vannflora i Norge

Norge har mer enn 400 000 middelsstore, mindre og små innsjøer som i alt dekker mer enn fem prosent av landets areal, foruten 250 000 kilometer med vassdrag og mindre elver. Mikroalger og cyanobakterier (blågrønnbakterier, blågrønnalger) er rikt representert og er hovedprodusentene i frie vannmasser, mens bentiske alger er viktige spesielt i rennende vann. I næringsfattig vann dominerer gullalger, med stankelveslep som karakteristisk fastvoksende i kalde bekker i fjellet.

I næringsrike innsjøer kan det opptre 200–300 ulike arter gjennom året, med grønnalger og cyanobakterier som dominerende komponenter, men også kiselager spiller en viktig rolle her. I flere sørnorske sjøer finnes Gonyostomum semen, en nålflagellat som misfarger vannet og gir hudirritasjoner ved bading. I høyfjellet kan snøen farges rød av Chlamydomonas nivalis, og i lavlandet kan vi få røde regnvannspytter på grunn av Haematococcus pluvialis.

I rennende vann finnes nesten 800 arter fastsittende alger, mest tallrike er kiselalgene med 375 arter, cyanobakterier med over 200, og grønnalger med 171 arter. Sammenliknet med de andre nordiske landene er algene i ferskvann mangelfullt utforsket i Norge, men ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har det siden 1960-årene vært samlet inn et stort materiale, særlig knyttet til vurdering av vannkvalitet og bruk av alger som indikatororganismer. Kransalger er en gruppe grønnalger som ofte er knyttet til kalkrike eller næringsfattige sjøer, og de er spesielt følsomme for endringer i miljøet, for eksempel ved eutrofiering og sur nedbør. Det er i alt påvist 25 arter av kransalger i Norge, og flesteparten av disse er regnet som truet. En rekke giftproduserende cyanobakterier forekommer i norske ferskvann, og noen kan danne kraftige oppblomstringer (vannblomst) i næringsrike sjøer.

Norges lange kyststrekning har en rik algeflora. De marine makroalgene, eller bentosalgene, er knyttet til bunnen, og det er tilgangen på lys som bestemmer hvor dypt algene kan vokse. I fjorder med dårlig sikt i vannet kan største voksedyp være fem til ti meter, mens i klart kystvann er nedre grense 40–50 meter. Det er gjort beregninger som viser at det algebevokste arealet langs norskekysten er av samme størrelse som det samlede arealet av dyrket mark, cirka 10 000 kvadratkilometer.

Makroalgene tilhører hovedsakelig de tre systematiske hovedgruppene rødalger, brunalger og grønnalger – i alt cirka 500 arter. Rødalgene har flest antall arter, men i biomasse er det brunalgene, først og fremst stortare, som dominerer. Denne arten blir to til tre meter høy og danner en tett tareskog fra lavvannsnivå til mer enn 20 meters dyp. Tareskogen er av stor betydning som primærprodusent i kystøkosystemet, men er også viktig som tilholdssted (habitat) for en rik fauna og flora. Arten er gjenstand for kommersiell høsting ved taretråling.

I fjæresonen er også brunalgene mest fremtredende med de ulike tangartene som vokser i bestemte vertikale soner: sauetang, spiraltang, blæretang, grisetang og sagtang. Rødalger og grønnalger er mer småvokste og finnes som undervegetasjon eller som epifytter fra fjæra og ned til de største dyp. I biogeografisk sammenheng er algefloraen langs norskekysten karakterisert ved at et stort antall arter her har sin nordgrense, mens noen få nordlige arter har sin sørgrense. Antall arter rødalger, som stort sett er en varmtvannsgruppe, reduseres kraftig mot nord.

Området omkring Lindesnes er et markert grenseområde, der mange arter som er vanlige på Vestlandet gradvis forsvinner østover i Skagerrak. Eksempler er sauetang, butare, remtang, vorteflik og båetang. I de senere årene er en rekke arter som ikke er naturlig hjemmehørende i vår flora utilsiktet blitt introdusert. Disse algene har kommet med skipsfart eller i forbindelse med akvakultur, som for eksempel japansk drivtang, som siden 1988 er blitt svært vanlig i Skagerrak og på Vestlandet nord til Sognefjorden.

Mindre synlige, unntatt ved masseforekomster, er de mikroskopiske mikroalgene som finnes i havet. De har en sterkt sesongmessig forekomst og danner næringsgrunnlaget for fiskeriet. Flere enn 700 arter er registrert i norske kystfarvann, men tallet øker med nye fangstmetoder og bestemmelsesmetoder. Forekomsten er først og fremst bestemt av næringstilgang og lys foruten tilførsel av arter med havstrømmene som blandes inn i kystvannet. Mange arter finnes her året rundt i vekslende antall, og noen danner hvilestadier når vekstsesongen er over. Enkelte arter er sterkt kystbundet (neritiske).

Typiske kaldtvannsarter av kiselalger dominerer tidlig om våren i kystplanktonet i Sør-Norge, og senere lenger oppover kysten, hvor de til dels erstattes av andre arter. Noen arter er rent polare og finnes bare unntaksvis sørover langs kysten. Svepeflagellaten Phaeocystis pouchetii er for eksempel en viktig produsent i Barentshavet, men også typisk for kystvannet og fjordene i Nord-Norge under våroppblomstringen og utover sommeren. Fureflagellater er noe mer varmekjære, men finnes i planktonet fra tidlig vår til sen høst. Mest tallrike er de etter planteplanktonets våroppblomstring.

Kalkflagellater blir generelt regnet som varmtvannsformer, og er oftest sparsomt representert i kystvannet. Et unntak er Emiliania huxleyi, som gir blakket misfarging av sjøen i stille, varme perioder i beskyttede områder og spesielt i fjordene i Sør-Norge. En annen markant art i sensommerplanktonet i Skagerrak og på sørlandskysten er fureflagellaten Noctiluca scintillans, som kan samles i store tomatrøde flak. Eksotiske planktonalger kommer av og til inn i kystvannet langs Vestlandet med vann fra Golfstrømmen via Den norske atlanterhavsstrømmen.

Toksiske mikroalger legger tidvis begrensninger på utnyttelsen av kystsonen: Blåskjell kan bli giftige av fureflagellaten Dinophysis, fisk i oppdrett kan dø ved oppblomstring av fureflagellaten Karenia mikimotoi eller svepeflagellatslektene Chrysochromulina og Prymnesium. Alle fjordområder står i mer eller mindre åpen forbindelse med havet utenfor, men vannutskiftningen kan være begrenset fysisk ved at mange av de sørnorske og vestnorske fjordene har en naturlig terskel. Ved økt næringstilførsel fra land er flere fjordområder derfor utsatt for overproduksjon av planktonalger som synker til bunns, hvor de brytes ned under forbruk av oksygen og etter hvert danner anoksisk bunn.

• fykologi
• alger
• vannplanter
• tang og tare