Victoria terrasse

I 1874 ble «Interessentskabet for Ruseløkkens Bebyggelse» dannet. De engasjerte arkitekt Henrik Thrap-Meyer til å tegne et utkast til bebyggelsen på tomta. Thrap-Meyer, som allerede hadde tegnet flere skoler i Kristiania, var en velrenommert arkitekt. I 1875 henvendte «Interessentskabet for Ruseløkkens Bebyggelse» seg til magistraten for å få omregulert Ruseløkkbakken.

Til da hadde de kjøpt 25 av 37 tomter og startet planleggingen. Arkitekten Henrik Thrap-Meyer utarbeidet to forslag som ble presentert i byggesaken. Interesseselskapet argumenterte for at anlegget ville være et prydanlegg med stor nytteverdi for byen, og søkte om et tilskudd til prosjektet. Dette markerte starten på en lang byggesak med mange forslag og arkitekter. Først i andre halvdel av 1877 ble reguleringsplanen for tomten vedtatt. Anlegget fikk dispensasjon for flere byggehøyder, men fikk ikke dispensasjon fra regelen om at minimum en fjerdedel av tomten skulle benyttes som gårdsplass.

I andre halvdel av desember 1878 ønsket interesseselskapet å opprette et aksjeselskap for å overta tomten og planene. Det ble presentert to detaljerte forslag for prosjektet med varierte størrelser på leiligheter og mulighet for offentlige lokaler. Basarene ble ikke nevnt i forslaget. I 1881 sendte IFRB, «Interessentskabet for Ruseløkkens Bebyggelse», byggemelding for første byggetrinn av basaranlegget etter tegninger fra arkitekt Thrap-Meyer, i mai, og sommeren samme år startet rivingen av hus langs Ruseløkkveien. Anlegget ble delt i to byggetrinn fordi to av tomtene ennå ikke var kjøpt, men i løpet av 1882 var også disse tomtene kjøpt.

Det var flere utfordringer knyttet til finansieringen av det store leiegårdsprosjektet, og byggingen ble utsatt flere ganger. Det ble gjort flere endringer i reguleringen, og i tillegg til Thrap Meyers utkast la flere andre arkitekter frem forslag.

Først våren 1884 ble byggestart for leiegårdsanlegget forberedt, og når arbeidet startet, stod «Interesseselskapet for Ruseløkkbakkens Bebyggelse» som byggherre, men fra 1885 begynte de å kalle seg «Algeier-Companiet». I 1888 ble «Algier-Companiet» et aksjeselskap under navnet «A/S Petersborg-Companiet».

Den første delen som ble ferdigstilt, var det sørlige kvartalet, og i 1888, like før hele prosjektet var ferdigstilt, ble prosjektet overført fra Thrap-Meyer til en annen arkitekt, Olaf Due. Dette var grunnet en større rettssak angående honorarene til Thrap-Meyer. Ved dom vant Thrap-Meyer på alle hovedpunktene og ble tilkjent fullt honorar.

Siste del av prosjektet, som da var Kronprinsens gate 6–10, ble gjennomført av arkitekt Olaf Due, sammen med Bernhard Steckmest.

Frem til 1950- og 1960-tallet var bygningen synlig fra havet og hadde en svært dominerende plassering i byen. Terrenget faller noe mot sør, og sydkvartalet er et par meter lavere enn midt- og nordkvartalet.

Arkitekten ønsket opprinnelig samme gesimshøyde på hele anlegget, men dette ble ikke tillatt av bygningskommisjonen. Annlegget består av tre kvartaler, hvor deler av fasaden er trukket ut. Disse uttrekte delene, kalt risalitter, har kupler og tårnhjelmer. Den mest dominerende kuppelen er over midtrisalitten i midtkvartalet.

Høydeforskjellene er synlige i tverrgatene, men oppleves ikke fra hovedfasaden sett fra Ruseløkkveien eller Victoria Terrasse. Gårdene mot Kronprinsens gate er bygget fire meter høyere enn gårdene mot Victoria Terrasse. Hele leilighetskomplekset er delt inn i tre kvartaler, med to tverrgater.

