Historie

Før det ble opprettet noe universitet i Norge, foregikk universitetsutdanningen ved utenlandske læresteder, særlig danske, svenske, tyske og nederlandske. En kongelig forordning i 1629 gjorde eksamen fra Københavns Universitet til en betingelse for å få geistlige embeter. Fra da av hadde dette universitetet de fleste norske studentene.

Selv om det ikke fantes noe universitet i Norge, var det likevel en del vitenskapelig aktivitet, og enkeltpersoner holdt kontakt med vitenskapelige miljøer i andre land. De ga bidrag til studier av Bibelen og av klassiske språk. Andre emner var Norges historie, topografi og naturforhold. Et visst kjennskap til de gamle norske lovene og deres språkform ble holdt ved like. I 1750 ble Den frie mathematiske Skole i Christiania opprettet som en forløper til Krigsskolen, og i 1757 fulgte BergseminaretKongsberg. Bergseminaret ga undervisning i fysikk, matematikk og kjemi.

I 1760 ble Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab stiftet i Trondheim. Gjennom dette selskapet, med biskop Johan Ernst Gunnerus i spissen, ble det fremmet forskning, særlig med hensyn til historie og studier av naturforhold. Mange slike skildringer ble utgitt av Det topographiske Selskab, stiftet i 1791. I 1809 gikk selskapet opp i Det Kongelige Selskap for Norges Vel, som hadde fremme av det vitenskapelige liv blant sine formål. Dette selskapet gjorde en betydelig innsats for å få opprettet et eget norsk universitet (Det Kgl. Frederiks Universitet i 1811; fra 1939 Universitetet i Oslo).

Universitetet ble opprettet under trange kår, og virksomheten ble i lang tid konsentrert om undervisningen for å sikre tilgangen på embetsmenn. Studier og forskning i tilknytning til landets naturressurser var også en ledetråd. Virksomheter som i våre naboland var utviklet i tilknytning til kongelige samlinger, vitenskapsakademier eller andre frittstående institusjoner, vokste i Norge frem innenfor universitetets ramme og ga det et særpreg. Universitetsbiblioteket i Oslo ble nasjonalbibliotek, Universitetets oldsakssamling ble Norges historiske museum, og de naturhistoriske museer fikk en lignende oppgave på sine områder.

Universitetet fikk nye bygninger i 1852, og gjennom resten av hundreåret økte den vitenskapelige virksomheten betydelig. Her ble også etableringen av Norges geologiske undersøkelse (1858), Det norske meteorologiske institutt (1866) og Statens fiskeriundersøkelser (1900) av betydning. Også ved museene i Bergen og Trondheim økte den vitenskapelige aktiviteten. I 1857 ble Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo stiftet. Etter hvert ble en rekke nye, høyere læresteder etablert: Norges landbrukshøgskole (1897), Norges tekniske høgskole (1910), Norges veterinærhøgskole (1918), Norges lærerhøgskole (1922), Norges tannlegehøgskole (1928), Norges Handelshøyskole (1936), Universitetet i Bergen (1946), Universitetet i Tromsø (1968) og Universitetet i Trondheim (1968).

De vitenskapelige institusjonene i Norge har i forhold til andre land hatt beskjedne inntekter av egne fond og andre private midler, og virksomheten ble for det meste finansiert av offentlige midler. Periodevis var Universitetet i Oslo gjenstand for en kritisk holdning fra myndighetenes side, noe som blant annet ga seg utslag i økonomiske innstramninger, blant annet i 1890-årene. Det ble gjort en rekke forsøk på å samle inn midler til forskningsformål under ledelse av geologiprofessor Waldemar Christofer Brøgger (også kalt «felttoget for norsk vitenskap»). Det mest betydningsfulle resultatet av disse anstrengelsene var Fridtjof Nansens fond til vitenskapens fremme (nå Nansenfondet), som fra opprettelsen og frem til andre verdenskrig var den viktigste finansieringskilden for norsk forskning ved siden av de offentlige bevilgningene til institusjonene. Av private donasjoner kan nevnes Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet (1930) og Anders Jahres gaver til Universitetet i Oslo i 1960- og 1970-årene.

