur, avslører Lermontov den offisielle motsetningen mellom «europeisk sivilisasjon» og «asiatisk barbari» som en klisjé i imperiebyggingens tjeneste.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.