Faktaboks

Venstre
V
Organisasjonstype
Forening/lag/innretning
Forretningsadresse
Oslo
Stiftet
28.01.1884
Daglig leder
Fredrik Carstens (generalsekretær)
Styreleder
Guri Melby (partileder)
Venstres logo
Venstres nye logo lansert i 2022
Venstre.
Lisens: CC BY SA 4.0

Venstre (V) er Norges eldste politiske parti, stiftet 28. januar 1884. Venstre er et liberalt parti og tilhører den borgerlige blokken.

Guri Melby er partileder fra 2020. Hun etterfulgte Trine Skei Grande. Nestledere er Sveinung Rotevatn og Abid Raja.

Partiets ungdomsorganisasjon Unge Venstre ble stiftet i 1909, og ledes fra 2021 av Ane Breivik.

Formål og ideologi

Venstres ledertrio 2020
Venstres ledelse med leder Guri Melby som flankeres av nestlederne Sveinung Rotevatn og Abid Raja etter valget under landsmøtet til Venstre på Gardermoen, 26.9.2020.
Venstres ledertrio 2020
Av /NTB.

Venstre definerer seg selv som et sosialliberalt parti. Ifølge prinsipprogrammet ønsker partiet en stat «som aktivt bekjemper sosial urettferdighet i samfunnet. Samtidig ønsker vi å unngå at statens utvalgte interesseorganisasjoner får for stor makt på bekostning av enkeltmennesket og mangfoldet i det sivile samfunnet.» Venstre ønsker et sterkt personvern og vil sikre at både det offentlige og private aktører respekterer privatlivets fred. Partiet vil desentralisere mest mulig makt og går inn for at mer makt flyttes til fylkene og kommunene.

Hovedsaker og praktisk politikk

På landsmøtet i 2020 vedtok Venstre at Norge «på sikt» bør bli medlem av EU. Siden 1972 hadde partiet da vært motstander av norsk medlemskap.

I praktisk politikk har Venstre i nyere tid arbeidet for mest mulig åpenhet og innsyn i alle slags maktstrukturer, både i det offentlige og i det private. Samtidig er partiet opptatt av å verne enkeltmennesket mot overvåking i det moderne datasamfunnet. Venstre jobber for at miljøhensyn skal ha en bred plass i de fleste saksområder, ikke minst på samferdselssektoren. Omlegging til grønn energi er en av partiets hovedpilarer, der satsing på havvind og solenergi fremheves spesielt. Venstre har i hele etterkrigstiden markert seg som et skole- og utdanningsparti.

For Venstre var det en viktig seier da partiet i 2021 fikk gjennomslag i Solberg-regjeringen for å endre deler av narkotikalovgivningen. Ifølge regjeringen skulle det ikke lenger være straffbart å anskaffe og bruke mindre mengder narkotika. Den såkalte rusreformen ble imidlertid nedstemt i Stortinget, av et flertall dannet av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Det var også en stor seier for Venstre da det fikk regjeringen med på å forby pelsdyravl. Partiet ønsker også å forby import av pelsdyrprodukter.

For å styrke kvinnens stilling i abortspørsmål gikk Venstre våren 2022 inn for å utvide retten til selvbestemt abort til uke 18 i svangerskapet.

Regjeringsmakt og oppslutning

Varierende lokalvalg

Lokalvalget i 2007 ble Venstres beste siden ordningen med direkte fylkestingsvalg ble innført i 1975. Venstre fikk 5,6 prosent av stemmene og gikk markert fram over nesten hele landet. Spesielt ble valgresultatet i Oslo lagt merke til, der Venstre nesten doblet sin stemmeandel og fikk 8,7 prosent av stemmene. Oslo ble dermed for første gang Venstres beste fylke. I lokalvalget i 2011 gikk Venstre fram til en ny toppnotering i moderne tid, med 5,7 prosent av stemmene i fylkestingsvalget og 6,3 prosent i kommunevalget.

Ved lokalvalgene i 2015 ble det imidlertid ny tilbakegang. Fylkestingsvalget ga partiet 5,0 prosent og kommunevalget 5,5 prosent. Nedturen fortsatte ved kommunevalg- og fylkestingsvalget i 2019 da oppslutningen om Venstre ble redusert til henholdsvis 3,9 og 3,5 prosent.

Sonderinger i 2013

Sonderinger 2013
Middag i hotellrestauranten under sonderinger om ny regjering i Nydalen i Oslo, 19. september 2013. Fra venstre: Dagrun Eriksen (Krf), Mona Høvset (Krf), Trine Skei Grande (V), Bent Høie (H), Ola Elvestuen (V), Siv Jensen (Frp), Erna Solberg (H) og Knut Arild Hareide (Krf).
Sonderinger 2013
Av /Shutterstock.

Foran Stortingsvalget i 2013 lå Venstre ifølge de fleste meningsmålingene relativt trygt over sperregrensen. Valgresultatet viste 5,2 prosent og partiet fikk ni av totalt 169 mandater.

På samme måte som Kristelig Folkeparti hadde Venstre partivedtak på at det ville gå aktivt inn for et regjeringsskifte. Men Venstres ledelse uttalte gjentatte ganger at partiet likevel ikke ville delta i regjering sammen med Fremskrittspartiet. I den politiske debatten foran valget uttrykte imidlertid ikke Trine Skei Grande samme motstand som Lars Sponheim i 2009. Sammen med Kristelig Folkeparti, Høyre og FrP deltok derfor Venstre i sonderingene etter stortingsvalget med sikte på å finne et grunnlag for en firepartiregjering. Etter to uker erkjente både Venstre og KrF at de ikke ville være tjent med å delta i en slik regjering. Men i en samarbeidserklæring forpliktet de seg til å utgjøre en del av regjeringen Solbergs parlamentariske grunnlag.

Inn i Solberg-regjeringen

Venstres partiledelse
Venstres partiledelse under landsmøtet i 2019: Fra venstre, nestleder Terje Breivik, partileder Trine Skei Grande og nestleder Ola Elvestuen.
Av /Venstre.
Lisens: CC BY SA 2.0

Ved stortingsvalget i 2017 fikk Venstre 4,4 prosent oppslutning, en tilbakegang på 0,8 prosentpoeng fra valget i 2013, da partiet fikk ni representanter.

Under valgkampen i 2017 gjorde både Venstre og KrF det enda en gang klart at de bare ønsket å delta i regjering sammen med Høyre. Men etter valget skilte de to sentrumspartiene lag. Etter valget i 2017 vedtok Venstre, i motsetning til Kristelig Folkeparti, å innlede forhandlinger med Høyre og Fremskrittspartiet med sikte på å delta i Regjeringen Solberg. Et betydelig mindretall i Venstres ledende organer advarte imidlertid mot å påta seg regjeringsansvar sammen med Frp, som de mente sto for langt fra Venstre i saker som primært gjaldt miljøpolitikk og asyl- og flyktningpolitikk.

Ved regjeringsutvidelsen 17. januar 2018 fikk Venstre tre statsråder. Partileder Trine Skei Grande ble kulturminister, partiets nestleder Ola Elvestuen klima- og miljøminister og Iselin Nybø forsknings- og høyere utdanningsminister. I januar 2019 tok også KrF plass i regjeringen, som dermed hadde parlamentarisk flertall i Stortinget. Da Frp i januar 2020 valgte å tre ut av regjeringen, som igjen ble en mindretallsregjering, økte antallet statsråder fra Venstre fra tre til fire. Venstre valgte samtidig å endre personkabalen. Trine Skei Grande ble kunnskapsminister, Iselin Nybø næringsminister, Abid Raja kultur- og likestillingsminister og Sveinung Rotevatn klima- og miljøminister. Skei Grande valgte i mars 2020 å tre ut av regjeringen og ble erstattet av av Guri Melby.

Ved stortingsvalget i 2021 fikk Venstre 4,6 prosent oppslutning og åtte mandater, det samme antallet som ved valget i 2017. Fem av dem var utjevningsmandater. Venstre var det eneste partiet i Solberg-regjeringen som holdt stillingen i møte med velgerne i 2021.

For resultater i stortingsvalg, se Stortingsvalg i Norge 1882–2013.

Historikk

Partidannelsen i 1884

Postkort fra hundreårsjubileet i 1914
Postkort med Johan Sverdrup og Stortinget. «All makt i denne sal» er det mest kjente uttrykket i kampen for parlamentarismen.
Postkort fra hundreårsjubileet i 1914
Av /Nasjonalbiblioteket .

Den egentlige partidannelsen fant først sted i 1883–1884. 30. januar 1883 konstituerte Stortingets venstreforening seg offisielt, og 28. januar 1884 ble Norges venstreforening, senere Norges venstrelag, stiftet i Oslo.

Venstrebevegelsen, med sitt krav om et bredere folkestyre, var blitt sveiset sammen under kampen mot det gamle embetsmannsregimet. Etter 1884, da Venstre dannet sin første regjering med Johan Sverdrup som statsminister, kom det tidlig fram at partiet rommet ulike krefter som trakk i forskjellige retninger. Sverdrup kom snart i opposisjon til majoriteten i sitt eget parti, og i slutten av 1880-årene oppstod en splittelse, idet det «rene Venstre» og det «moderate Venstre» skilte lag. Les mer om dette i Norsk historie fra 1815 til 1905.

Dette ble den første av flere slike splittelser som alltid har endt med at den radikale delen av partiet har båret det videre mens den moderate har visnet hen.

Storhetstid

I årene 1913–1920 var partiet klart det ledende i norsk politikk og satt hele tiden med regjeringsmakten under Gunnar Knudsen, støttet til flertall i Stortinget frem til 1918. I mellomkrigstiden måtte Venstre skifte med de andre partiene om regjeringsmakten uten at noe parti hadde majoritet. Johan L. Mowinckel var som oftest partiets regjeringssjef. Han er også den siste av partiets statsministere.

Etter andre verdenskrig har ikke Venstre spilt samme rolle som tidligere. Det rommet ofte nokså sprikende tendenser, og radikale («Dagblad-Venstre») og moderate elementer stod i en lang periode ofte mot hverandre.

Det urolige 1960-tallet

På slutten av 1960-tallet ble det sterk indre uro og mer og mer strid i partiet. Det internasjonale ungdomsopprøret hadde stor påvirkning på partiets ungdomsorganisasjon, Unge Venstre, som gikk aktivt til verks for å få moderpartiet til å innta nye standpunkter i utenrikspolitikken. I Vietnamkrigens skygge kom holdningen til USA og amerikanernes krigføring til å skape stor splittelse i Venstre. Ungdomsorganisasjonen ønsket dessuten å gjøre Venstre til et anti-NATO-parti. Nedrustning og brobygging mellom øst og vest under den kalde krigen hadde sterk appell i ungdomsrekkene, til stor forargelse for mange i den eldre partigarde.

EF-striden

Helge Seip

Helge Seip. Foto 1981. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Helge Seip
Av /NTB Scanpix ※.

Ved inngangen til 1970-årene kom så EF-striden til å dominere hele den politiske dagsorden. På samme tid var de personlige motsetningene på topplanet i partiet så ødeleggende og synlige, at partiorganisasjonen ble passivisert. Mellom partileder Helge Seip og nestlederne Gunnar Garbo og Hallvard Eika var det ingen fortrolig kontakt. Før folkeavstemningen i september 1972 hadde EF-motstanderne fått flertall på Venstres landsmøte, og partiet var et erklært «nei-parti».