Forskningsrådene er en nyskapning i etterkrigstiden. De innebærer at staten tar et større ansvar på forskningsområdet. I enkelte andre land var slike organer opprettet tidligere. Også i vårt land så man tilløp til slike organer i mellomkrigstiden på det teknisk-industrielle området (blant annet Centralkomiteen for vitenskapelig samarbeide til fremme av næringslivet, 1918; Rådet for teknisk-industriell forskning, 1935). I Norge var de vitenskapelige institusjonene i 1945 utarmet etter krigen. Under andre verdenskrig hadde naturvitenskap og teknologi gjennomgått en rivende utvikling som ledd i krigføringen. En planmessig oppbygging av de norske institusjonene var nødvendig også av hensyn til den industrielle gjenoppbyggingen. Ideer og planer om dette ble utviklet av Londonregjeringen og satt i verk i den første etterkrigstiden, blant annet det nye Forsvarets forskningsinstitutt (1946).

Av de vitenskapelige institusjonene ble Norges tekniske høgskole (NTH) prioritert, og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) ble opprettet i 1946 som et resultat av et samarbeid mellom myndighetene, de vitenskapelige miljøer og industrien. I 1950 ble to nye industrielle oppdragsinstitutter etablert: Sentralinstituttet for Industriell Forskning i Oslo i regi av NTNF og Stiftelsen for industriell og teknisk forskning ved NTH (SINTEF).

En opprustning var imidlertid like nødvendig på andre områder. I 1949 ble Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (NLVF) og Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) opprettet, i 1972 Norges fiskeriforskningsråd (NFFR). Norges råd for anvendt samfunnsforskning (NORAS) ble opprettet i 1987 som en fortsettelse av NAVFs råd for forskning for samfunnsplanlegging.

Forskningsrådene kom til å spille en viktig rolle i oppbyggingen av forskningsinstitusjonene i etterkrigstiden, blant annet ved å finansiere forskningen gjennom fordeling av en del av overskuddet fra Norsk Tipping AS. For å kunne se ulike forskningsområder og organer i sammenheng opprettet myndighetene Forskningsrådenes fellesutvalg i 1949, avløst av Hovedkomiteen for norsk forskning som et rådgivende organ for regjeringen i 1965. Denne ble i 1983 avløst av Forskningspolitisk råd. I 1988 ble dette avviklet og rådgivningsfunksjonen tillagt Norges forskningsråd fra 1993.

På flere områder har norsk vitenskap hevdet seg bra. Én norsk vitenskapsmann er tildelt Nobelprisen, Odd Hassel i kjemi i 1969. Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo og Finn E. Kydland ble tildelt Nobels minnepris i økonomi, i henholdsvis 1969, 1989 og 2004.

Organisering

Forskning og utviklingsarbeid utføres ved universitetene og høyskolene, ved frittstående forskningsinstitutter (instituttsektoren) og i industrien. En rekke regionale forskningsstiftelser og kompetansesentre har vokst frem siden 1980-årene i tilknytning til de statlige høyskolene.

Det sentrale organet i norsk forskning i dag er Norges forskningsråd (NFR), som ble opprettet i 1993 ved sammenslåing av de fem tidligere forskningsrådene. NFR er forvaltningsmessig underlagt Kunnskapsdepartementet. Det skal planlegge, initiere, samordne og finansiere norsk forskning. På regjeringsplan er det opprettet et Regjeringens forskningsutvalg (RFU) og et embetsmannsutvalg, og en egen avdeling i departementet er sekretariat for begge.

De norske forsknings- og utviklingsutgiftene utgjorde 27,3 milliarder kroner i 2003. Offentlige myndigheter finansierte 42 prosent av forsknings- og utviklingsutgiftene, mens næringslivet finansierte 47 prosent. Størstedelen av forskningsinnsatsen foregikk i industrien (13,4 milliarder kroner), fulgt av universitets- og høyskolesektoren (7,4 milliarder) og instituttsektoren (6,3 milliarder). De samlede forskningsutgiftene utgjorde 1,7 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 2003. I forhold til innbyggertallet er dette vesentlig lavere enn for de øvrige nordiske landene og de store OECD-landene, som blant annet har en betydelig forsvarsforskning. I næringslivet er utviklingsinnslaget i forskningen størst, mens anvendt forskning og utviklingsarbeid dominerer i instituttsektoren. I universitetssektoren utgjør grunnforskningen det største innslaget, men også innslaget av anvendt forskning er betydelig i denne sektor.

