Vallø er en halvøy, ca 1,5km lang og 500m bred, som stikker seg ut i Oslofjorden fire-fem kilometer øst for Tønsberg.
Importen av salt til de nordiske land var i tidligere tider meget stor, som eneste konserveringsmiddel før fryseteknikken ble oppfunnet. Her i Norge, hvor vi har hatt få saltkilder å øse av, har salt fra de tidligste tider av vært framstilt av sjøvann som er dampet ut over bål. Slik saltbrenning har foregått nær sagt alle steder langs vår kyst - jfr stedsnavn som Saltkopp, Saltnes osv. På 1600-tallet hadde vi større saltverk i Trondheimsfjorden, ved Bergen og ved Langesund, og mindre sikkert mange flere steder. Men det største ble bygget fra 1739 og utover på Vallø ved Tønsberg. Her graderte man sjøvannet i store graderhus, vind og varme fikk noe av vannet til å fordampe slik at saltlaken hadde en høyere saltgehalt før man hadde det over i store kar for oppvarming og videre fordamping av vannet. Graderhusene på Vallø må ha vært de mest spektakulære bygg av tre som har vært reist i Norge. Hvert av dem var ca 650m lange, 10m brede og 15m opp til mønet. Det søndre graderhus fikk navnet "Christianus Sextus" etter kongen, det nordre "Sophie Magdalene" etter dronningen.
Produksjon av salt på Vallø foregikk fra omtrent 1743 til 1853, altså i ca hundre år. Da den tyske baron Gustav Wilhelm von Wedel kjøpte Jarlsberg grevskap i 1683, fulgte det også med bygninger tilhørende et lite saltverk på Narverød i Slagen. Han var uinteressert i dette og lot verket rive ned. I 1713 kjøpte fyrforvalter Jørgen Michaelsen Bornholm fra Strømsø ved Drammen Narverød gård, og gjenoppbygget saltverket. Han kjøpte gruvesalt, eller rocksalt, fra England og løste dette opp i sjøvann før han dampet saltet ut. Allerede den gang var det kamp om ved, det gikk jo store mengder ved med til utdampingen, og befolkningen i Tønsberg mente hans store innkjøp bidro til å heve prisen. Dette klaget de over til kongen uten umiddelbart resultat, men da Michaelsen Bornholm noe senere søkte kongelig privilegium - dvs tilnærmet enerett på saltfremstilling og salg fikk han avslag - kanskje på grunn av vedstriden. Derimot anla kongen noe senere selv et lite prøvesaltverk ved Ulleviksbogen (som var navnet på Valløbukta), i 1734. Det var et lite verk, med ett graderhus ca 100 fot langt, og med én kokepanne av jern som de fikk fra England. I dag finnes ikke spor etter dette.
Kong Christian VI var konge i Danmark-Norge fra 1730 til 1746. Han foretok én reise til Norge i sin regjeringstid; sommeren 1733 tok han sin hustru Sophie Magdalene og et stort følge med på en tre måneders rundreise. Vi vet at han besøkte Jarlsberg gods 3.juni og at han ble hyllet i Tønsberg dagen etter, ellers vet vi ikke meget om hva han foretok seg i vårt distrikt. I Danmark var produksjon av salt på det nærmeste slutt; landet var omtrent avskoget slik at ved til avdampingen ikke var å oppdrive eller for kostbart til dette bruk. Det er lite trolig at kongen besøkte sitt prøveverk på Bogen, men det er kanskje mer sannsynlig at han lot seg begeistre over Norges skoger på sin reise. Og samtidig var han opptatt av de rådende økonomiske teorier som hersket i Europa på denne tiden: merkantilismen. Dette gikk i korthet ut på at det i verden fantes en viss, konstant, mengde rikdom. Skulle en nasjon øke sin rikdom måtte det skje ved at man eksporterte varer, og ikke importerte. Ved eksport kom penger inn i landet, ved import gikk penger ut. Danmark-Norge importerte på den tid ganske store mengder salt fra Middelhavslandene og Tyskland. Om landene kunne bli selvberget med salt, ville rikdommen øke. Kongens visjon med saltverket var derfor å bygge det så stort at man i Norden skulle være selvforsynt med salt.
Etter norgesreisen tok det noen år å bestemme seg, men i 1736 ba kongen sin fetter, grev Stolberg om råd og hjelp. Denne skaffet ham en fagmann på området fra Tyskland, den kurpfalziske geheimeråd, general-saltdirektør Joachim Friederich von Beust. Han tok på seg å undersøke forholdene. 30.april 1739 ble det undertegnet en kontrakt der von Beust skulle søke å danne et interessentskap i den hensikt å bygge et nytt saltverk på Vallø. Det ineressentskap von Beust skulle stå for ble imidlertid aldri fullt ut dannet, slik at kongen etter en tid måtte løse ut de interessenter som hadde tegnet seg. Fra da av og til unionsoppløsningen i 1814 eide således de dansk-norske konger verket eneveldig.
Hvorfor akkurat Vallø?
Det er nesten ikke til å fatte at man valgte å satse på et slikt saltverk i Norge. Ved prosjekteringen regnet man sannsynligvis med saltproduksjon hele året ¬ uten å ta høyde for klimaet. Hvis vind og varme skulle bidra til avdampingen av sjøvannet før man bragte 'sohlen' (det forsterkede - graderte - saltvann) over i kokehusene, kunne sesongen i heldigste fall være bortimot et halvår. Tilstrekkelig vind og varme var en forutsetning for produksjonen og Norge er jo ikke akkurat kjent for sin stabile varme, så her har nok von Beust forregnet seg kraftig. Og det skulle jo vise seg at produksjonen ikke helt svarte til forventningene. Det må være flere årsaker til at man satset nettopp på Vallø. Her var først og fremst god havn, kjent fra trelastutskiping gjennom lengre tid. Havnen lå sentralt til for utskiping til Danmark og resten av Norge, godt skjermet for sjøgang, og med dyp for større fartøyer. Selve halvøya var flat, lett å bebygge, og i området var god tilgang på tømmer både til bygninger og til brenneved. At sjøvannet til tider kunne ha relativt lavt saltinnhold, spesielt om våren og forsommeren, så ikke ut til å forstyrre. Og vind til hjelp ved graderingen av sjøvannet har aldri manglet på Vallø. Alternativet var åpen sjø med saltere vann, lengre ut i fjorden, og der ville havneforholdene og tømmertransporten volde problemer.
Vallø var før reformasjonen kirkegods, det lå under St. Olavs kloster i Tønsberg. Ved reformasjonen gikk klostergodset over til kronen. Her fantes et lite gårdsbruk, og på 1600- og 1700-tallet var det vanlig at byborgere kjøpte gårdsbruk av kongen som ren pengeplassering, mens de hadde leilendinger til å drive bruket. På denne måten skiftet gården eiere flere ganger, men ved anlegget av saltverket eide oppsitteren Hans Andersen alene bruket. I 1741 solgte han det til kongen for 350 riksdaler. Vi må anta at han var fornøyd med salget, for Vallø ble i 1667 beskrevet på følgende måte: «Skog slett, ingen dertil og ei heller rydningsland, har ingen leilighed til at plante humlehage eftersom det er en tange som skyder seg ut i søen og idel sandig og strandet jord som lite eller ingen ting bærer.»
Hans Andersen brukte pengene til å kjøpe gården Agerup på Nøtterøy, der han ble stamfar til den omfattende Agerup-slekten. Som gårdsbruk var Vallø helt ubetydelig. Her hadde lite av forandringer skjedd siden gården ble anlagt, så vi kan bare tenke oss de dramatiske endringer anlegget av saltverket førte med seg og de konsekvenser det medførte for hele distriktet.
Verket bygges
Allerede i juli 1739 ble arbeidet påbegynt. Fra Tyskland kom en gradermester og 10 tømmermenn. Fra prøveverket, som muligens har ligget ved Helodden eller i Klopp-bukta, ble utstyret flyttet over til Vallø, og med på lasset kom tyskeren Georg Stein som hadde vært saltmester på prøveverket. Hvilken posisjon han hadde på Vallø vites ikke sikkert, men vi vet at hans lønn ved fyttingen gikk opp til 5 rdl pr uke så vi må vel anta at han muligens ble saltmester også på Vallø. Han døde der i 1753. Som forvalter ble ansatt Christian Gottlieb Crell fra Tyskland, og som bokholder nordmannen Børre Strøm, som før dette hadde vært birkeskriver og byfogd i Larvik og som hadde vært von Beust behjelpelig med forsøket på å opprette interessentskapet. von Beust ble ansatt som overdirektør. Han oppholdt seg imidlertid for det meste i Tyskland og viste seg sjelden på Vallø, han fikk avskjed i 1758.
Det var et stort anlegg de ga seg i kast med. Planen var at fullt utbygget skulle verket ha 12 saltpanner med nødvendige graderhus og tilhørende bygninger, samt boliger for funksjonærer og arbeidere.
I tillegg bygget man et teglverk på Heimdal ved Tønsberg som sto ferdig i 1746 - det var ikke lite som trengtes av murstein og takstein. I 1749 vet vi at teglverket produserte ca 77 000 murstein og ca 15 000 takstein. I tillegg vet vi at Tønsberg-kjøpmannen Mathias Stoltenberg solgte store mengder importert teglstein av forskjellige slag til Verket, og ikke minst på bakgrunn av dette bygget han opp sin store formue. I tillegg hadde verket sitt eget kalkbrenneri. Det trengtes også store mengder tømmer, både som bord og som tømmer til reisverk.
Ved fra bygdene
Som andre verk, både private og de som var eid av kongen, fikk Valløverket en såkalt cirkumferens der verket kunne hente sitt tømmer og senere ved til saltkokingen. Cirkumferensen var i begynnelsen begrenset til en omkrets av én mil fra verket, der bøndene ble forpliktet til å levere tømmer, og ved til kokingen, til en pris fastsatt av mottakeren. Senere, i 1753 ble denne cirkumferensen utvidet til sognene sør for Angers Klev ved Holmestrand og sydover til Tjøme. Bygdene innenfor inn til Andebu ble også inkludert, men her hadde man stadig konflikter med Fritzøe verk i Larvik, Eidsfos verk og Konnerudverket om leveringsgrensene. Valløverket betalte etterhvert mer enn disse for veden for å sikre leveransene, noe som imidlertid førte til større omkostninger for verket. Ved og tømmer ble fraktet av bøndene på sledeføre om vinteren, i tillegg hentet verket om sommeren med egne båter, både på øst- og vestsiden av fjorden.
Selve produksjonen
I 1743 var det første graderhus ferdig, og produksjonen så vidt i gang.
Produksjonen baserte seg på vel kjente prinsipper. Ved hjelp av solvarme og vind skulle sjøvannet graderes slik at ferskvannet dampet bort og en sterkere saltlake ble tilbake. Dette fordi koking av rent sjøvann ville kreve mengder av ved som ville gjort produksjonen svært kostbar. Sjøvannet ble pumpet opp fra Valløbukta, ledet i rør til kasser på "loftet" i graderhusene hvorfra det ble sluppet ned over midtveggen i graderhuset som var en slags fletning av briskebar, 10m høy, og ned i kasser under. Graderhusene var åpne konstruksjoner, med tak men uten sidevegger - for å utnytte vind og varme maksimalt. Mens det rislet nedover denne veggen, og hvis det var vind og varme nok, dampet en del av ferskvannet bort slik at det vannet som havnet i nederste kasse holdt høyere saltgehalt enn råvannet. Graderhusene var innrettet slik at det i alt var seks kasser etter hverandre oppe og nede. Vannet ble pumpet fra kassesett til kassesett, slik at sjøvann som i utgangspunktet holdt ca 3,5% salt ¬- etter en vellykket gradering kunne ha opp mot 17-20% saltinnhold. Da var det klart for koking. Men slik var det ikke ved hver gradering. Mange ganger var været ulaglig, slik at graderingen måtte foretas flere ganger før den ønskede styrke ble nådd. Vannet, eller "sohlen" som det nå kaltes, ble pumpet over i store jernpanner, ca 6 x 7 meter med dybde ca 50cm. Sohlen måtte aldri koke, derved ville saltet bli bittert og ubrukbart. Ved 78-80 grader og ca 12 timers koking krystalliserte saltet på overflaten og kunne skrapes inn til kantene av kassen. Herfra ble det tatt opp i flettverkskurver og satt til tørking
Hvor var markedene?
Salt fra Vallø ble i begynnelsen dårlig mottatt. Naturlig nok var det aldri så tørt som importert salt - Vallø er ikke et utpreget tørt sted å oppbevare salt. Dessuten var det dyrt, prisen var fastsatt av den eneveldige kongen og var langt dyrere enn importert bay-salt eller salt fra verkene i Lüneburg i Tyskland. Produksjonen var også liten; fra starten med den første koking i 1743 til 1753 ble det produsert bare omtrent 600 tonn salt - til sammenligning ble det i verkets beste år mot slutten av århundret produsert omtrent 3.000 tonn årlig. I enkelte av startårene var avsetningen så vanskelig at kongen forordnet tvangsmottak av salt i de norske byer på sør-og vestkysten for i det hele tatt å bli kvitt lagrene på Vallø. Senere ble saltet mer populært; spesielt i syd-Sverige og Danmark der det ble brukt til salting av smør.
Valløverkets utvikling
Verkets inntekter ble overført til statskassen i København, derfra ble det etter kongens befaling bevilget midler til driften. Inntektene var fram til ca 1770 relativt små, bevilgningene likeså. Verket hadde flere forvaltere fram til 1776, da Jacob Lerche overtok.
Lerche hadde hatt flere stillinger ved verket før dette, og er vel den som har hatt mest betydning for driften. Han må ha vært en begavet og driftig mann, som reparerte bygninger og satte verket i stand etter mange års mislighold. Han importerte steinsalt fra England, blandet dette i den graderte sohle, og fikk på denne måte en sterkere sohle som krvede mindre ved til koking, og et i alle måter bedre produkt. Verket begynte å gi avkastning, produksjonen fra 1776 til 1793 var på i alt 416.000 tønner; ca 3.000 tonn pr år. (Vektmål ble "allernådigst av kongen befalet" i 1778, en tønne skulle veie 250 pund = ca 125 kilo.) I tidsskriftet Minerva, Købehavn 1794, har Jacob Lerche en artikkel om Valløverket og kongens fortjeneste så langt av dette:
"Statens Gevinst ved Saltværkets drivt.
Foruden det, at meere end 400 mennesker aarlig leve ved Værket, er ved Saltværkets Drivt vundet for Staten een million og 200.000 Rdlr., som er Beløbet for de i den heele Tid tilvirkede 609951 Tønder Salt.
Om Saltværkets overskud og Gevinst.
Fra Værkets anlæg og indtil Aaret 1775 finder man, at Saltværket lidet eller intet har givet til Udbytte. ....... (her kommer en rekke utregninger og beløp) Summa Overskud 211,824 Rd. 56 Sk."
Man må vel anta at kongen etter hvert ble fornøyd med verket. Jacob Lerche drev verket fram til 1818, da den nye norske stat ikke fant å bevilge verket midler i den vanskelige tid som var etter Napoleonskrigen. Verket ble slått konkurs, og kjøpt på auksjon av interessenter fra Tønsberg. Disse klarte ikke driften med store lån som de måtte ta opp, i 1831 var verket igjen konkurs. Denne gang kom et sveitsisk handelshus inn i bildet; Blumer & Tschudy. Disse drev med god egenkapital fram til 1853, da var etter hvert de forskjellige bygninger så forfalne at da det nordre graderhus brant ned, ble driften innstilt.
Flere virksomheter fulgte etter saltverket, tilsist Esso oljeraffineri. På grunn av dette, og ikke minst på grunn av at Vallø ble bombet 25.4.1945, finnes dessverre ingen minner fra det store saltverket. Alt er borte.