sovjetisk politiker og diplomat. Medlem av sosialdemokratiets bolsjevikfløy fra 1906, en rekke ganger arrestert. Under novemberrevolusjonen 1917 var han medlem av Petrograds militær-revolusjonære råd, i borgerkrigen 1918–20 hadde han viktige partiverv i Petrograd, Nisjnij Novgorod og Donbass. 1921–57 var han medlem av og sekretær i partiets sentralkomité, fra 1926 også medlem av politbyrået (senere presidiet). Statsminister 1930–41, utenriksminister 1939–49. Første visestatsminister 1949–56, etter Stalins død 1953 også utenriksminister. Minister for statskontroll 1956–57, deretter ambassadør i Mongolia. Han var fast sovjetisk representant ved Det internasjonale atomenergibyrå i Wien 1960–61.
Molotov var en uhyre hard og utholdende forhandler, noe han viste i forbindelse med den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakt («Molotov–Ribbentrop-pakten») 1939 og senere i forholdet til de øvrige allierte. Han var Stalins mann og representerte den harde linje i sovjetisk utenrikspolitikk etter «folkefrontstiden» i 1930-årene. Også etter Stalins død stod han som representant for denne linje, og han ble fjernet som utenriksminister kort før Titos besøk i Moskva 1956. I forbindelse med Khrusjtsjovs kampanje for desentralisering av industrien fra februar 1957 ledet Molotov forsøket på å tvinge ham til å gå av. Sammen med G. Malenkov, L. Kaganovitsj og D. Sjepilov ble han i juni fordømt av sentralkomiteen og fjernet fra komiteen og partipresidiet. Derimot ble han ikke anklaget for medskyldighet i stalintidens terrorhandlinger mot partimedlemmer. 1961 ble han utsatt for nye og hardere angrep, og 1962 ble han fratatt partimedlemskapet. Mot slutten av sitt liv ble Molotov rehabilitert, og han ble 1984 gjenopptatt som medlem av kommunistpartiet.