Tallet på forskere med universitets- og høyskoleutdannelse var cirka 35 000 i 2003. De utførte anslagsvis 21 000 årsverk (ikke alle arbeider fulltid med forskning). Blant forskerne utgjorde kvinnene 37 prosent ved universitetene og høyskolene, mens den tilsvarende andel var 32 prosent i instituttsektoren og 18 prosent i industrien.

Utviklingstendenser

Universiteter og høyskoler har gjennomgått en sterk ekspansjon i etterkrigstiden, særlig i perioden 1960–1975 og i 1990-årene. Dette skyldtes i første rekke at studenttilgangen økte. Studenttallet var 211 000 i 2005, derav 89 000 ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene og 122 000 ved de statlige høyskolene. Også forsknings- og utviklingsvirksomheten har ekspandert betydelig i alle de tre hovedsektorene: universiteter, institutter og næringsliv. To nye universiteter ble etablert i 2005: Universitetet i Stavanger og Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås. I 1999 opprettet Stortinget Fondet for forskning og nyskapning. Det har lenge vært et politisk mål at Norge skal investere like mye i forskning og utvikling i forhold til bruttonasjonalproduktet som et gjennomsnitt av landene i OECD. I 2003 investerte Norge 1,7 prosent av BNP i forskning og utvikling, mens OECD-gjennomsnittet lå på 2,2 prosent.

I internasjonal sammenheng vil forskningen i et lite land ofte lide under at de tilgjengelige ressursene fordeles på mange fagområder. Dette følger dels av at utdanningen er avhengig av bredde, dels av behov i de samfunnsområder hvor det er aktuelt å trekke på forskning. I de senere årene har man likevel søkt å oppnå en mer målrettet prioritering og konsentrasjon gjennom såkalte programområder og satsingsområder. Et utslag av dette er opprettelsen av sentre for fremragende forskning. En beskjeden satsing på romforskning, flyforskning og militærforskning betyr at den norske innsatsprofilen innen forskning avviker atskillig fra de store industrilandenes. Gjennom internasjonalt samarbeid deltar Norge imidlertid i enkelte store prosjekter. Det største er det kjernefysiske laboratoriet i Sveits (CERN). Siden 1980-årene er Norge også blitt medlem i det europeiske romsamarbeidet (ESA), det molekylærbiologiske samarbeidet (EMBL) og i EUs rammeprogram for forskning.

I løpet av 1990-årene fikk etiske spørsmål som knytter seg til moderne vitenskap, stor oppmerksomhet i både forskningsmiljøene og samfunnet for øvrig. I Norge har myndighetene opprettet tre nasjonale forskningsetiske komiteer for å behandle slike spørsmål. Komiteene dekker henholdsvis medisin, naturvitenskap og teknologi, samt humaniora og samfunnsvitenskap. Bioteknologinemnda (1991) og Teknologirådet (1999) har en tilsvarende funksjon.