De politiske og personlige motsetningene i Venstre ble etter hvert så store at partiet til slutt sprakk på spørsmålet om Norge skulle søke om fullt medlemskap i EF. Men det konkrete splittelsesgrunnlaget gjaldt uenighet om stortingsgruppens selvstendige stilling. Etter at Arbeiderparti-regjeringen gikk av etter folkeavstemningen, ønsket EF-motstanderne at Venstres stortingsgruppe skulle bidra til å danne en regjering av «nei-partiene» KrF, Senterpartiet og Venstre, under ledelse av Lars Korvald. Men i stortingsgruppen var EF-tilhengerne i flertall og nektet å medvirke til en slik regjeringsdannelse.

Splittelsen på Røros

Gunnar Garbo
Gunnar Garbo taler på Venstres landsmøte på Røros i 1972, hvor partiet ble splittet i to fraksjoner. Han var da en av Venstres to nestformenn.
Gunnar Garbo
Av .

Denne uenigheten førte til partisplittelse. På det ekstraordinære partilandsmøtet på Røros i november 1972 brøt EF-tilhengerne ut og dannet sitt eget parti under ledelse av formann Helge Seip, Det Nye Folkepartiet (fra 1980 Det Liberale Folkepartiet). Dette viste seg å få enda mindre tilslutning enn det gjenværende Venstre, som antok en radikal «grønn» profil. Før splittelsen hadde Venstre 13 stortingsrepresentanter. Etter valget i 1973 fikk det bare to. I perioden 1985–1993 var ikke Venstre representert på Stortinget.

I 1988 gikk Det Liberale Folkepartiet sammen med Venstre igjen. Etter en langvarig konsolidering presenterte Venstre seg i 1990-årene som et tradisjonelt liberalt og borgerlig parti og etablerte seg gradvis som en maktfaktor i norsk politikk.

1997 – et veiskille

Venstres ledelse år 2000.
Venstres daværende leder Lars Sponheim (til venstre), og nestlederne Ola Elvestuen og Trine Skei Grande holder pressekonferanse på Stortinget tirsdag 1. januar 2000.
Venstres ledelse år 2000.
Av /NTB.

I ettertid har Lars Sponheim fått æren for å ha gjenreist Venstre etter splittelsen i 1972. Sponheim, som er fra Ulvik i Hordaland, lovte foran valget i 1993 at han skulle vandre over fjellet til Oslo dersom han ble valgt inn på Stortinget. Han holdt sitt løfte da mandatet var sikret, og fikk mye positiv oppmerksomhet. Fire år senere fikk Venstre seks representanter, og Sponheim var i 1996 blitt partileder. I Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering (1997–2000) hadde Venstre fire statsråder.

Ved stortingsvalgene etterpå har det gått opp og ned for Venstre. I 2001 var nederlaget så merkbart at partiet mistet fire av de seks mandatene og kom under sperregrensen. Likevel bestemte Venstre seg for å delta i Bondevik II-regjeringen sammen med KrF og Høyre.

Ved stortingsvalget i 2005 var Venstre det eneste av regjeringspartiene som fikk notert fremgang, med 5,9 prosent av stemmene – partiets beste resultat siden 1969. Det ga en uttelling på ti mandater.

Stortingsvalget i 2009 ble imidlertid en katastrofe for partiet. Venstre kom under sperregrensen og mistet åtte av sine ti stortingsmandater, deriblant partilederen Lars Sponheim. Han trakk seg deretter som leder. Sponheim hadde i valgkampen selv brukt slagordet «Heller Jens enn Jensen» og insistert på at Frp måtte hindres i å få regjeringsmakt.

Statsministre

Mowinckel og Haakon 7

Johan Ludwig Mowinckel (1870–1943) og kong Haakon 7 diskuterer den politiske situasjonen under et møte i Eidsvollsbygningen februar 1933.

Mowinckel og Haakon 7
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Venstre har hatt følgende statsministere:

Partiledere

Johannes Steen
Johannes Steen (1827-1906) er en av partiet Venstres fedre. Han hadde ledende verv både i partiet, på Stortinget og i regjeringen. Steen var statsminister 1891-1893 og 1898-1902. Han sto sentralt i Venstres første splittelse, og ble leder for det "rene Venstre" i opposisjon til Johan Sverdrups "moderate Venstre".
Av /Stortinget.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Periode Partileder
1884 Johan Sverdrup
1884–1889 Anton Qvam
1889–1893 Johannes Steen
1893–1894 Viggo Ullmann
1894–1896 Anton Qvam
1896–1898 Johannes Steen
1898–1900 Viggo Ullmann
1900–1903 Lars Holst
1903–1909 Carl Christian Berner
1909–1927 Gunnar Knudsen
1927–1943 Johan Ludwig Mowinckel
1945–1952 Jacob S. Worm-Müller
1952–1964 Bent Røiseland
1964–1970 Gunnar Garbo
1970–1972 Helge Seip
1972–1974 Helge Rognlien
1974–1976 Eva Kolstad
1976–1982 Hans Hammond Rossbach
1982–1986 Odd Einar Dørum
1986–1990 Arne Fjørtoft
1990–1992 Håvard Alstadheim
1992–1996 Odd Einar Dørum
1996–2010 Lars Sponheim
2010-2020 Trine Skei Grande
2020- Guri Melby

Parlamentariske ledere

Periode Parlamentarisk leder
1883–1884 Johan Sverdrup/Johannes Steen
1884–1889 Johannes Steen/Anton Qvam
1889–1893 Carl Christian Berner
1893–1894 Viggo Ullmann
1895 Johannes Steen
1896 Sivert Nielsen
1898 Johannes Steen
1898–1906 Carl Berner
1908 Gunnar Knudsen
1912–1914 Wollert Konow
1916–1918 Johan Ludwig Mowinckel
1921–1923 Ivar Tveiten
1923–1924 Johan Ludwig Mowinckel
1924–1926 John Wolden
1926–1928 Johan Ludwig Mowinckel
1928 Knut Markhus
1928–1931 Gunnulf Eiesland
1931–1933 Johan Ludwig Mowinckel
1933–1935 Neri Valen
1936–1940 Johan Ludwig Mowinckel
1945 Neri Valen
1945–1951 Jakob Lothe
1951–1954 Neri Valen
1954–1970 Bent Røiseland
1970–1972 Helge Seip
1972–1973 Gunnar Garbo
1973–1985 Hans Hammond Rossbach
1993–1997 Lars Sponheim
1997–2001 Gunnar Kvassheim
2001–2005 Trine Skei Grande
2005–2009 Lars Sponheim
2010-2018 Trine Skei Grande
2018-2021 Terje Breivik
2021- Guri Melby

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Grepstad, Ottar & Jostein Nerbøvik, red.: Venstres hundre år, 1984, isbn 82-05-14803-1
  • Mjeldheim, Leiv: Folkerørsla som vart parti : Venstre frå 1880 åra til 1905, 1984, isbn 82-00-06908-7
  • Worm-Müller, Jacob S. m.fl.: Venstre i Norge, 1933
  • Dørum, Odd Einar: Med liv og sjel, 1999.
  • Garbo, Gunnar: Til venstre for Venstre, 1997.
  • Garvik, Olav: Da Venstre sprakk, 1982
  • Garvik, Olav og Kobbeltveit, Olav: Sponheim uautorisert, 2010.
  • Hansen, Thomas Havro: Sponheim, 2010
  • Michelsen, Lars-Henrik Paarup og Melby, Guri (red.): Demokratiets avantgarde. Norges Unge Venstre 1909-2009, 2009.

Faktaboks

Venstre
Sektorkode
7000 Ideelle organisasjoner
Næringskode(r)
94.920 Partipolitiske organisasjoner

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg