Valdresmålet står nær hallingmålet. Det er et østnorsk mål med jamvekt (se jamvektsloven) og tykk l. Vang har tykk l bare av gammel l (sol), ikke av gammel rð (bor). Jamvekt viser seg i infinitiv: å kåma, svakt hunkjønn: ei stogo, men ikke i svakt hankjønn: ein bete.
Også jamning er mindre utpreget enn i andre mål i Oppland. Valdresmålet har former som baka, løva, 'love', ikke båkå, låvå som gudbrandsdalsmålet. Etter j-farget konsonant er det -i i former som fulji, 'følge', lijji, 'ligge'. Særlig i de øvre bygdene er u og o åpne: u minner om o og o om å. Diftongene er brede: au, ai, åi. Typiske konsonantforbindelser viser former som lamb, 'lam', kvæld, hønd, 'hand', javdn, 'jamn', bjødn, 'bjørn'. Bestemt form entall av hunkjønnsord har typeformer som sole, visa, veko. I ubestemt flertall er det former som hæsta, føta (med innskuddsvokal -a), viddi, myra. Bestemt flertall har dn: hæstadn. Dativ er bevart, med former som (på) stave, (i) neva, boken, visun, åre, (på) føto. I nedre del av Sør-Aurdal (Hedalen og Begnadalen) er pronomenet vi og je, nektingsordet itte, lengre nord mø, e, ikkji. Særskilte flertallsformer av verb finnes nå helst hos eldre folk og mest i de øvre bygdene.
Se ellers om språk under Oppland fylke.
Navnet kommer av Valdles, med vald, 'skog, utmark', og les, 'beite', dvs. 'skogbeitedalen'.