Noen kvinner og menn som har gjort seg bemerket på forskjellige fagområder

Teknisk-naturvitenskapelige fag

Niels Henrik Abel
Waldemar Brøgger
Waldemar Brøggers studier av mineraler og bergarter i Oslofeltet er blitt klassiske innen faget.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC0 1.0
Svein Rosseland
Svein Rosseland grunnla den teoretiske astrofysikk i Norge. Et månekrater og en asteroide er oppkalt etter Rosseland.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Harald Ulrik Sverdrup
Oseanografen Harald Ulrik Sverdrup har fått den internasjonale enheten for havstrømmer oppkalt etter seg.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Vitenskapsperson Levetid Fagområde
Johan Ernst Gunnerus 1718–1773 zoologi, botanikk
Christopher Hansteen 1784–1873 astronomi, geofysikk
Christen Smith 1785–1816 botanikk
Mathias Numsen Blytt 1789–1862 botanikk
Baltazar Mathias Keilhau 1797–1858 geologi
Niels Henrik Abel 1802–1829 matematikk
Michael Sars 1805–1869 zoologi
Theodor Kjerulf 1825–1888 geologi
Carl Anton Bjerknes 1825–1903 matematikk, fysikk
Ludvig Sylow 1832–1918 matematikk
Peter Waage 1833–1900 kjemi
Henrik Mohn 1835–1916 meteorologi
Cato Maximilian Guldberg 1836–1902 matematikk
Georg Ossian Sars 1837–1927 zoologi
Sophus Lie 1842–1899 matematikk
Robert Collett 1842–1913 zoologi
Axel Gudbrand Blytt 1843–1898 botanikk
Waldemar Christofer Brøgger 1851–1940 geologi
Johan Vogt 1858–1932 geologi
Fridtjof Nansen 1861–1930 oseanografi
Vilhelm Friman Koren Bjerknes 1862–1951 fysikk, meteorologi
Kristian Bernhard Birkeland 1867–1917 fysikk
Johan Hjort 1869–1948 marinbiologi
Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie 1872–1948 zoologi
Carl Mülertz Størmer 1874–1957 matematikk
Bjørn Helland-Hansen 1877–1957 oseanografi
Ellen Gleditsch 1879–1968 kjemi
Lars Vegard 1880–1963 fysikk
Olaf Holtedahl 1885–1975 geologi
Thoralf Albert Skolem 1887–1963 matematikk
Victor Moritz Goldschmidt 1888–1947 mineralogi
Harald Ulrik Sverdrup 1888–1957 oseanografi
Johan Peter Holtsmark 1894–1975 fysikk
Rolf Nordhagen 1894–1979 botanikk
Svein Rosseland 1894–1985 astrofysikk
Halvor Skappel Solberg 1895–1974 meteorologi
Jacob Aall Bonnevie Bjerknes 1897–1975 meteorologi
Odd Hassel 1897–1981 kjemi
Odd Dahl 1898–1994 fysikk
Egil Andersen Hylleraas 1898–1965 fysikk
Sverre Petterssen 1898–1974 meteorologi
Thomas Fredrik Weiby Barth 1899–1971 petrografi, geologi
Knut Breirem 1902–1991 fôringslære
Rolf Widerøe 1902–1996 fysikk
Lars Onsager 1903–1976 kjemi
Per Fredrik Scholander 1905–1980 zoofysiologi
Ragnar Fjørtoft 1913–1998 meteorologi
Arnt Eliassen 1915–2000 meteorologi
Atle Selberg 1917–2007 matematikk
Harald Skjervold 1917–1995 husdyravl
John Ugelstad 1922–1997 industriell kjemi
Ivar Giaever 1929– fysikk

Medisin

Vitenskapsperson Levetid Fagområde
Daniel Cornelius Danielssen 1815–1894 bakteriologi
Gerhard Henrik Armauer Hansen 1841–1912 bakteriologi
Axel Holst 1860–1931 vitaminforskning
Johan Scharffenberg 1869–1965 sosialmedisin
Alette Schreiner 1873–1951 biologi, antropologi
Kristian Emil Schreiner 1874–1957 anatomi, antropologi
Georg Herman Monrad-Krohn 1884–1964 nevrologi
Otto Lous Mohr 1886–1967 anatomi, genetikk
Carl Arnoldus Müller 1886–1983 indremedisin
Asbjørn Følling 1888–1973 biokjemi
Jan Jansen 1898–1984 nevroanatomi
Ørnulv Ødegård 1901–1986 psykiatri
Karl Evang 1902–1981 sosialmedisin
Sigvald Bernhard Refsum 1907–1991 nevrologi
Alf Brodal 1910–1988 nevroanatomi

Retts- og samfunnsvitenskap

Vitenskapsperson Levetid Fagområde
Anton Martin Schweigaard 1808–1870 jus, samfunnsøkonomi
Eilert Lund Sundt 1817–1875 sosiologi, demografi
Torkel Halvorsen Aschehoug 1822–1909 jus, samfunnsøkonomi
Anders Nicolai Kiær 1838–1919 statistikk
Carl Sofus Lumholtz 1851–1922 etnografi
Oskar Gustav Jæger 1863–1933 samfunnsøkonomi
Fredrik Stang 1867–1941 jus
Frede Castberg 1893–1977 jus
Ragnar Knoph 1894–1938 jus
Ragnar Frisch 1895–1973 samfunnsøkonomi
Harald Krabbe Schjelderup 1895–1974 psykologi
Trygve Haavelmo 1911–1999 samfunnsøkonomi
Johannes Bratt Andenæs 1912–2003 jus
Torstein Eckhoff 1916–1993 jus
Stein Rokkan 1921–1979 sosiologi
Fredrik Barth 1928–2016 sosialantropologi
Leif Johansen 1931–1982 samfunnsøkonomi
Torkel Opsahl 1931–1993 jus
Finn E. Kydland 1943– samfunnsøkonomi