Bygningene oppleves i dag som et helhetlig kompleks med et felles fasadeuttrykk. Kvartalene har flere kupler, risalitter og tårnhjelmer som dominerer bygningen. Planteornamentikk er tydelig på flere steder av fasaden. Disse elementene går igjen i alle de tre kvartalene.

Bygningens fasade har gjennomgått mindre endringer. I 1939 ble kuppelen på Kronprinsens gate 2 revet, og tårnhjelmene på Kronprinsens gate 6–10 ble revet i 1955. På 1980-tallet ble de indre bakfløyene på midtkvartalet revet.

I 1979 gjennomførte Riksantikvarens restaureringsatelier en fargeundersøkelse av bygningens fasader. Resultatene av undersøkelsen viste at fasadene opprinnelig hadde vært hvitkalkede før de ble malt i forskjellige farger. I første etasje ble pilastere, etasjeskillebånd og gesimser malt i en okergul nyanse, mens overflatene på de øvre etasjene hadde en lysere, grågul farge. Vinduene og dørene hadde opprinnelig en mørk, brun farge.

De opprinnelige basarene utgjorde et imponerende kompleks som dekket nesten 3000 kvadratmeter, oppført i rødlig teglstein. Basarene var hovedsakelig dedikert til salg av fisk, kjøtt og grønnsaker. Sentralt i anlegget var en større fiskehall som var plassert i sydvestfløyen. Anlegget var svært moderne for sin tid, med elektrisk belysning drevet av en kullfyrt dampmaskin, og alle salgsbodene var utstyrt med innlagte vannledninger.

Fra ferdigstillingen til basarene ble revet i årene 1963 og 1966–1967, gjennomgikk de en rekke endringer. Det er fremdeles ikke funnet noen originale tegninger eller oppmålingsskisser av basarene. Dessverre har arkitekt Henrik Thrap-Meyers tegningsarkiv gått tapt.

På basarenes opprinnelige plassering finner man i dag Vikaterrassen med flere butikker og næringslokaler.

Inntektene fra leiegården levde ikke opp til forventningene arkitekt Wilhelm von Hanno hadde skissert i sitt utkast fra 1876. Leieinntektene viste seg å være betydelig lavere enn det byggherren hadde forutsett. Situasjonen forverret seg ytterligere etter «Kristianiakrakket» i 1899, da leieinntektene falt enda mer. Selv uten dette økonomiske tilbakeslaget lå inntektene langt under det som opprinnelig var forventet i planene fra 1876.

Fra begynnelsen var flere av leilighetene utleid til offentlige etater, ettersom staten hadde et økende behov for kontorlokaler. I 1913 ble det fremlagt et forslag om å kjøpe hele komplekset for å omgjøre bygningene til regjeringskontorer. I juni samme år vedtok Stortinget å kjøpe hele Victoria Terrasse og valgte å omgjøre hele komplekset til kontorlokaler.

Under andre verdenskrig ble Victoria Terrasse brukt som hovedkvarter for Gestapo i Norge. Adressen til Gestapos hovedkontor var Victoria Terrasse 5, 7 og 9, som utgjorde hovedfasaden på midtkvartalet.

I 1944 ble bygningen mål for et bombeangrep som førte til ødeleggelse av nabobygningen i Drammensveien 2. Fløyene fra Victoria Terrasse som lå inntil denne bygningen, ble også revet. Mellom 1961 og 1963 ble det reist en ny bygning på stedet for Utenriksdepartementet, tegnet av Bernt Heiberg.

I dag er bygningen eid av Statsbygg og er klassifisert som verneklasse 1, regulert i henhold til plan- og bygningsloven. Bygningen benyttes for tiden av Utenriksdepartementet. Det er imidlertid planlagt at departementet skal flytte til det nye regjeringskvartalet mot slutten av 2025.

• Oslo
• Peter Petersen
• Wilhelm von Hanno
• historisme
• Henrik Thrap-Meyer
• Olaf Due