Vaksinering – på verdensbasis. For en tid tilbake fikk jeg lov til å vaksinere et barn. Det var på Kasturba hospital, et sykehus i den fattige delen av New Dehli, i India. I et lite rom fullt av mødre med unger på armen, sto sykepleiere i et hjørne og ga barna noen dråper i munnen som skal beskytte dem mot sykdom. Mens moren holdt sin lille sønn Adit i armene, fikk jeg lov til å gi ham vaksinen. Statsministerjobben gjør at man får oppleve mye spennende. Det er møter med viktige mennesker og reiser til interessante steder. Men få ting slår det øyeblikket - å få være en del av det å gi barn beskyttelse mot sykdom. Jeg slutter aldri å undres over kraften i disse dråpene.
Det er forskning og kunnskap som har laget denne kraften. Kunnskap om årsak, kunnskap om vaksineutvikling, kunnskap om vaksinebruk og kunnskap om kroppens forsvarskrefter.
Vi har også kunnskap som viser at bedre barnehelse gir bedre økonomi. Forklaringen på det er logisk: Barn som vokser opp uten sykdommer gjør det bedre på skolen, og de blir dermed mer produktive som voksne. I dag blir ett av fire barn ikke vaksinert mot vanlige sykdommer. Hver dag dør nesten 25 000 barn. De fleste dør av sykdommer som enkelt lar seg forebygge eller behandle, som malaria, meslinger, hjernehinnebetennelse, lungebetennelse og diaré. For 200 kroner kan et barn bli vaksinert mot vanlige sykdommer som i dag dreper om lag 2 millioner mennesker i året. Ifølge forskerne gir derfor vaksinering både stor effekt for det enkelte individ og for samfunnsøkonomien - til overraskende lave utgifter.
Det er likevel ikke først og fremst det økonomiske perspektiv som gjør at jeg har valgt å engasjere meg i spørsmålet om vaksiner, men en enda sterkere drivkraft i et samfunn: håp. Alle som har opplevd å ha alvorlig syke barn vet at håpet er det eneste som kan holde en oppe og som gjør at det er mulig å møte enda en dag med de utfordringer den gir. Håpet og troen på at ting kan bli bra er noe av det sterkeste vi mennesker har i oss - enten det er rusmisbrukeren som enda en gang skal på avvenning eller de som skal fortsette livet etter en naturkatastrofe. Å se at barn vokser opp gir håp. I Norge har vi en hel generasjon av "fredsbarn". Unger som ble født rett etter krigen og som for mange ble beviset på at vi nå begynte en ny tid - en tid med optimisme og framtidstro. Den svenske folkehelseprofessoren Hans Rosling har sagt at det fremste målet for et samfunns utvikling er at vi gravlegger våre gamle framfor våre unger. Dette handler også mye om håp og framtidstro. Når ungene dør, dør også håpet. Derfor er vaksiner til verdens fattige viktig.
Et barn som er friskt kan hjelpe til hjemme og gå på skole. Et barn som er friskt kan lære bedre og vil derfor bli i bedre stand til å ta vare på seg selv og andre. Et barn som er friskt kan ta vare på mindre søsken, slik at foreldrene kan jobbe og tjene penger til familien. Et barn som er friskt vil vokse opp og kan senere ta vare på sine foreldre. Når barn overlever, fødes det færre senere. Et barn som er vaksinert mot gulsott er beskyttet mot leverkreft som voksen. Og snart vil jenter få vaksine mot livmorhalskreft. Slik blir livssyklusene som er ødelagt av fattigdom og sykdom rettet opp.
Da verdens ledere satte seg sammen for å sette noen store mål for utvikling i 2000, var reduksjon av barnedødelighet et av de viktigste målene. FNs tusenårsmål nummer fire er å redusere andelen barn som dør før de fyller fem år med to tredeler innen 2015. Tusenårsmål nummer 5 er å redusere antall mødre som dør i forbindelse med svangerskap og fødsel med 3 fjerdedeler innen 2015. Jeg skrev under på disse målene på vegne av Norge da jeg var statsminister sist. Nå er målet mitt at vi skal gjøre vårt for å sikre at de nås. Vi har så langt besluttet å bidra med en milliard kroner til vaksinasjon og annet arbeid for å hindre at både barn og mødre dør. Et nesten ufattelig antall barn - over 9 millioner - dør hvert år, dvs. et barn hvert 3. sekund og en halv million mødre dvs en mor hvert minutt. 99 prosent av disse barn og mødre kommer fra de fattigste familiene. Dette er en brutal urettferdighet som vi kan gjøre noe med. De fleste dødsfallene lar seg forebygge eller behandle med enkle midler. For bare 200 kr kan et barn bli vaksinert mot vanlige sykdommer som i dag dreper om lag 2 millioner mennesker i året.
Heldigvis er det mange som er med og gjør en innsats for å nå FNs mål om å redusere barnedødelighet. En viktig alliert er Vaksinealliansen (GAVI), som ble startet opp av blant annet Nelson Mandela, for å få fortgang i arbeidet med å vaksinere verdens barn. De støttes både av nasjoner, som Norge, Storbritannia og USA, og private, som Bill and Melinda Gates Foundation. Vaksineringen gjennomføres av lokale helsemyndigheter, gjerne i samarbeid med andre, som UNICEF, WHO og Røde Kors. Ifølge rapporten fra Vaksinealliansen var til og med 2008 213 millioner barn blitt vaksinert med støtte fra alliansen, og WHO anslår at over 3 millioner menneskeliv er reddet gjennom dette.
Tallene er store. Betydningen enda større. Blant millionene av barn som nå får vaksiner fordi verdenssamfunnet stiller opp, finner vi barna som var i rommet på Kasturba hospital i desember i fjor - og mødrene deres som bærer på et inderlig håp om at dråpene fra sykepleieren vil beskytte barna deres og gi dem en sjanse for en god framtid.