Humanistiske fag

Carl Paul Caspari
Carl Paul Caspari, professor i gammeltestamentlig teologi, skrev en arabisk grammatikk som ble utgitt i flere land.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Ernst Sars
Ernst Sars ytte viktige bidrag til forståelsen av norsk historie, og ble en referanse for 1900-tallets historikere.
Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC0 1.0
Francis Bull
Litteraturhistorikeren Francis Bull var en glimrende formidler av litteraturkunnskap. Hans studier av norsk litteratur i dansketiden er av varig verdi.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC0 1.0
Vitenskapsperson Levetid Fagområde
Knud Leem 1696–1774 samisk språk
Gerhard Schøning 1722–1780 historie
Niels Treschow 1751–1833 filosofi
Rudolf Keyser 1803–1864 historie
Peter Andreas Munch 1810–1863 historie, norrøn filologi
Ivar Aasen 1813–1896 norsk språk
Carl Paul Caspari 1814–1892 teologi
Marcus Jacob Monrad 1816–1897 filosofi
Jens Daniel Carolus Lieblein 1827–1911 egyptologi
Sophus Bugge 1833–1907 norrøn filologi
Oluf Rygh 1833–1899 arkeologi, historie, språkforskning
Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson 1834–1917 kunsthistorie
Ernst Sars 1835–1917 historie
Johan Storm 1836–1920 norsk språk
Yngvar Nielsen 1843–1916 historie
Gustav Storm 1845–1903 historie
Marius Hægstad 1850–1927 norsk språk
Alf Torp 1853–1916 sammenlignende språkvitenskap
Gerhard Gran 1856–1925 litteraturforskning
Moltke Moe 1859–1913 folkeminneforskning
Hjalmar Falk 1859–1928 germansk filologi
Olaf Broch 1867–1961 slaviske språk
Jens Thiis 1870–1942 kunsthistorie
Samson Eitrem 1872–1966 klassisk filologi
Halvdan Koht 1873–1965 historie
Harry Fett 1875–1962 kunsthistorie
Ole Mørk Sandvik 1875–1976 musikkforskning
Magnus Olsen 1878–1963 norrøn filologi
Edvard Bull 1881–1932 historie
Knut Liestøl 1881–1952 folkeminneforskning
Carl Johan Sverdrup Marstrander 1883–1965 keltiske språk
Anton Wilhelm Brøgger 1884–1951 arkeologi
Didrik Arup Seip 1884–1963 nordisk språkvitenskap
Sigmund Mowinckel 1884–1965 teologi
Oluf Kolsrud 1885–1945 kirkehistorie
Francis Bull 1887–1974 litteraturforskning
Peter Hjalmar Rokseth 1891–1945 litteraturforskning
Alf Axelssøn Sommerfelt 1892–1965 allmenn språkvitensap
Georg Morgenstierne 1892–1978 indo-iranske språk
Olav Gurvin 1893–1974 musikkforskning
Anne Elisabeth Holtsmark 1896–1974 norrøn filologi
Leiv Amundsen 1898–1987 klassisk filologi
Arne Ording 1898–1967 historie
Sverre Steen 1898–1983 historie
Helge Ingstad 1899–2001 arkeologi
Hans Peter L'Orange 1903–1983 kunsthistorie, arkeologi
Hans Vogt 1903–1986 allmenn språkvitenskap
Harris Birkeland 1904–1961 semittisk språkvitenskap
Jens Arup Seip 1905–1992 historie
Andreas Holmsen 1906–1989 historie
Arne Næss 1912–2009 filosofi
Edvard Bull d.y. 1914–1986 historie
Thor Heyerdahl 1914–2002 etnografi, arkeologi
Anne Stine Ingstad 1918–1997 arkeologi

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kvaal, Stig: Janus med tre ansikter : om organiseringen av den industrielt rettede forskningen i spennet mellom stat, vitenskap og industri i Norge, 1916-1956, 1997, isbn 82-7765-021-3
  • Skoie, Hans: Norway – a province of science in a changing world, 1997
  • Skoie, Hans: Norsk forskningspolitikk i etterkrigstiden, 2005, isbn 82-02-24876-0

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg