Da Roma ble erobret i 1870, ble også Kirkestaten innlemmet i det nye kongedømmet Italia. Paven ble da tilbudt en ordning av det statsrettslige forholdet til den italienske stat gjennom garantiloven av 1871. Ordningen skulle innebære at paven selv ble ukrenkelig, at han skulle kunne ha sin egen garde og bo i Vatikanpalasset. Den italienske stat ville imidlertid ikke innrømme paven suverenitet, og han avviste derfor tilbudet. Pavens status i Roma forble uavklart til 1929; da ble den avklart i Lateranoverenskomsten med det italienske fascistregimet. Overenskomsten gjorde Vatikanet til en suveren stat med paven som statsoverhode, og den avgrenset Vatikanet geografisk til selve Vatikanpalasset og Peterskirken med nærmeste omgivelser, samt noen kirker og andre bygninger utenfor dette området.
Gjennom Lateranoverenskomsten fikk Vatikanet også rett til å blande seg inn i Italias familie- og utdanningspolitikk; denne retten har vært benyttet, noe som tidvis har skapt problemer i forholdet mellom de to statene. Vatikanstaten har siden mellomkrigstiden vernet om sin suverenitet og bygd opp sin posisjon som den katolske verdens politiske og religiøse sentrum, bl.a. gjennom etablering og drift av etermedier med stort nedslagsfelt.
Se også historikk og tabell under pave.